Debatt

Redaktørens reguleringsiver

Når man får ånden over seg, kan man finne mange overraskende svar.

I Morgenbladets leder «I Sejersteds ånd» (14. juni) støtter politisk redaktør Lena Lindgren tanken om en ny ytringsfrihetskommisjon. En av dem som har tatt til orde for dette, Torbjørn Røe Isaksen, har understreket at en slik kommisjon ikke bør ha mer regulering som mål. Lindgrens syn er det motsatte: Kun ved sterkere regulering av ytringsfriheten kan ytringsfriheten i dag forsvares. Aktualitetsutløseren for dette budskapet er Amnestys nye rapport «21 politiske tiltak mot netthets», selv om bare to av dens 21 tiltak gjelder lovreguleringer. Lederens høyere himmel er Francis Sejersteds ånd – det er i tradisjonen fra den forrige ytringsfrihetskommisjonen (NOU 1999:27) redaktøren vil stå.

Den digitale utvikling har vært betydelig de siste 20 år. En ny offentlighetens strukturendring forandrer måten ytringsfriheten virker på. Det kan derfor være en god idé å få en helhetlig gjennomgang av ytringsfrihetens vilkår og utfordringer. Hvor vellykket en eventuell ny kommisjon måtte bli, avhenger av dens mandat, sammensetning og en rekke andre forhold.

Men at en slik kommisjon vil virke «i tradisjonen fra Sejersted», hvis den tar sikte på å sikre ytringsfriheten via «sterkere regulering», er vanskelig å forstå i lys av den forrige ytringsfrihets­kommisjonens utredning og virkningshistorie. NOU 1999:27 var viktig, ikke bare fordi den tok for seg sentrale utfordringer for ytringsfriheten, faktisk og normativt, men også fordi den forklarte begrunnelsene for ytringsfriheten. Disse ble i 2004 tatt inn i Grunnloven § 100. Dette innebar ingen «djerv styrkning» av grunnlovsvernet, slik Lindgren skriver, det var isteden en oppdatering av Grunnloven slik at den bedre reflekterte ytringsfrihetsvernet, slik dette blant annet følger av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Det grunnlovsendringen imidlertid bidro til, var å tydeliggjøre hvilke krav som må være oppfylt hvis man i det hele tatt skal kunne gripe inn i ytringsfriheten rettslig: Det kan man ikke med mindre det lar seg forsvare sett opp mot ytringsfrihetsbegrunnelsene. Dette var et viktig signal inn i en norsk ytringsfrihetsjus som frem til slutten av 1990-tallet hadde hatt vel stor tro på reguleringer av denne friheten, ikke minst pressens bruk av den.

Fremmaningen av Sejersteds ånd blir enda vanskeligere å forstå sett i lys av Lindgrens tidligere formulerte kritikk mot 1999-kommisjonen. I 2016 fremstilte hun nemlig den, og norsk ytringsfrihet generelt, som så sterkt forankret i John Stuart Mills «renselsestenkning» at ytringsfriheten sjelden eller aldri kunne reguleres. Selv med denne fortegningen av Mill, kommisjonen og norsk ytringsfrihet understreket hun imidlertid da at juridiske reguleringer av ytringsfriheten ikke var løsningen på problemet hetsytringer. Nå er sterkere reguleringer ikke bare løsningen på dette, de vil faktisk også «utvilsomt (….) føre til en utvidelse av ytringsfriheten, ikke en innskrenkning».

Når man får ånden over seg, kan man finne mange overraskende svar. Det er ikke sikkert redaktørens reguleringsiver får Sejersteds frihetsånd tilbake i flasken igjen, likevel.

Anine Kierulf

Mer fra Debatt