Annonse
12:57 - 27. juni 2019

Gammelmodig mann tar til motmæle

Librettoen er deres spesialitet. Men hold dere unna musikken vår!

Når slutter Tryllefløyten å være Mozarts verk? Jeg tror man ville kommet heldigere ut om man kalte forestillingen for det den er, en forestilling basert på Mozarts Tryllefløyten, skriver Torben Grue om Alexander Mørk-Eidems oppsetning. Pressefoto: Jörg Wiesner / Den Norske Opera og Ballett
Annonse

Ja vel, jeg kan kanskje kalles musikalsk konservativ. Jeg synes det er litt uvant og merkelig å få merkelappen gammelmodig og bakstreversk, men jeg blir ikke nevneverdig krenket av det heller. Dog kjenner jeg et lite stikk av gammelmodig kvide når en regissør på operaen sier jeg er en del av en kunstfiendtlig filosofi. Den var ny! Stopp en hal, her må vi ta til motmæle.

Når Morgenbladet åpner sin sak med at « … Tryllefløyten har skapt konflikter», er det en beskrivelse jeg ikke kjenner meg igjen i. Det er ikke sjelden det buldrer av patos i et operahus, så du skal være rimelig hårsår om du følte at diskusjonen rundt Tryllefløyten var en konflikt. Diskusjonen rundt Tryllefløyten var bare en liten del av en diskusjon vi musikere har hatt i mange år; diskusjonen om musikkens plass i opera.

Denne diskusjonen vil vi nok aldri bli ferdige med, men la oss allikevel forsøke å forstå hverandre og godta de ulike synene. Når en regissør på operaen kaller meg gammelmodig, bakstreversk og kunstfiendtlig, og min tidligere sjef kommer med «noen sangere synes noe er dumt og kanskje kunne ha gjort det bedre selv», er dette lite annet enn hersketeknikk, og det tilfører sårt lite til diskusjonen. De færreste vil kjenne seg igjen i disse beskrivelsene, så la oss heller ta en titt på saken.

Jeg blir ikke nevneverdig rystet av at noen vil «tukle med Mozart», men det fordrer unektelig en del spørsmål. Hvorfor? Er det ikke bra nok? Kan jeg gjøre det bedre? 

Kronikkforfatteren: Torben Grue iført kostymet til oppsetningen av Tryllefløyten. Foto: Privat

Når Mørk-Eidem som regissør sier det er kunstfiendtlig å ikke ville tukle med Mozarts musikk, sier han da samtidig at Tryllefløyten i utgangspunktet ikke er et kunstverk som står for seg selv? Her kan jeg jo smette inn at jeg er tilbøyelig til å mene at Tryllefløyten er en ganske kjedelig opera, og skal man først tukle med noe, er jeg glad for at det er Tryllefløyten som får unngjelde, men spørsmålene er der fortsatt. Gjelder dette all slags kunst? Kan jeg forandre et maleri? En roman? Når slutter Tryllefløyten å være Mozarts verk? Ville Mozart nikket bekreftende til forestillingen og sagt «dette har jeg skrevet»? Det blir selvsagt flisespikkeri, men ettersom denne forestillingen nå blir et eksempel på den større diskusjonen, tror jeg man ville kommet heldigere ut om man kalte forestillingen for det den er, en forestilling basert på Mozarts Tryllefløyten. Det er absolutt lov å lage en forestilling basert på Tryllefløyten! Det kan til og med være spennende, og ikke minst morsomt, som det ble i denne forestillingen. Men det er fortsatt en forestilling basert på Tryllefløyten.

Så var det da dette med musikken og den fordømte f-en. I hvilken annen sammenheng velger man å ansette en person som selv sier hun ikke kan gjøre jobben? Og dette er på ingen måte til forkleinelse for noen av de fantastiske sangerne som har gjort rollen i denne forestillingen! Rollen som Nattens dronning er ekstrem, og de få som har forutsetningene til å synge den, lever godt av det. Men de finnes altså. Argumentet «det er ikke sport det er snakk om, det er kunst» er i sannhet et svakt argument. Det er å sparke inn åpne dører, og du finner ingen på operaen som er uenig. Like fullt tviler jeg på at Mozart skrev det han gjorde på måfå. De to ekstreme sopranariene i Tryllefløyten er høydepunkter i forestillingen, og å skyve det under teppet med en «det er ikke sport», er å gi blanke i Mozarts intensjoner. Og her er vi ved diskusjonens kjerne. Denne f-en og diskusjonen rundt er en uviktig og meningsløs diskusjon, men den åpner for den større og mer interessante diskusjonen. Hvor stor makt skal regissørene ha, og hvor mye kan man forandre et verk?

Gang på gang skal jeg høre at opera er musikkteater. Intervjuobjektene til Morgenbladet er skjønt enige i det, og det er vanskelig å være uenig. Men hvor skal hovedtyngden ligge? Hvor mange librettister kjenner du til? Hvis vi tar Mørk-Eidems definisjon «teater med musikk» som utgangspunkt, hva er da forskjellen på operaen og alle de andre teatrene? Teater med musikk gjør man vitterlig ikke bare på operaen. Hvis opera = teater fordrer jo det at teater = opera, og jeg tviler på at du finner noen på Nationaltheatret som er med på det premisset. Det finnes mange på scenen, i orkestergraven, på dirigentpodiet og ikke minst i salen, som er der hovedsakelig på grunn av musikken. Jeg tør våge å påstå at de fleste som drar til operaen for å overvære Tosca, er der for å høre Puccinis musikk. De er ikke der for å se et teaterstykke skrevet av Luigi Illica og Giuseppe Giacosa. Jeg hører ofte publikummere som sier de elsker å lukke øynene og bare nyte musikken. Jeg har aldri hørt noen si at de holder seg for ørene og nyter det visuelle.

Etter at operaen flyttet til Bjørvika har den hatt tre operasjefer. Jeg har ikke noe vondt å si om dem, men det er pussig at alle tre er regissører. Er det lov å håpe på en musiker neste gang? Jeg synes Alexander Mørk-Eidem har gjort en god jobb med Tryllefløyten, og det er litt trist at han syntes det var så ille på operaen at han må slenge rundt nedverdigende karakteristikker. «Motstanden» handlet nok ikke om en høy f og en synth. Den handler om at alle vi som liker musikk, har holdt ut ganske mye ganske lenge. Opera skal ikke være musikk versus teater, og ingen av delene står best alene. Vi holder ut regissører som gjør ting vi synes er ulogisk, for vi liker musikken. Vi holder ut regissører som tror de kan sjokkere et innbilt konservativt publikum, hvis sangerne er gode nok. Vi gammelmodige har tapt kampen om regien, og jeg tror faktisk det kan være til kunstformens beste. Regissørenes oppgave er fremføre verket på sin måte, så om det er å utfordre det, så gjør for all del det. Dere har min støtte. Librettoen er deres spesialitet. Men hold dere unna musikken vår!

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Civita har ikke utviklet noen «felles ideologisk plattform» rettet mot «unge sjeler og sinn»
Rekorden i antall uføre er et problem
Heideggers søken etter det ekte, er ikke nødvendigvis et utslag av totalitarisme