Annonse
11:21 - 16. juni 2019

Protest i Putins Russland

Offentlige protester skjer langt mer hyppig i dagens Russland enn for noen år siden.

Demonstrasjon: «Jeg er for parken», skriver jenta på asfalten. Folk i Jekaterinburg protesterer mot at de mister en populær park og samlingsplass fordi det skal bygges en kirke på stedet. Jekaterinburg 16. mai 2019. Foto: Evgeny Feldman / AP / NTB Scanpix Evgeny Feldman/AP/NTB scanpix
Annonse

Det begynte som en fredelig demonstrasjon mot et kirkebygg. Innbyggere i Jekaterinburg, en russisk millionby på andre siden av Uralfjellene, forsamlet seg på byens viktigste plass. De samlet seg for å protestere mot ett av de vel 200 kirkebyggene den Ortodokse kirke hadde fått Putins velsignelse til å sette opp. Som i alle protestaksjoner av denne typen bar den preg av å være spontan, men som lignende hendelser i Russland, var den koordinert og planlagt på forhånd. Den 13. mai 2019 kom det til folk fra alle kanter, utstyrt med smarttelefoner, kameraer, og blant disse journalister, deriblant fra eksilavisen Meduza.io, som etter at redaktøren for Lenta.ru ble sparket og reiste ut av Russland, holder hovedkvarter i Riga.

De fremmøtte representerte de vel 23 prosentene av Jekaterinburgs innbyggere som ønsket å bevare plassen slik den var, som et møtested, et rekreasjonssted og en park. Den lokale guvernøren tilbød forhandlinger, og samlet tilhengere og motstandere rundt et bord i byens administrasjonsbygg. Forhandlingene brøt imidlertid raskt sammen. Temperaturen var høy allerede fra starten av. I løpet av den 13. mai, bare to timer etter at demonstrantene ankom, hadde andre grupperinger, angivelige tilhengere av kirkebygget, samlet seg. Demonstrantene hadde begynt å rive ned gjerdene som omga byggeplassen. Tilhengerne av kirkebyggingen dro i den andre enden, og det kom til trefninger. Demonstrantene ropte: «I dag river vi ned gjerdet; i morgen, Putin!» Tilhengerne av kirkebygget, de fleste av disse menn i 20-årene, godt trent i kampsport av forskjellige valører, for frem mot demonstrantene med stor brutalitet og målrettethet, og politiet hindret dem ikke, skriver Meduza.io.

Hvem var så motdemonstrantene? Aktivister omtalte dem som folk med klippekort på treningssentre i utkanten av Jekaterinburg. En av dem, Ivan Sjtyrkov, godt kjent som en mangeårig mester i fri kampsport, forklarte forsøksvis at det var tilfeldig at han befant seg der: «Jeg står her og nyter naturen og den friske luften, og hva ser jeg? Folk som er mot bygging av kirken? Dette er tåpelig. [ …] Folk som river ned gjerder burde straffes.» Det viste seg senere at oligarken som hadde eierinteresser i disse treningsstudioene også sto bak oppføringen av kirken. Novayagazeta.ru døpte dem straks til såkalte «Altusjki», etter navnet på oligarken Igor Altusjkin, men også en allusjon til de betalte pøblene som angrep demonstranter på Maidan-plassen i Kyjiv, Titusjkiene.

Aktivistene som demonstrerte mot byggingen, hadde imidlertid til hensikt å bli på plassen. De satte opp et lite grønt telt, og hadde planer om å gjøre punktmarkeringen om til en permanent protest (bessrotsjka), et begrep som også verserte blant unge aktivister etter demonstrasjonene mot Pensjonsreformen høsten 2018. Så var alle ingrediensene der: plassen, teltet, suppekjøkkenet, demonstrantene, og deres talløse og brutale motstandere.

Startskuddet var protestene mot valget i 2011.

Om noen for fem år siden hadde sagt at dette er en beskrivelse av Putins Russland i dag, ville mange ha hevdet at en slik beskrivelse ville være ensbetydende med å oppfordre til fargerevolusjon i Russland. Det å beskrive en hendelse av denne typen, er imidlertid ikke en støtteerklæring. Det er snarere å fastslå et ubestridelig faktum: at offentlige protester skjer langt mer hyppig i dagens Russland enn for noen år siden. Som jeg viste i prosjektet Neporus (2014–2017), var startskuddet protestene mot valget i 2011. Siden den gang har russere trukket ut på gatene for å markere årsdagen for drapet på Boris Nemtsov (50 000 i 2015), motstand mot pensjonsreformen (2018), demonstrasjoner mot blokkering av internett og Messenger-applikasjoner (2018), samt spredte demonstrasjoner på høytidsdager, slik som 1. mai i 2019 da den folkevalgte politikeren i St. Petersburgs byråd, Maksim Reznik, ble slept av sted av politistyrker.

Hva sier dette om Putins Russland? Sosiologen Charles Tilly skrev i 2003 boken The Politics of Collective Violence, der han undersøkte grensesnittet mellom sosial og politisk mobilisering og det han kalte voldshendelser, det vil si hendelser som involverte mer enn to utøvere, samt skade på materiell eiendom eller fysiske skader. Tilly fant ikke noen universell lov for hvordan voldsspiraler utvikler seg, og ingen enkeltstående årsak til polarisering. Men sammenhengen mellom et regimes kapasitet (voldsmonopol), utøvelse av tvangsmakt, samt justeringer (innstramninger) av de juridiske rammene for demonstrasjoner og ytringsfrihet og voldshendelser, var klar. Et regime med høy kapasitet for bruk av tvangsmakt kan misbruke denne tvangsmakten og dermed skape grobunn for mer motstand, og flere hendelser som utvikler seg til trefninger. Også demonstranter og motdemonstranter kan barke sammen, og kollektive handlinger som fredelige demonstrasjoner kan utvikle seg til noe annet.

Er dette så relevant for Russlands utvikling? Jeg mener ja. Som Tilly skriver: Høy-kapasitet regimer har lav grad av toleranse for såkalte «forbudte hendelser» (forbidden performances), og benytter gjerne sin politiske kontroll til å snevre inn feltet mellom såkalt preskriptive normer (regime-støttede kollektive demonstrasjoner), og forbudte normer (demonstrasjoner som ikke er «godkjente» av lokale myndigheter). Dersom regimets evne til å «beskrive» den korrekte virkeligheten i kollektive hendelser derimot svekkes, vil feltet der regimet utfordres øke i omfang. Dette synes å være en presis beskrivelse av utviklingen i Russland etter 2012.

Hvilke lærdommer kan vi trekke av denne utviklingen, og hvor vil dette føre Russland? Spørsmålet synes kanskje å være noe naivt. Russlands politiske utvikling er ikke et domene som drives av en enkeltstående faktor. Det er en kompleks samhandling mellom flere stadig mer politiserte felt (samfunn versus stat/regime), økonomiske indikatorer, og utenrikspolitiske kursvalg. For Russlandsforskningens del bør det imidlertid være mulig å fastslå følgende: Forskning på sosial og politisk mobilisering i Putins Russland vil i fremtiden ikke være et marginalt sidespor. Snarere tvert imot: Det å forstå denne mangefasetterte utviklingen vil kunne vise seg å være en nøkkel til å tolke hendelser i vårt store naboland i tiden fremover.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er større enn som så, og heller ikke særnorsk.»
«At klassiske kunstnere selger så godt er mer en myte enn en realitet.»