Annonse
15:59 - 25. juni 2019

«Generasjon lydig» er også «generasjon desperat»

Resignasjon følger ikke av at vi «skremmer de unge», men av at vi ikke tar dem på alvor.

I skvis: Brennende kinn er ikke nok. Men det hjelper heller ikke at vi lener oss på politikerne, skriver Per Bjørn Foros. Bildet er fra markeringen foran stortinget i forbindelse med skolestreik for klimaet 22. mars. Arkivfoto: Sofie Amalie Klougart
Annonse

Vi er vitne til en omvendt miljømoralisme: pekefingrer rettet mot dem som har anfektelser ved egen livsstil og eget forbruk og som kjenner på sin del av ansvaret for klima- og miljøproblemene. I det siste har skyteskiven vært «flyskammen», som etter sigende er «en lynavleder for politisk mot og handlekraft» (Kjell Terje Ringdal i Aftenposten). Hvorfor ikke heller spørre: Hva er det som skaper politiske beslutninger, og hva er politisk mot? Hvordan oppstår slike krefter, og hvor kommer de fra?

Miljødebatten har lenge vært preget av angsten for å skremme og advarsler mot dommedagsprofetier. Blant politikere er det den brede vei som gjelder: «grønn vekst», «grønn økonomi», «grønn teknologi» – med det underforståtte budskap: Vi kan fortsette omtrent som før, opprettholde etablerte standarder og tilvent atferd. Hartvig Sætra kalte det i sin tid «avmaktens optimisme». Og vi må for all del ikke påføre folk dårlig samvittighet, for ikke å snakke om skyld og skam; slikt er forbundet med nevroser – etter freudiansk forståelse – eller selvpisking – etter pietistisk tradisjon. På dette viset brukes «moralister» som stråmenn. For min del har jeg til gode å møte slike sider ved den forpliktelsen mange kjenner på kroppen.

Når det er sagt, er det en endret politikk som må være målet. Men hvor kommer politikken fra i et samfunn som er tuftet på demokratiske valg? Når vi retter utålmodigheten og kritikken mot «politikerne», høres det noen ganger ut som om de kan vise mot og gripe til handlinger helt utenom programmet de er valgt på. Eller at all politikk skapes ovenfra. Jusprofessor Hans Petter Graver skriver i Klassekampen at løsningen på miljøproblemene bør «bygge på organisering av folk nedenfra og ikke på kommandosystemer der beslutninger treffes og iverksettes ovenfra». Mot dem som angriper skammen, er det lett å innvende at det snarere er for lite skyld og skam blant folk flest til at det gir dem moralsk rett til å rope på politikerne. Det har alltid vært en favorittøvelse blant demonstranter og aktivister at kravene rettes mot andre, og at en har avfeid personlige bestrebelser som prektighet og moralisme. Fortegnet kan dermed skifte; ropet mot politikerne blir en lynavleder for personlig engasjement.

Miljødebattens letthet har to sider: fornektelsen av alvoret («det går nok bra») og fraskrivelsen av ansvar («andre har skylda»). Men så skjer det altså ting. Erkjennelsen av alvoret stiger, og vi hører stadig oftere at det er den økonomiske veksten som er motoren i den negative utviklingen. FNs klimapanel har vært forsiktig med å si dette i klartekst, desto klarere kommer det til uttrykk i rapporten fra FNs naturpanel, som handler om presset mot naturressurser og biomangfold. Og nå slås det alarm om klimaavtrykket fra produksjon av klær – som overstiger utslippene fra all fly- og båttrafikk til sammen – og det sies åpent at årsaken ligger i den økonomiske veksten. Sist ute var analysen av våre friluftsvaner og tilknyttet forbruk, der konklusjonen er den samme. Dette registreres av Lena Lindgren i Morgenbladet, som slutter seg til voksende erkjennelsen.

Allerede på 1970-tallet advarte vår nobelprisvinner i økonomi, Trygve Haavelmo, om at vekstens kostnader vil spise opp gevinsten. Mot denne bakgrunnen – at veksten er selve problemet – er det rart at vi ikke oftere tar opp energiforbruket til debatt, altså omfanget og ikke bare kildene. Vi trenger knapt mer kraftutbygging i dette landet, og det meste går jo allerede til eksport.

Djevelen bor i den usynlige og uoverskuelige summen av handlinger, atferd og beslutninger som både er årsak til og følger av vekstens ubønnhørlige logikk og entropi. Denne innsikten har for lengst nådd toneangivende økonomer, og nå har den slått ned i enkelte av de politiske partiene, de samme som nå vokser raskest. Hva ligger det i dette – om ikke næring til en sterkere opinion?

Også på den andre fronten – hvem har ansvaret? – har posisjonene flyttet seg, og debatten er blitt mer polarisert. Det handler om skyldfordeling mellom den enkelte og politikerne, gapet mellom politikk og opinion, mellom sentrum og periferi, og om økt spenning mellom generasjoner.

De som raljerer med flyskammen, er opptatt av det første spørsmålet. I Sverige, begrepets hjemland – med færre flyreiser i en større befolkning enn i Norge – er flytrafikken ytterligere på vei ned, generert nedenfra, kall det hva du vil: moral eller marked – mens politikerne snarere reserverer seg mot alt av avgifter og begrensinger. Og ungdommen strømmer fra fly til Interrail. Opinionen ligger foran politikerne.

Hvilken rett har voksne og gamle til å avkreve ungdommen en refleksjon de selv mangler?

Men så iler jeg til fra en annen kant: Ikke bare må politikken skapes nedenfra; forutsetningen for at dette skal skje, er at den store omstillingen er rettferdig – sosialt, geografisk og økonomisk. Det er i dette farvannet vi finner bompengeprotestene i Bergen, vindkraftaksjonen på Frøya og de gule vestene i Frankrike.

Byrde- og ansvarsforholdet mellom generasjoner er et beslektet spørsmål. I dag er det ungdommens stemmer som høres mest tydelig og som er klarest rettet mot tunghørte politikere. I kjølvannet av dette har vi fått en diskusjon om hva vi kan regne med fra de unge. Har de ikke nok med seg selv og sine egne bobler, er de ikke så prisgitt krav til vellykkethet, karriere og selvpresentasjon at de ikke har kraft i seg til å endre samfunnet, slik sosiologen Gunnar Aakvaag slår frampå om? Hvor troverdig er deres krav til politikerne, opptatt som de er av dyre merkevarer, eksotiske reisemål og et bekvemmelig liv?

Til dette er å si: Hvilken rett har voksne og gamle til å avkreve ungdommen en refleksjon de selv mangler? Og hvilken rett har de til å forvente en annen kurs enn den de selv har valgt – og snarere må stå til ansvar for? De unge er født inn i en verden de ikke har bedt om og står overfor en framtid de ikke rår over. Graver slår et slag for det deliberative demokrati, som bygger på «diskusjon og deltakelse av dem som blir berørt av beslutningene». Da blir de unge mer troverdige enn voksne når det gjelder å stille krav til politikerne, selv om de ikke lever opp til våre miljømoralske forventninger – slik de færreste gjør. Det singler i glasshuset.

Slik sett utgjør de unge en «generasjon desperat» like mye som de er «generasjon lydig», og de strever med denne dobbeltheten. Lydigheten er en frukt av den store ryddeaksjonen i skole og kultur etter snillismen som hersket for noen tiår tilbake. Slik er det skapt en generasjon som er flinkere og mer tilpasningsdyktige, men som strever desto mer med å finne mening, ikke minst i skvisen mellom det velprogrammerte vekstsamfunnet og voksende miljøproblemer. Dette meningstapet avler mer og mer desperasjon. Sprengkraften som ligger her, er stor, og det gjelder at desperasjonen vinner gehør. Resignasjon og handlingslammelse følger ikke av at vi «skremmer de unge», men av at vi ikke tar dem på alvor.

Nei, «brennende kinn» er ikke nok. Men det hjelper heller ikke at vi lener oss på politikerne. Alvoret krever politikk, politikk trenger næring, og næringen kommer nedenfra.

 

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er større enn som så, og heller ikke særnorsk.»
«At klassiske kunstnere selger så godt er mer en myte enn en realitet.»