Ideer

Den samvittighetsfulle dommeren

Da Hitler-Tyskland beordret massemord på psykisk utviklingshemmede, anmeldte underrettsdommer Lothar Kreyssig Hitlers stabssjef for drap.

I september 1939 er krigen allerede et faktum. Samtidig gir Tysklands enehersker Adolf Hitler sin stabssjef Bouhler og sjefen for det tyske sunnhetsvesenet en ny oppgave: utrydd de sinnssyke og psykisk utviklingshemmede.

---

Jussens helter

Hans Petter Graver presenterer tolv jurister som valgte å følge sin samvittighet fremfor å leve opp til systemets krav. Tekstene kan leses i fullversjon på Juridika Innsikt.

---

Den nøyaktige ordlyden i ordren er som følger: «Riksleder Bouhler og dr.med. Brandt er gitt i oppdrag å bemyndige bestemte leger å foreta livsavsluttende barmhjertighetsbehandling av uhelbredelig syke, etter en kritisk vurdering av deres tilstand. Adolf Hitler ».

Noen måneder senere fikk Lothar Kreyssig som lokal dommer i Brandenburg, et stykke utenfor Berlin, høre om at umyndiggjorte sinnssyke personer i hemmelighet ble ført fra et asyl i hans rettssdistrikt til Østerrike, der de ble drept. Dette var ledd i det planlagte programmet for utryddelse av «unyttige munner».

En av dommerens oppgaver var å føre tilsyn med umyndiggjorte, og personer under Keyssigs tilsyn og ansvar ble drept. Loven ga ham ikke noe direkte grunnlag å intervenere på, men han mente det var en dommerplikt å hindre rettsbrudd. Han foretok derfor egne undersøkelser og tok saken opp med sin overordnede, kammerrettspresidenten

Kreyssig mente at det bare er Gud som kan avgjøre om et liv er meningsfylt eller ikke, og at det ikke er opp til menneskene å avgjøre hvilket liv som er verdt å leve og hvilket som kan avsluttes. Han påpekte dessuten det uhyrlige i at avgjørelse om liv og død tas uten noe som helst rettslig grunnlag, uten en prosess som åpnet for innvendinger eller motforestillinger og uten ankemulighet.

Med skremmende klarsyn skrev han:

«Det som tjener folket er rett. Dette fryktelige slagordet, som ikke er motsagt av noen av rettens øverste voktere, har hjemlet at hele samfunnsområder er tatt ut av retten. Til sin fullkommenhet gjelder det for eksempel konsentrasjonsleirene, og nå også syke- og pleieanstaltene. (..) Det vil ikke bli oppfattet som rettferdig å drepe de folkefiendene som ut fra sin sinnstilstand er uskyldige, mens hardnakkede asosiale individer blir oppbevart og holdt i live til store kostnader for samfunnet.»

Henvendelsen avsluttet med at han ba sin overordnede om forklaring og råd.

Kammerrettspresidenten mente Kreyssigs spørsmål var uhørt og ba Kreyssig om å trekke tilbake sin redegjørelse og forespørsel. Kreyssig nektet og saken gikk til riksjustisministeriet. Kreyssig møtte to ganger i ministeriet hos statssekretær Roland Freisler, som siden ble beryktet som president for Folkedomstolen.

Freisler kunne ikke gi Kreyssig noe tilfredsstillende svar på et mulig rettslig grunnlag for bortføringene. Førerbemyndigelsen var holdt så hemmelig at selv ikke justisministeriet var orientert. Freisler kunne imidlertid opplyse Kreyssig om at riksleder Bouhler var øverst ansvarlig for aksjonen.

Da Kreyssig kom tilbake til domstolen utstedte han et skriftlig forbud til anstaltene i sitt område mot å flytte alle umyndiggjorte uten hans samtykke. Samtidig anmeldte han selveste riksleder Bouhler for intet mindre enn drap. Kreyssig leverte anmeldelsen til den nærmeste statsadvokaten.

Reaksjon uteble ikke. Kreyssig ble innkalt til justisministeren personlig den 13. november 1940. Ministeren hadde nå fått en kopi av bemyndigelsen Hitler sendte ut. Dermed er dommerens aksjon ulovlig, argumenterte ministeren. Kreyssig innvendte at «Drap er jo forbudt etter loven, og loven kan ikke settes til side ved en slik bemyndigelse ».

Ministeren uttalte da: «Ja, om De ikke kan akseptere Førerviljen som rettskilde, som rettsgrunnlag, da kan De ikke fortsette som dommer.» Det måtte innledes avskjedssak mot ham om han ikke trakk forbudet sitt tilbake.

Få dager senere skrev Kreyssig til ministeriet at han av samvittighetsgrunner ikke kan trekke forbudet tilbake og vil heller gå av med pensjon. Ministeriet innledet nå avskjedssak mot ham i tillegg til en pågående sak om tjenestestraff mot ham.

Straffesaken ble innstilt etter en tid. Avskjedssaken ble først avsluttet 1. juli 1942 med at Kreyssig ble innvilget avskjed med fulle pensjonsrettigheter. Det var slutten på hans karriere som dommer.

Hvem var denne mannen med den faste overbevisningen og den merkelige skjebnen i midten av det mørke maktapparatet til det totalitære Hitler-Tyskland?

Lothar Kreyssig ble født 30. oktober 1898 som sønn av en grønnsaksgrossist. Han vokste opp i den lille byen Flöha i Saksen og var soldat under første verdenskrig. Etter krigen studerte han juss i Leipzig og hørte til den tysk-nasjonale bevegelsen. Han deltok blant annet i gatekamper mot kommunistiske demonstranter.

Kreyssig tok jusseksamen i 1923, innledet sin dommerkarriere i Chemnitz i 1926 og ble raskt preget av domstolspresidenten Rudolf Ziel. Ziel var demokratisk og sosialt innstilt og fikk Kreyssig til å oppgi sin tysk-nasjonale innstilling. Samtidig begynte Kreyssig å lese filosofen Rudolf Steiner, mannen bak antroposofi, og dommeren eksperimenterte med biodynamisk jordbruk på et jordstykke han eide i Flöha.

Kort tid etter at nazistene grep makten i 1933 forfattet Kreyssig sin søknad om avskjed som dommer. I denne regnet han opp en rekke elementære rettsbrudd som statsmakten hadde begått eller tolerert etter at nazistene kom til makten: SA herjet i gatene. Motstandere av regimet ble sperret inne i leirer og holdt innesperret. Førermytologien overkjørte enhver rest av demokrati, selv om livet ytre sett fortsatte som normalt, også innenfor rettsvesenet.

Kreyssig tilbragte en søvnløs natt, men kom til at oppsigelse var for enkelt. Hans protest ville forsvinne i glemselen, og feltet bli overlatt til de villfarne. Kreyssig kom raskt på kant med de lokale nazistene. Våren 1933 ble en rekke jøder i Chemnitz plassert i en leir i nærheten av rettslokalet. Retten ble bedt om å åpne forhandlinger mot fangene. Kreyssig dro umiddelbart til leirkommandanten for å forsikre seg om at fangene ikke ble mishandlet. Etter å ha gransket hver enkelt sak avviste han alle anklagene mot fangene som grunnløse og beordret løslatelse.

Den nye, nazifiserte rettspresidenten klaget også på dommeren. Blant annet forlot Kreyssig i mai 1933 et møte der et portrett av føreren skulle avdukes. Ved en trefoldig «Heil» for rettspresidenten hadde Keyssig «bare så vidt beveget munnen» på første Heil.

Den nevnte Roland Freisler behandlet klagene og avviste dem. Kreyssigs faste holdning gjorde nok inntrykk på Freisler og det var ingen ting å si på Kreyssigs dommervirksomhet. Tvert imot var han både samvittighetsfull og dyktig.

Kreyssigs historie er enestående, men det at han ikke ble utsatt for hardere reaksjon enn han ble er helt i samsvar med det vi etter hvert vet om retten i Nazi-Tyskland. Det tyske rettsvesenet fungerte som et instrument for nazistatens undertrykkelse. Dommerne ble styrt gjennom lovgivning og generelle veiledninger om rettsanvendelse og straffutmåling i såkalte dommerbrev som ble sendt fra Justisdepartementet fra 1942 og utover, og dommerne måtte være medlemmer av det nazistiske dommerforbundet. Vi kjenner likevel ikke til noe tilfelle der en tysk dommer ble straffet eller utsatt for represalier fra SS for sine dommerhandlinger.

Av og til kan man undres over historiens dramaturgi. I møtet Kreyssig hadde med ministeren i november 1940 deltok også Hans von Dohnanyi, en av ministeriets høyeste embetsmenn, en briljant jurist med en lysende karriere som kort tid etter ble Tysklands yngste høyesterettsdommer. Han var gift med søsteren til presten Dietrich Bonhoeffer, en av grunnleggerne av den bekjennende kirke og en sentral figur i motstanden mot nazistene. Dohnanyi arbeidet også i hemmelighet for sjefen for den tyske militære etterretning, admiral Wilhelm Canaris og deltok i planleggingen av flere attentater mot Adolf Hitler. Sammen ble de henrettet bare dager før Tyskland kapitulerte i 1945.

Dohnanyi hadde motarbeidet regimet helt fra maktovertagelsen i 1933, både åpent i juridiske diskusjoner med blant annet Roland Freisler, og i det skjulte. Problemet for motstandsarbeidet, ved siden av at det måtte skje i hemmelighet, var liten støtte i statsapparatet eller i befolkningen.

De færreste var som Kreyssig, som nektet å medvirke. Dohnanyis høyeste ønske var at flere skulle nekte. Mens Dohnanyi og Kreyssig ventet på at ministeren skulle komme, spurte Kreyssig om ikke hans protest var en av mange som ministeriet måtte håndtere. Det var tross alt 1400 dommere med vergemålsansvar i Tyskland.

Til det svarte Dohnanyi «nei, Deres sak er dessverre den eneste ». Hva om flere dommere hadde gjort som Kreyssig, ville folk som Dohnanyi hatt større muligheter for å lykkes?

Mer fra Ideer