Annonse
00:00 - 14. juni 2019

Hinsides vårt valg

Hva betyr et «selvbestemt» valg om å avslutte livet?

Avslutningen: Kan et eventuelt valg om å avslutte livet bli autonomt? Hvor sikre kan vi være på at valget om å avslutte livet ikke er presset, spør Gøril Moljord. -
Annonse

Morten Magelssen skriver i Morgenbladet 31. mai om Ole Martin Moen og Aksel Braanen Sterri sin nye bok Aktiv dødshjelp: etikk ved livets slutt. Boken argumenter for legalisering dødshjelp for pasienter som fyller tre kriterier. Pasienten må: 1) oppleve utholdelig lidelse, 2) ikke ha realistiske utsikter til bedring og 3) ha tatt et kompetent, konsistent og ikke presset valg om å avslutte livet. Punkt 3) er særlig aktuelt: hvor sikre kan vi være på at valget om å avslutte livet ikke er presset? 

Jeg deler Magelssens bekymring om at personer med nedsatt kognitiv funksjonsevne kan bli manipulert, at funksjonshemmede og pleietrengende «begynner å se seg selv i et nytt lys» dersom dødshjelp blir legalisert. Hva med det subtile internaliserte, selvpålagte presset? Når personen som vurderer å avslutte livet lurer på om han eller hun er en byrde for samfunnet og tar det med i betraktningen? Kan et eventuelt valg om å avslutte livet bli autonomt?

I min masteroppgave i spesialpedagogikk om autonomi og utviklingshemming intervjuet jeg to unge voksne med utviklingshemming: «Ove» og «Amund». Det kom frem at de opplever betydelige belastninger ved offentlige debatter som stiller spørsmål ved utviklingshemmedes livskvalitet, om deres liv er verdt å leve og at de generelt møter lave forventninger til hva de kan gjøre og være. De unge mennene forteller om krenkelser begått fordi de er utviklingshemmet, en identitet det ikke fremstår som lett å bekjenne seg til. Både «Ove» og «Amund» er opptatt av den manglende samfunnsmessige anerkjennelsen av utviklingshemmede. I lys av Axel Honneths teori om anerkjennelse synes begge informantene å være inne på at utviklingshemmedes evne til selvbestemmelse og opplevelse av autonomi ikke bare er betinget av anerkjennelse fra den konkrete Andre, det vil si personer i nære relasjoner (privatsfæren), men også fra den generaliserte andre (samfunnssfæren). Anerkjennelse av utviklingshemmede som subjekt, som aktør i eget liv, og også selvforståelse som dette, later til å være selve forutsetningen for utvikling av egenskaper knyttet til selvbestemmelse, for eksempel evne til å uttrykke preferanser, ta valg og så videre.

I stedet for å spå om eller slette fremtiden til omsorgstrengende personer, bør vi jobbe for den.

Motsatt, dersom unyanserte oppfatninger om hva utviklingshemmede er (ontologisering) – blant annet at de er «hjelpeløse», har «lav livskvalitet» eller «begrenset selvbestemmelse» – får dominere, er dette svært uheldig. En slik type nedvurdering kan bli til en selvoppfyllende profeti: den tillærte passiviteten legitimerer i sin tur paternalisme, i verste fall samfunnsmessig undertrykkelse der utviklingshemmede gis stadig færre muligheter til frihet, vekst og utfoldelse. Når «Ove» og jeg utforsker mulige grunner til at personer med utviklingshemming erfarer begrenset selvbestemmelse, legger han børen på sine unge skuldre: «det er jo dumt å være sånn derre utviklingshemmet». Han bringer ikke opp omgivelsenes rolle eller ansvar for å tilkjenne han, eller la han få utvikle sin selvbestemmelse.

Ifølge Pierre Bourdieu er den symbolske volden en vesentlig maktutøvelse fordi den forråder oss gjennom det ubevisste, den dominerte begynner å nedvurdere seg selv. Den setter seg i kroppen, som en kollektiv historisk erfaring av krenkelse og nedvurdering. «Amund» uttrykker ikke direkte erfaring med det, men sier at han kjenner godt til historier om vold og overgrep begått i omsorgens navn på de store tidligere sentralinstitusjonene for utviklingshemmede: «hvor vi funksjonshemma ble behandla som hunder». Avmakt, paternalisme, tvang og overgrep er selve negasjonen til autonomi og selvbestemmelse. Oppfatninger om hvilke liv som er verdt å leve oppstår ikke i et vakuum. Heller ikke en eventuell beslutning om å avslutte livet. I stedet for å spå om eller slette fremtiden til omsorgstrengende personer, bør vi jobbe for den. I en åpen fremtid er vår egen avhengighet, og andres avhengighet av oss, hinsides vår valgbarhet.
 

Gøril Moljord

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Jeg mener at Eggen tar feil når han mer enn antyder at man ikke skal skrive om kannibalisme. Hvis man ikke gjør det, lar man den koloniale historien om «de ville» bli siste ord.»
«Thomas Nordahl utelater langt mer relevante fakta, nemlig statistikken for skriftlige eksamener.»