Annonse
00:00 - 14. juni 2019

Massegraven i hagen

 I bosniske Republika Srpska lever de som aldri kan glemme, tett på dem som vil slette alle spor etter folkemordet, skriver Arne Johan Vetlesen.

Kirkegården i Potocari: Over 8000 gutter og menn ble drept i Srebrenica 11. juli 1995. Foto: Gallo Images/Getty Images
Annonse

Det er jeg som får øye på ham først, en tettbygd kar i 60-årene med treningsbukser og møkkete gummistøvler. Han kommer i rask gange mot bilen. Først tenker jeg at han har sett kameraet mitt, er provosert og vil rekke en hånd med tre fingre i været – et serbisk-nasjonalistisk tegn for seier – og ha oss vekk, slik andre nettopp har gjort. Men nei. Da han skjønner at vi leter etter massegraver, ber han oss bli med ham opp mot huset. Der, midt i hagen hans, er det satt opp en liten minnestein. Teksten er på bosnisk, men tallene taler for seg: I 2006 ble levningene av 47 lik funnet her, i en såkalt sekundær massegrav, etter å ha blitt flyttet hit en gang etter folkemordet i Srebrenica elleve år tidligere.

Med Elvedin Mulagic fra Institutt for krigsforbrytelser ved Universitetet i Sarajevo som tolk, spør jeg mannen om han bodde her da likene ble gravd ned. Han svarer nei, og legger til: «men jeg er selv et offer». Hvordan da? Jo, han var i Srebrenica, den FN-erklærte «sikre sonen» et par mil unna, ble såret, men kom seg ut noen dager før bosnisk-serbiske styrker under ledelse av general Ratko Mladic inntok byen 11. juli 1995, og drepte over 8000 muslimske gutter og menn. Kort sagt, han kom seg unna døden med en hårsbredd, bare for elleve år senere å være vitne til at levningene blir funnet i hagen hans.

Jeg spør om han vet om flere sekundære massegraver i nærheten. Ja visst, sier han, ivrig, og tar oss med bortover den støvete grusveien. Etter et par hundre meters gange tar han av, krysser en bekk og blir stående i den tette brenneslen. Her, sier han, fant Amor Masovic (lederen for Den internasjonale kommisjonen for savnede personer, ICMP) og teamet hans en grav senere i 2006. De lette to steder til – han peker mot jordet der han dyrker grønnsaker og har en ku – uten å finne noe; de vil jo aldri finne alle gravene rundt her, legger han til.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Jeg mener at Eggen tar feil når han mer enn antyder at man ikke skal skrive om kannibalisme. Hvis man ikke gjør det, lar man den koloniale historien om «de ville» bli siste ord.»