Annonse
09:52 - 15. juni 2019

Noen brysomme setninger

Juni i Praha ble preget av Polen og Kina, en demonstrasjon i parken og et brysomt opprop om demokratisering.

Alexander Dubcek vender tilbake til Praha i 1989. Sammen med kardinal František Tomášek og Václav Havel dannet de et mektig trekløver i kampen mot det kommunistiske styret i Tsjekkoslovakia. Foto: Peter Turnley/Corbis/Getty Images
Annonse

Den fjerde juni 1989 var en avgjørende dag for kommunismen i hver sin ende av verden. Da folk i Praha skrudde på fjernsynet klokken 19:30 for å se nyhetene, var det første de fikk se den polske presidenten Wojciech Jaruzelski med en stemmeseddel han la i en urne. I samråd med den frie fagbevegelsen Solidaritet hadde polske myndigheter godtatt å holde de første frie valgene bak jernteppet. Skjønt, helt frie var de ikke, for bare en tredel av plassene i det polske parlamentet var på valg, og Solidaritet hadde ikke fått tilgang til de statlige mediene i løpet av valgkampen. Likevel ble valget et politisk jordskjelv: Solidaritet vant så å si alt det de kunne vinne. Og myndighetene godtok resultatet.

Litt senere ute i sendingen kom bilder fra Beijing. Myndighetene der hadde slått til mot studentene som hadde demonstrert for demokrati på Den himmelske freds plass. Fjernsynsseerne fikk ikke se et skjønnmalende innslag der myndighetene hadde ryddet opp blant uromomenter, men fortvilte studenter, skadde, sårede og blodige, som ble harvet over av stridsvogner og soldater. Bildene må ha virket kjent for dem som husket invasjonen av Tsjekkoslovakia 21 år tidligere.

Dagen etter skrev Charta 77 og andre organisasjoner et opprop der de fordømte de kinesiske myndighetenes oppførsel. Omtrent førti unge mennesker møttes på Karlsbroen i sentrum for å hedre de døde. Dagen etter protesterte folk utenfor den kinesiske ambassaden i Praha.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Nok en gang blir klassisistene karakterisert som konservative og reaksjonære
Journalisten kunne tatt buss fra Oslo til Göteborg klokken 9.
FFAC kan ha et oppriktig ønske om å hedre søstrenes kunstsamlermor.
Nevnte paragraf gir nemlig kun visse minoritetsgrupper, som Alis, et vern mot «dehumanisering» og andre «hatefulle ytringer».
«Jeg mener at Eggen tar feil når han mer enn antyder at man ikke skal skrive om kannibalisme. Hvis man ikke gjør det, lar man den koloniale historien om «de ville» bli siste ord.»