Annonse
12:31 - 13. juni 2019

Mot normalt i Hellas

I løpet av én uke ble det holdt to valg som antyder en retur til det normale i Hellas. Parlamentsvalget 7. juli vil trolig bekrefte dette.

Gresk komedie: Alt tyder på at Alexander Tsipras mister statsministerjobben. Da mister også de greske satirikerne sin beste innholdsleverandør, skriver Alexander Zlatans Ibsen. Her er Tsipras i Beijing i april. Foto: Pool/Getty Images
Annonse

Den greske økonomiske krisen er ikke over, og går inn i sitt tiende år. I tillegg til å etterlate en mørbanket økonomi, høy arbeidsledighet og en hardt prøvet befolkning, har den medført et endevendt politisk system. Siden 2009 har fem statsministre kommet og gått.

I løpet av perioden var Hellas det unormale europeiske landet: Hellas skyldte mer penger enn noen annen. Gresk korrupsjon ble en internasjonal snakkis. I Athen var det enorme opptøyer. Et nyfascistisk parti ble valgt inn i parlamentet. Da det nyetablerte sosialistpartiet Syriza vant makten i 2015, holdt statsminister Alexis Tsipras på å ta med seg hele landet sitt ut av Eurofelleskapet.

Slik er ikke situasjonen lenger. Resultatet fra Europaparlamentsvalget 26. mai viste en brå og uventet retur til en viss stabilitet. Det gamle konservative Nea Dimokratia vant soleklart, med nesten ti prosentpoengs ledelse på Syriza (Tsipras selv skal ha regnet med knappe fire prosentpoengs tap). Fascistpartiet Gyllent Daggry gjorde det også dårlig denne gangen (med sørgelig unntak hos yngre velgere, hvor partiet gjorde det oppsiktsvekkende godt). Finansmarkedene og børsen i Athen responderte raskt og positivt på resultatet.

Nea Dimokratia var faktisk ett av få lyspunkt blant Europas kristenkonservative partier, som stort sett gikk tilbake i Europaparlamentsvalget.

Uken etter ble det holdt andre og avgjørende runde regionvalg i Hellas. Det var et nytt valgskred for Nea Dimokratia, som vant 12 av 13 regioner (kun Kreta gikk til venstresiden). Sentralt plasserte skikkelser i Nea Dimokratia har fortalt meg at de betrakter regionvalget som en enda større seier enn valget til Europaparlamentet.

Den kanskje største symbolske seieren var at Nea Dimokratia også vant ordførerkjedet i Athen, med den karismatiske Kostas Bakogiannis som under valgkampen henvendte seg til hovedstadens anarkistiske grupperinger som har opprettholdt høy aktivitet også den siste tiden. Om dem sa han at «hvis de tror på Gud, bør de korse seg og håpe at jeg ikke blir borgermester». Hans far, Pavlos, ble i sin tid drept av den kjente venstreekstreme terrorgruppen 17. november.

I halvpanikk etter valgresultatet utlyste statsminister Tsipras nyvalg. Nå øyner Nea Dimokratia en mulighet for brakseier ved parlamentsvalget som er satt til 7. juli, hvor det også er utsikter til at flere ytterliggående partier – blant annet Gyllent Daggry – kan havne under sperregrensen på tre prosent.

Det politiske ettermælet til statsminister Alexis Tsipras blir underlig. Han har ikke hatt anledning til å gjennomføre stort av det han gikk til valg, og ser ut til å ha døyvet de sterkeste forandringskreftene i Hellas – ironisk nok, krefter han selv påtok seg å være leder for.

Det politiske ettermælet til statsminister Alexis Tsipras blir underlig.

I mellomtiden har Tsipras vist seg som en temmelig imponerende maktpolitiker. Han utlyste folkeavstemning over ny gjeldsavtale i 2015, og signerte på tross av at folket stemte imot den med soleklart flertall. Oppstandelsen i egne rekker eliminerte han ved et snarlig nyvalg som satte egne motstandere på sidelinjen. Etter noen tidlige fremstøt mot Russland, endte han etter hvert opp som NATOs garantist i det østlige Middelhavet og en nær venn av Israel. Han sikret også knapt flertall for å komme til enighet med (nå) Nord-Makedonia i navnekonflikten som har vært i nesten tre tiår. Også dette mot en klar majoritet i den greske befolkningen.

Et slikt resymé er knapt til å tro hvis vi husker tilbake til hans første tid som statsminister i 2015. Tsipras’ parti Syriza skulle bryte establishmentet med et sosialistisk parti fra «den rotknusende venstresiden», som navnet ordrett betyr. Gjeldsavtalene med «Troikaen» bestående av EU, IMF og Verdensbanken skulle brytes. Når ingen av disse tingene er blitt gjennomført, kan man lett betrakte de ferske valgseirene til Nea Dimokratia som et slags protestvalg mot et protestparti. Deri bor det en viss normalisering, tross alt.

Som en ytterligere bekreftelse på normalitetens tilbakekomst, ledes valgvinneren Nea Dimokratia av Kyriakos Mitsotakis, med et etternavn fra øverste hylle av gresk politisk ancient régime. Enkelte har satt pris på Mitsotakis’ valgkamp, og hvordan den er fri for store og urealistiske løfter. De biter simpelthen ikke lenger på en desillusjonert befolkning.

På det populære radioprogrammet Ellinofrenia, sa programlederen dagen etter europaparlamentsvalget at resultatet ga anledning for å etablere en viss anstendighet i gresk politikk. Ikke fordi en ny regjering og statsminister vil kunne gjøre raske forbedringer for den jevne greker, men fordi det kan markere en avslutning på flere år med tomme løfter, regelrette løgner, og gjenreisning av det politiske sentrum.

Om Hellas har forlatt den ubehagelige posisjonen som Europas enfant terrible, er det fortsatt langt igjen til den greske befolkningen vil kunne merke reelle forbedringer. Valgresultatet foreligger heller ikke før om et par uker. Programlederen på Ellinofrenia fortsatte sendingen spøkefullt med å si at også en ny regjering med tiden vil få rikelige anledninger til å kunne love, lyve og ødelegge. I Radio Arvila, et annet humorprogram, klaget de over at de var i ferd med å miste sin beste innholdsleverandør i Alexis Tsipras, men la til at også Mitsotakis hadde sider som gjorde at de trolig ville ha til smør på skiva. Den greske politiske satiren holder seg helt stabil.

Et ventet regjeringsskifte 7. juli vil kanskje ikke ledsages av det samme håpet og entusiasmen mange følte som da Syriza vant for fire år siden. Forhåpentligvis vil grunnen legges for en nøktern realisme som kan bidra til en langsom vekst og stabilitet i årene som kommer.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».
Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»