Annonse
00:00 - 07. juni 2019

En filosof for dystre tider

Har vi ikke lest Hannah Arendt før, bør vi lese henne nå, skriver Cathrine Holst.

Flyktning og politisk tenker: Hannah Arendt måtte flykte fra Tyskland i 1933, og bodde i Paris frem til hun i 1941 emigrerte til USA.  Foto: Ullstein bild / Getty Images
Annonse

Politikk i dystre tider er en samling tekster av Hannah Arendt i utvalg av Rune Slagstad, de fleste av dem i fersk norsk oversettelse. I en inspirert og retningsgivende introduksjon ber Slagstad oss lese Arendt – og det bør vi. Har vi ikke lest Arendt før, bør vi lese henne nå. Har vi lest henne før, kan vi lese dem på nytt. Samlingen innledes av essayet «Vi flyktninger» og kjennes brennaktuell fra første stavelse. Vi endrer oss og situasjonen vi leser i skifter, og etter hvert som årene går vil vi komme til de samme tekstene med andre spørsmål. Kanskje var det også noe vi hadde glemt, oversett eller ikke forsto da vi leste tekstene sist.

Jeg tror første gang jeg leste tekst av Arendt mer inngående var i 2001. Jeg tilbrakte et år i New York ved New School for Social Research, der Arendt hadde vært professor fra 1967 til 1975. En eller annen gang i løpet av 2001 leste jeg Arendts The Human Condition, og av ulike grunner satt jeg på Manhattan og leste den i svensk oversettelse – Människans villkor, med forord av professor i sosiologi Joachim Israel. Israel, en av opponentene på Slagstads doktoravhandling Rett og politikk (men det visste jeg ikke da), lar denne avhandlingen og Slagstads utmeisling av tre vesentlige motiver i politisk teori – det machiavelliske, det liberale og det aristoteliske – organisere introduksjonen til Arendt.

Boken er stappet med notater, sterkt preget av at jeg i 2001 holdt på med en avhandling om feminisme. Etter min skribling i margene å dømme, var det særlig to ting jeg bet meg merke i hos Arendt. For det første var det hvordan hun kombinerer et forsvar av pluralisme – hennes vekt på at hvert menneske er unikt og forskjellig – med en universalistisk idé om alle menneskers likeverd. Dette ga skyts mot to ismer som jeg mente hadde fått for stor innflytelse innenfor feministisk tenkning: poststrukturalismen med sin kritikk av ideer om moralsk universalisme, og multikulturalismen som med sin vekt på å anerkjenne forskjeller mellom grupper, kunne komme til å glemme betydningen av å anerkjenne individuelt mangfold og den enkeltes frihet.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Derfor undrer jeg meg over at han går til motangrep på meg.