Annonse
00:00 - 21. juni 2019

Ellefsen på Olympen

Vi dødelige får klare oss uten ham i vår undring over dilemmaet.

Annonse

I Morgenbladet 14. juni kommenterer litteraturkritiker Bernhard Ellefsen Klassekampens artikkelserie rundt Åsne Seierstads bok To søstre. I flere artikler prøvde avisen å belyse de etiske dilemmaene rundt publisering av privat materiale når det ikke foreligger samtykke fra dem som eier det. En av dem som ble intervjuet var meg, trolig fordi jeg i min Dagblad-anmeldelse av Seierstads bok om Utøya-massakren, En av oss, hadde uttrykt skepsis til hennes bruk av reservert materiale der (politiavhør, psykiatrirapporter).

Seierstad hadde fått tilgang til de to søstrenes «etterlatte» skriftstykker av deres far og bror. Det hadde ikke lykkes henne å komme i kontakt med dem der de befant seg i IS-kalifatet, så noe samtykke ble umulig.

Ellefsen synes ikke Klassekampen har hatt noe grunnlag for sin artikkelserie, for boken er «svært god, nyansert og betydningsfull». Det er derimot ikke debatten i Klassekampen, hevder Ellefsen – til tross for at avisas oppslag har gitt bred plass også til dem som deler hans syn.

Imidlertid tar ikke Ellefsen opp det sentrale dilemmaet, og det er nokså pussig siden han henviser til et innlegg jeg hadde i Klassekampen 13. juni der dette tydeliggjøres: Er boken akutt viktig at forfatteren kan sette til side vernet rundt privatlivet og se bort fra det manglende samtykket til å publisere?

Det er lett å tenke seg eksempler på at en bok tråkker feil i et slikt landskap.

Hvordan skal noe sånt vurderes – altså graden av viktighet? Dette dilemmaet byr selvfølgelig på et vippepunkt, der den samfunnsmessige nytten av at en bok har med slike passasjer, veies opp mot hvilken nytte den kunne hatt uten. Ikke på noe punkt i kommentaren argumenterer Ellefsen for at bestemte deler av det private materialet er avgjørende for bokens samfunnsmessige nytte.

Det er lett å tenke seg eksempler på at en bok tråkker feil i et slikt landskap, altså at den siterer fra materiale den ikke har fått samtykke til å bruke, uten at dette har tilstrekkelig samfunnsmessig nytte. Det er ikke like lett å tenke seg bøker der det helt utvilsomt er riktig å gjøre det samme. Nettopp derfor bør man hilse velkommen en grundig diskusjon og en eventuell prøving i en uavhengig instans for å få større klarhet i slike dilemmaer.

For Ellefsen er dette altså ikke nødvendig å belyse. Han vet at boken har sitt på det tørre, og viser det gjennom sin uforbeholdne kvalitetsdom. Fordi den er god og han selv har lært noe av den, må den også ha rett. På den måten opphøyer han seg selv til et nivå de færreste av oss er forunt å befinne seg på – et etisk Olympos. Slik er han i godt selskap med bokens forfatter, så får vi andre klare oss uten ham i vår undring over dilemmaet.
 

Jon Rognlien

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Jeg mener at Eggen tar feil når han mer enn antyder at man ikke skal skrive om kannibalisme. Hvis man ikke gjør det, lar man den koloniale historien om «de ville» bli siste ord.»