Kronikk

Dansk valg på sjelens mark

Den danske innvandringspolitikken er forkvaklet.

Dansk politikk er blitt et sirkus. På den ene siden er det en mer eller mindre gal klovn som tar det meste av oppmerksomheten med åpen rasisme og kanskje det som verre er. På den andre siden kjemper de med sin egen anstendighet i spørsmålet om hvordan de skal behandle avviste asylsøkere. Dette galehuset kan ikke desto mindre gi en pekepinn om hva som er det grunnleggende problemet i innvandringspolitikken, å både Danmark og Norge.

Rasmus Paludan, i spissen for det nystartede partiet «Stram Kurs» vil kaste ut alle muslimer fra landet. I rosa dress vikler han et eksemplar av Koranen inn i bacon og brenner den, åpent i Københavns mest belastede innvandrertette bydel Nørrebro. Andre politikere vet ikke hvordan de skal håndtere dette fenomenet og journalistene klarer ikke sette ham på plass.

Samtidig skaper utreisesenteret Sjælsmark ballade. Sjælsmark er en del av kriminalomsorgen i Danmark, der man nå tilbyr kost og losji til asylsøkere som har fått sakene sine avvist, men som vegrer seg for å reise ut av landet. Forholdene på Sjælsmark er imidlertid så uutholdelige at mange reagerer. Kunstnere, Røde Kors og andre kommentatorer synes behandlingen beboerne får er langt under den standard man kan være bekjent av, spesielt barna.

Danskene sliter med det samme problemet som alle andre land: staten og politikerne som styrer har lovet dem ro og orden. Orden betyr at man har kontroll over landet og ikke minst grensene. Globaliseringen med alle sine fristelser som utenlandske varer, billig arbeidskraft og fri flyt av kapital, leder oss ut i en verden der statenes selvstyre blir gradvis svekket. Som en del av internasjonaliseringen av handel forplikter man seg gradvis mer til overnasjonale konvensjoner. Alt dette er godt kjent, men det var aldri planen at folk skulle være like mobile som varer og penger. Dermed fremstår politikere i styre og stell avslørt som å svikte sitt grunnleggende løfte, om ro og ikke minst orden. De er ikke i stand til å holde orden på sine egne hus, de klarer ikke engang å kontrollere hvem som kommer og går.

Ingenting symboliserer denne pinligheten mer enn avviste asylsøkere som nekter å reise ut av landet. Uansett hva man mener om reglene for å gi opphold til mennesker som søker asyl, må det regnes som en helt grunnleggende del av statens virksomhet å ta disse vurderingene helt suverent. Men når noen har klart å komme til et vestlig land og søker opphold, kan de ikke så lett sendes ut. Internasjonale forpliktelser som blant annet flyktningkonvensjonen står i veien. Avviste asylsøkere og irregulære migranter er en torn i siden på alle med makt, for de er stadig påminnelse om deres manglende evne til å oppfylle deres løfte.

Ingenting symboliserer denne pinligheten mer enn avviste asylsøkere som nekter å reise ut av landet

Når plan A ikke fungerer, og statens ære står på spill, har man gradvis utviklet plan B. Plan B går i korthet ut på det den fungerende engelske statsministeren Theresa May en gang uttalte, å lage et fiendtlig landskap («a hostile environment»). Strategien blir sjelden uttrykt så klart, men den ligger under svært mange innvandringspolitiske tiltak. Livet på Sjælsmark er med vilje konstruert som så uutholdelig som mulig, som ledd i en indirekte tvang ment til å få beboerne til å reise hjem for egen maskin. Når Danske Røde Kors har levert en rapport som viser at beboerne, og spesielt barna, lider av alvorlig psykiske problemer på grunn av forholdene, så er dette helt i tråd med hensikten. Selv ikke opposisjonen ønsker å endre innholdet i oppholdet på Sjælsmark, det de ønsker er å lempe litt på intensiteten i berøvelsene.

Kravet fra beboerne og opposisjonen er at beboerne skal få lage sin egen mat. Det kan virke som en bagatell, men det er noe som i det minste fyller litt av dagene. Det fiendtlige landskapet bygges opp av en lang rekke store og små berøvelser. Og helt systematisk er hverdagen berøvet for innhold. Slik tenker man at tanken om å reise tilbake til sitt hjemland skal fremstå som forholdsmessig mer attraktivt.

Plan B er en desperat plan. Alle tenkelige berøvelser gripes begjærlig (jeg har etter hvert omtalt en god del eksempler her og der i forskjellige kriminologiske tidsskrifter og bokkapitler, nå sist i Nordisk Tidsskrift for Kriminavidenskab, nr. 1 2019). Et dansk eksempel er fra den såkalte flyktningkrisen i 2015, da Syriske flyktninger til høyrepartienes skrekk kom vandrende nordover i Europa. Da de kom over fergen til Danmark fra Tyskland og startet turen opp langs motorveien, var det noen som fikk skyss med danske bilister. En av dem som tok med seg en liten familie på veien var den danske politikeren Lisbeth Zorning. Hun tok dem med seg til København, spanderte en runde med te og kaker, før hun kjøpte togbilletter til sine passasjerers videre reise til Sverige. For dette ble Zorning dømt og straffet for intet mindre enn menneskehandel.

Denne tankegangen har også vært styrende i Norge. For ca. 10 år siden opprettet vi også institusjoner i Norge for avviste asylsøkere som ikke reiste hjem. Her kalte vi dem «Ventemottak». Også i ventemottakene var det adgangskontroll og servert mat. De var strategisk lokalisert langt fra bysentre og bussbilletter kostet en ukelønn. Fritidssysler var ytterst begrenset, beboerne var overlatt til tomhet.

Den danske «utlendinge- og integreringsministeren» feirer antall innstramninger med kake og fest.

Ventemottakene ble opprettet som en oppfølging av den såkalte «tilbakefallsordningen», der det ble presisert at avviste asylsøkere ikke skulle ha rett til sosiale ytelser og ikke lenger skulle ha rett til å bo på ordinære asylmottak. Ventemottakene var bare i operasjon i et par år, til beboerne satte fyr på dem. I ettertid vurderte man å opprette nye såkalte «Retursentre», men endte med å gi opp tanken. I stedet endte man opp med å åpne asylmottakene for avviste asylsøkere igjen, men denne gangen med vesentlig redusert pengestøtte til den enkelte.

Den danske «utlendinge- og integreringsministeren» feirer antall innstramninger med kake og fest. Det fremstår for de fleste som en ufølsom kynisme og likegyldighet overfor mennesker i nød. Men det er i og for sig ikke noe annet enn vi kunne forvente av vår egen tidligere integreringsminister, Listhaug. Dermed er det også enkelt å fordømme deres oppførsel. Og antagelig skaper deres offentlige opptredener videre rom for klovner som Paludan. Vi er ikke ukjente med innvandringskritiske galninger her i landet heller, selv om vi enda ikke har fått en mann som krever utsending av 100 000 norske statsborgere, kledd i rosa dress, med mulighet for å bli innvalgt på Stortinget.

Hvis man ser etter, er behandlingen av avviste asylsøkere i strid med de flestes følelse av anstendighet. Det gjelder i Danmark så vel som Norge. Men selv om det sjelden sies direkte, er deres elendighet en integrert del av plan B. Kunsten er å ikke se etter, for når lyskasternes slås på utfordres grensene for vår sensitivitet. Denne elendigheten, i dobbelt forstand, er ikke et resultat av politikeres kynisme og likegyldighet. Den må forstås som et forsøk på en løsning på nasjonalstatenes dilemma i globaliseringens tid.

Nicolay B. Johansen

Førsteamanuensis, Oslomet

Mer fra Kronikk