Jeg leste Willy Pedersens anmeldelse «Døde fedre biter ikke», av Édouard Louis' Hvem drepte faren min, og kunne konstatere at jeg fikk en heller sjelden opplevelse: jeg var uenig med Pedersen.
Jeg har også lest Louis' nyeste bok om farens liv. Pedersen skriver: «Det er bare Édouard Louis' stemme som bærer teksten. Faren er så å si taus, gjennom hele boken.», og konkluderer med at forfatteren nekter faren et språk, og med dette muligheten til å få frem sin egen fortelling om sitt liv.
Jeg er uenig. La meg først si; jeg er enig i at det er Louis’ stemme som forteller teksten. Dette fremstår imidlertid som en nødvendighet, i det jeg leser som forfatterens prosjekt med boken: å ansvarliggjøre dem som har fordømt faren til et liv i fattigdom. Dette er nemlig umulig for faren å gjøre selv.
Det er ikke Louis som har fratatt faren denne muligheten, men de politiske maktstrukturene som har rammet inn farens liv.
Det er ikke Louis som har fratatt faren denne muligheten, men de politiske maktstrukturene som har rammet inn farens liv. Dette blir tydelig flere steder i boken. La meg ta ett eksempel. Louis beskriver et minne han har fra skoletiden, da han lærte om den kalde krigen. Dette vekket stor fascinasjon hos Louis, og for en gangs skyld gledet han seg til å komme hjem til faren, for å kunne stille han alle de spørsmålene kun en som levde mens muren fantes, kunne svare på. Farens skamfulle svar var: «Å ja, det stemmer, det var en mur der, de prata om det på tv».
Faren er nektet et språk for å fortelle om den kalde krigen, fordi han er nektet tilgang til denne verdenen av kunnskap om verden man får gjennom utdanning, og med dette også innsikt i strukturene som har definert hans handlingsrom. En verden forfatteren selv har fått innpass i, og som former hans tilbakeskuende blikk på oppveksten, og på faren. Gjennom beskrivelser av situasjoner med faren, som den fra skoletiden, er farens stemme med på å avdekke maktstrukturene, på den måten som er tilgjengelig for han. Det må bli Louis' oppgave å avsløre de konkrete personene som bærer og viderefører maktstrukturene, noe han også gjør mot slutten av boken. Farens stemme er dermed høyst tilstedeværende og med på å fortelle sin egen historie, nettopp i beskrivelser av situasjoner han mangler et språk for.
Kristiane Bugge Dugstad