Annonse
00:00 - 14. juni 2019

Holsts blindsone

Hannah Arendt gjør ikke et skarpt skille mellom privat og offentlig sfære.

Hannah Arendt, 1949. Foto: Fred Stein Archive / Getty Images
Annonse

Nylig lanserte Rune Slagstad boken Hannah Arendt – Politikk i dystre tider, bestående av tekster av en av vår tids viktigste filosofer. I den anledning publiserte Cathrine Holst det tankevekkende essayet «En filosof for dystre tider» i Morgenbladet sist uke. Hvor hun reflekterer rundt Arendts stadige relevans for slike akutte samfunnsspørsmål som feminisme og migrasjon. Jeg er enig med Holsts anbefaling om at alle bør lese Arendt.

Imidlertid mener jeg at Holst tar feil i sin påstand om «det skarpe skillet [Arendt] drar mellom det private og det offentlige rom». Korrekt nok påpeker hun at noen feministiske filosofer kritiserer Arendt for å forutsette dette skillet. Men Holst overser at andre feministiske filosofer i den internasjonale forskningen på Arendt i løpet av de siste 25 årene langt på vei har avvist et slikt skille.

Alt i 1995 publiserte Bonnie Honig antologien Feminist Interpretations of Hannah Arendt. Her problematiseres antagelsen om et strengt skille mellom privat og offentlig sfære hos Arendt. I stedet hevdes det at skillet er mer graduelt. Dessuten understrekes kroppens sentrale betydning hos Arendt.

Sentrale bidragsytere i denne pågående debatten er feministiske filosofer som Seyla Benhabib, Judith Butler og Julia Kristeva. I min egen forskning på Arendt er jeg langt på vei inspirert av slike fortolkninger vedrørende feministiske sider ved hennes tenkning. I kontrast til Holsts fremstilling, la meg derfor gi to eksempler på måter Arendt synes å overskride todelingen mellom privat og offentlig sfære.

I boken The Human Condition (1958) beskriver Arendt vilkår for å være et menneske. De er ikke valgt og kan ikke velges bort. Ifølge Arendt er det hun kaller natalitet det mest grunnleggende vilkåret. Det betyr å bli født og viser til det hun omtaler som å igangsette nye begynnelser. Dessuten innebærer natalitet friheten til å handle politisk.

Fordi natalitet er grunnlaget for friheten til å handle politisk, og at slik handling mest fundamentalt er forankret i menneskets fødsel, så er det en sammenheng mellom fødsel (det private) og politikk (det offentlige) hos Arendt. Dette poenget om Arendts feminisme presenterer jeg og Cindy Horst (Prio) i artikkelen «Miracles in Dark Times: Hannah Arendt and the Refugee as ‘Vanguard’», som snart publiseres i tidsskriftet Journal of Refugee Studies.

Holst tar feil i sin påstand om «det skarpe skillet [Arendt] drar mellom det private og det offentlige rom.

Det Arendt kaller et fremtredelsesrom («space of appearance») er nok en måte hun tar til ordet for et graduelt skille mellom privat og offentlig sfære. I boken The Human Condition beskrives dette som et videst mulig rom, i betydningen hvor mennesker fremtrer for hverandre. Videre eksisterer slike fremtredelsesrom forut for alle formelle offentlige rom og kan derfor oppstå nærmest når som helst («any time») og hvor som helst («anywhere »). Det vil si at politisk handling og samhandling kan skje når og der vi sammen måtte skape fremtredelsesrom, selv i det såkalt private. Også dette poenget analyserer Horst og jeg i den nevnte artikkelen, som kan illustreres med når vi diskuterer politikk rundt kjøkkenbordet.

Det er prisverdig når Holst bidrar til det norske ordskiftet rundt Arendt, i forbindelse med Slagstads nylig utgitte tekstsamling om denne viktige tenkeren.

Enda bedre hadde det vært om Holst, med sin innsikt i feministisk filosofi, hadde unngått å reprodusere den feilaktige antagelsen om et skarpt skille mellom det private og det offentlige hos Arendt. Denne fortolkningen står ikke kun i sterk kontrast til tanken om natalitet og fremtredelsesrom i ett av Arendts mest sentrale verker, men innebærer dessuten en blindsone hos Holst angående viktig internasjonal forskning de siste 25 årene på Arendts feminisme.
 

Odin Lysaker

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Rekorden i antall uføre er et problem
Heideggers søken etter det ekte, er ikke nødvendigvis et utslag av totalitarisme
Civita har ikke utviklet noen «felles ideologisk plattform» rettet mot «unge sjeler og sinn»