Annonse
00:00 - 28. juni 2019

Fra hand i hand til mann mot mann

Debatten om regionreform, bompenger, vindkraft, kjøttkonsum og dyrevelferd går høyt. Hvor går skillelinjene i befolkningen?

Heldiggrisen Babe i byen: Ifølge Riksarkivet var det vanlig med grisehold i byene under andre verdenskrig for å «spe på et slunkent kosthold». I dag er det få «villagriser» å spotte i urbane strøk. Foto: NTB scanpix
Annonse

Det politiske landskapet er i endring. Partienes standpunkter og velgernes oppslutning lar seg ikke lenger forklare ut fra den tradisjonelle aksen høyre-venstre. Snarere kan det se ut til at «sentrum» og «periferi» i dag representerer motstridende holdninger og verdier. Brede lag av folket føler avmakt i møtet med det de opplever som maktarroganse hos en urban elite som mangler forståelse for deres hverdag og problemer. Internasjonalt har det gitt seg utslag i folkelige protestholdninger som ligger bak Trumps valgseier i USA, brexit og de gule vestene i Frankrike. Her hjemme har «populismen» ført til Senterpartiets fremgang, bompengeaksjoner og motstand mot vindkraft. Hva har skapt denne situasjonen?

Under andre verdenskrig var Norge avskåret fra forsyninger utenfra. I tillegg til egen befolkning skulle landbruket brødfø de tyske okkupantene som utgjorde inntil en halv million. Når det lyktes skyldtes det først og fremst politikken Nygaardsvold-regjeringa førte fra 1935 med støtte til bureising og restriksjoner på import av dyrefôr. Landbruket skulle bygges på landets egne ressurser. Med slagord som «Hele folket i arbeid» og «By og land – hand i hand» ble by- og bygdenæringer sidestilte. Det var likevekt mellom spredtbygde og tettbygde områder, og primærnæringene sto for 20 prosent av sysselsettinga.

Av 206 000 gårder med melkeproduksjon i 1949, er det nå mindre enn 8000 igjen.

Etter krigen ble Nygaardsvold skjøvet til side til fordel for Einar Gerhardsen, og Arbeiderpartiet gikk til valg under parolen «Bygg landet». Nå var bonden og fiskerne ute av bildet. Valgplakaten viser skip ved kai, fabrikkbygninger med røyk fra pipene, kraftverk og rørgater fra fjell i det fjerne. Industrialisering var det som skulle til, og da måtte arbeidskraften «frigjøres fra de lavproduktive næringer». De som uttrykte bekymring for de sosiale og regionale konsekvensene fikk kraftig motbør. Under Arbeiderpartiets landsmøte i 1949 sa Trygve Bratteli at motstanden mot nedlegging av bruk og fraflytting i bygdene var uttrykk for «reaksjonær romantikk».

Strukturendringene kom raskt, men den økonomiske fremgangen det skulle føre til for bøndene som overlevde, uteble. På folkemunne ble «By og land, hand i hand» til «By og land, mann mot mann», og misnøyen i bygdene tiltok. I 1975 førte det til et sosialt opprør da bøndene på Hitra gikk til skattestreik for bedre vilkår gjennom det som fikk navnet «Hitraaksjonen».

Som følge av dette vedtok Stortinget i desember samme år at bøndene skulle opp på samme inntektsnivå som industriarbeiderne. Det kunne se ut som et gjennombrudd for en ny landbrukspolitikk, men det viste seg snart å være en pyrrhosseier for småbøndene. Pengene ble investert i økt produksjonskapasitet, som førte til overproduksjon og sterkt prisfall. Strukturrasjonaliseringen fortsatte, og pågår stadig. Av 206 000 gårder med melkeproduksjon i 1949, er det nå mindre enn 8000 igjen.

Jeg er født i 1946 og har opplevd denne utviklingen på nært hold. I oppveksten tok jeg del i livet på et småbruk i ei grend uten elektrisitet. Hester sørget for trekkraft, og når motordrevne kjøretøy dukket opp var det en sensasjon. Det var vareknapphet og rasjoneringskort på alle vareslag, men fra 1960 kunne biler, som det siste, omsettes fritt. Utdanningsrevolusjonen, som fulgte av velstandsutviklingen, kom meg til gode. I motsetning til forfedrene mine ble jeg akademiker. Som student i Oslo på 1960-tallet kjørte jeg Vespa og kunne gå på konserter, jazzklubber og i teater.

Trass i muligheter for en akademisk løpebane, førte ballasten fra barndommen og det jordnære miljøet ved Norges veterinærhøgskole meg tilbake til landsbygda, først som distriktsveterinær, senere som bonde på heltid. På 1980-tallet deltok jeg i jordbruksforhandlingene, før jeg skiftet beite og avsluttet yrkeslivet som landbruksbyråkrat. Det har gitt meg høve til å følge samfunnsendringene som har skapt de politiske og miljømessige utfordringene vi står overfor i dag.

I boken The Future of Capitalism beskriver Oxford-økonomen Paul Collier hvordan kapitalismen av og til «sporer av». Sist det skjedde var omkring 1980, og etter den tid har den aldri kommet tilbake på skinnene. Fram til da hadde den bidratt til mindre forskjeller, både regionalt og sosialt. Svake grupper fikk bedre vilkår og mulighet for utdanning som brakte dem nærmere de privilegerte i samfunnet. Senere har forskjellene tiltatt. De med høy utdanning havner i storbyen. Der utgjør de den urbane eliten som distanserer seg fra massen og har lite til overs for alt nasjonalt. Høy utdanning gjør deg arrogant og selvopptatt, sier Collier.

David Goodhart, en landsmann av Collier, gir uttrykk for lignende tanker i boken The Road to Somewhere. Ut fra holdninger og verdisyn deler han menneskene inn i «anywheres» og «somewheres». «Anywheres» er de globalt orienterte med høy utdanning og liberale holdninger. De kan bo hvor som helst i verden så lenge det gagner den personlige karrieren. Motsatsen, «somewheres», er knyttet til et sted der de hører hjemme. De vil forsvare en kultur de opplever som sin egen mot angrep fra eliten. I kraft av utdanning og posisjoner har sistnevnte definisjonsmakt og medietilgang som gir dem et politisk og moralsk hegemoni i samfunnet. Innvandring, rovdyrforvaltning, veganisme kontra kjøtt, kommune- og regionreform, vindkraft og subsidiering av elbiler er eksempler på konfliktområder.

Romanen Serotonin av Michel Houellebecq handler om tilsvarende forhold i Frankrike. Gjennom opplevelsene til en desillusjonert og deprimert agronom ansatt i landbruksdepartementet beskrives et samfunn i oppløsning. Kapitalisme, globalisering og frihandel er rådende ideologi. Byråkratene er «rede til å gå i døden for frihandelens skyld» når de iverksetter EU-direktiver som fører til sentralisering og utarming av distriktene. Agronomen sier opp jobben i protest og reiser ut på landsbygda. Der opplever han det industrielle landbruket, preget av dyremishandling og bønder som tyr til desperate aksjoner og selvmord.

Han vender tilbake til Paris der menneskene er fremmedgjorte og kjærlighet og medmenneskelighet har trange kår. Sosiale relasjoner erstattes av matprogrammer på fjernsyn og uforpliktende seksuelle kontakter og utskeielser. Hovedpersonen innser sin egen avmakt og går til grunne: «- alt hadde alltid i siste omgang vippet over i friflytens favør, over til jakten på produktivitet, så jeg trakk opp en ny flaske vin, natten hadde nå lagt seg over landskapet, Nacht ohne Ende, hvem var jeg som hadde trodd jeg kunne endre noe ved verdens gang?» Spørsmålet er om han hadde rett, eller om det fortsatt finnes håp.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Civita har ikke utviklet noen «felles ideologisk plattform» rettet mot «unge sjeler og sinn»
Rekorden i antall uføre er et problem
Heideggers søken etter det ekte, er ikke nødvendigvis et utslag av totalitarisme