Annonse
00:00 - 07. juni 2019

Kunsten å parere

Morgenbladets kulturredaktør har fabrikkert et stykke rendyrket virkelighetslitteratur.

Annonse

Syv uker skulle det ta før Ane Farsethås klarte å bestemme seg for hvordan hun skulle anmelde Fra skyggerne af det vi ved her i avisen. 

Tilsynelatende en rimelig forsinkelse når resultatet nå viser seg å bestå ikke bare av én, men hele to anmeldelser av en og samme bok. Den ene like nedsablende som den andre roser opp i skyene.

I virkeligheten har hun gjort det uhyre lett for seg.

Hva nedsablingen angår: ved kun å lese de siste 20 av min boks 480 sider, hvorav hun allerede kjente til de ti som hun i midten av mars med glede antok som mitt «Sluttspill» til avisen.

Hva rosen angår: ved å basere sin begeistring på ordrette sitater fra det oppgjøret med begrepet virkelighetslitteratur som jeg i 2016 fikk trykket i tidsskriftet Vinduet i forbindelse med forarbeidet til boken. Den gang ikke omtalt med et ord her i avisen. Nå viderebragt av redaktøren som hennes eget.

I tidsskriftet Vagants nettutgave har jeg dokumentert hvordan Farsethås i samråd med Oktobers sjef har forsøkt å defamere både det omtalte «Sluttspill» og selve boken her i avisen.

I første omgang ved å bestride en urokkelig kjensgjerning om konas lesing av sin manns roman, Om våren, etter at boken var trykket. En bakvaskelse jeg med letthet kunne tilbakevise. Men først fjorten dager senere.

Det hele motivert av forlagssjefens strategiske påbud om at det ikke måtte komme så mye som et knivblad mellom Oktobers to verdensberømte forfattere, som lever lykkelig separert med felles etternavn og fire barn i henholdsvis London og Stockholm.

Det er et stykke rendyrket «virkelighetslitteratur» fra redaktørens egen hånd når hun hevder at min fremstilling er et heseblesende jag.

Når Ane Farsethås reduserer boken min til dens sluttkapittel, er det basert på en fiksjon om at bokens mål og mening ligger i en «avisspalte» om «fotball-VM» (!) som hun like feilaktig som nedlatende kaller det. Men hun tar fullstendig feil når hun tror hun kan hoppe direkte fra utdraget mitt her i avisen og til sluttkapittelet i boken min. Hun aner ikke at fremstillingen der er full av referanser til de foregående kapitlene, ikke minst til «Min kamp 7», det vil si Om våren.

Når jeg for eksempel hevder om «Karl Oves» forhold til «Linda» på det tidspunktet da bruddet inntraff fra hennes side: «Sandheden var, at han med en følelse af definitiv befrielse for længst havde lukket af for, hvad hun end måtte tænke», så er Farsethås straks på pletten med sin påstand om at jeg dikter og privatiserer. «Her er vi ikke bare langt utenfor litteraturens og tolkningens domene. Vi er inne i ekte menneskers innerste motiver med ‘sannheter’ som påstås å være både ‘definitive’ og ‘avgjørende’, og med skråsikre karakteristikker av virkelige menneskers ekteskap.»

Hadde hun i stedet lest kapittelet om «Kunsten at parere», ville hun ha gjenfunnet nøyaktig samme passasje i følgende sitat fra Om våren: «Jeg ante ikke hva hun tenkte på. Det gjorde jeg aldri mer. Jeg var ikke lenger intenst opptatt av hennes nærvær, det som i så mange år hadde gjort at jeg alltid forsøkte å gjette hva hun ville, og komme hennes ønsker i møte eller gå dem imot. Avstanden var en befrielse.»

Det er et stykke rendyrket «virkelighetslitteratur» fra redaktørens egen hånd når hun hevder at min fremstilling er et heseblesende jag etter datoer, dyneløfting og kappløp om hvem som brøt først med hvem. Det er intet som helst privat med min bok eller dens «Slutspil». Alt er offentlig! Offentliggjort av forfatteren og av hans forfatterkone selv. Samtlige datoer foreligger fullt opplyst. Ikke av meg. Men i fjerde årstidsbok, Om sommeren, av Knausgård himself.

Alt det private finnes ingen andre steder enn inne i hodet på Morgenbladets anmelder, som det har lyktes Oktobers sjef å få til å danse helt etter sin pipe.
 

Poul Behrendt

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Derfor undrer jeg meg over at han går til motangrep på meg.