Annonse
00:00 - 10. mai 2019

Våkn opp og kjenn lukten av trøfler, jævla snobber

Tanken om at arbeiderklassen er og bør være endimensjonale, praktisk anlagte folk, er både grunnleggende problematisk og grunnleggende snobbete.

Trøffeltang: På grisetang vokser det en liten, skjegglignende parasitt som heter grisetangdokke. Den smaker trøffel.
Annonse

«Det smaker jo trøffel!»

Den 26. april var Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre på besøk i Lofoten hos gründerne Angelita Eriksen og Tamara Singer, som sanker spiselige ressurser i fjæra, blant annet tang og tare. Og dermed var festen i gang blant kommentariatet. Han «drar kjensel på en kjær smak fra studietiden i Frankrike», skrev Aftenposten. «Naturligvis vet en leder i Ap hvordan den eksklusive soppen smaker,» skrev Vårt Land i et forsøk på kristelig ironi. «Den koster jo bare 50.000 kroner kiloet.»

Også på Twitter ble det sarkasmestorm over Støres besøk i Lofoten. Frp-landsmøtet brøt ut i latter da Siv Jensen harselerte med trøffelstuntet fra talerstolen. «Stakkars Jonas,» skrev Morgenbladet på notisplass.

Samme dag hadde Espen Søbye en liksomanmeldelse av den nye Biltema-katalogen på trykk i Morgenbladet. Slike studier av helt vanlige populære objekter er en egen øvelse, en liten sosialantropologisk ekspedisjon fra lenestolen, hvor forskeren studerer hvordan fremmedartede og sterkt spesialiserte miljøer forholder seg til sine fetisjgjenstander og har etablert sin egen interne sjargong, i dette tilfellet eksemplifisert i «drivknuteavtrekker, som fjerner drivknuten uten at drivakselen må demonteres fra bilen». Man kan formelig se den leptosome akademiker i sitt fornøyelige møte med fremmedheten ved alt den praktiske arbeiderklassen tar for gitt. Tenk å kunne demontere og montere noe! Men ved ett punkt kommer han til noe som lugger. I katalogen står det også om alt Biltema gjør for samfunnet: reduksjon av plast, Biltema Foundation, barnehjem i Manila. Bærekraft og sosialt ansvar! Kan man ikke bare få billige wienerpølser og plysjterninger, spør Søbye. Heldigvis kan man få det også.

Hvis Søbye er som andre Morgenblad-lesere, er ikke dette nye tema. Kanskje har samtaler om bærekraft og slikt ansporet til bærenett i bomull, økologiske egg, kildesortering og togferie? Men det var ikke dette han ønsket å finne på sin reise inn i den praktiske arbeiderklassens verden.

Til grunn for den alvorlige kritikken i den humoristiske artikkelen om Biltema ligger en slags antagelse om at ting som handler om samfunnsansvar, miljø, og sånn ikke egentlig er viktig for denne målgruppen. Men er det nå egentlig slik at praktisk orienterte menn i arbeiderklassen, hovedbrukerne av Biltema-katalogen, ikke er opptatt av samfunnet på samme måte som Morgenblad-leserne?

Det gikk noen dager før jeg fikk med meg Støres smaking i fjæra og Biltemas kneforfall for det Søbye kaller «politisk korrekthet», for jeg tilbragte helgen på villmarksmessen Camp Villmark på Lillestrøm. Her var det utstyr av alt mulig slag, fra kniver, fiskestenger, hagler og kikkertsikter til telt, bobiler og det som for meg ser ut som pelifygerter. Her var den praktiske arbeiderklassen, mest menn, kvinner og familier, men mest menn. I tillegg til å være opptatt av det siste av utstyr til camping, jakt og fiske, var de opptatt av mat, og på matområdet der jeg jobbet, var det kurs i flåing og partering, pølsemaking, vinsmaking, røyking, sanking, barnekurs – og det handlet om å benytte seg av hele dyret man hadde skutt, fordi det gir best mat og best ressursutnyttelse.

Tanken om at arbeiderklassen er og bør være endimensjonale, praktisk anlagte folk, er både grunnleggende problematisk og grunnleggende snobbete.

Jakten på det ikke-autentiske er den viktigste måten for journalister og kommentatorer å avsløre makta. Sarah Sørheim kalte saken «trøffelgate» i Aftenpodden, og begynte med å slå fast at «tang smaker ikke trøffel, det smaker tang». Gjennom små og store tabber røper folk seg. I dette tilfellet var det den franskutdannede arbeiderpartilederen som minnet på sin bakgrunn og avstand til folket.

For er det en ting alle i kommentariatet er enige om, er det at vanlige folk ikke blir øre i møte med tang og tare.

En av de mest populære aktivitetene jeg var med på under Camp Villmark, var et kurs om ville vekster med soppsakkyndig og sanker Tommy Østhagen. Han gikk gjennom flere titalls ting man kan sanke i naturen, fra de åpenbare, som bær og sopp, til ramsløk og andre ville vekster. Mest oppmerksomhet, dog, fikk en vekst som kalles grisetangdokke. Den er lett for de fleste nordmenn å kjenne igjen, for alle som har vokst opp nær sjøen kjenner til grisetang, og hvis man ikke i utgangspunktet gjør det, er det lett å lære det, for det er den som ligner på blæretang, bare det at den har noen små prikker, nesten som kviser på blærene sine.

Publikum satt bergtatt når Tommy fortalte, noen satt på kanten av stolene, andre nikket gjenkjennende. På noen forekomster av slik grisetang vokser det nemlig en liten, skjegglignende parasitt som heter grisetangdokke. Eller vertebrata lanosa, som den heter på latin. Det spesielle med denne er lukta.

Den lukter trøffel.

Det er så tydelig at du ikke kan unngå å kjenne det, en sanselig opplevelse selv for den som aldri har smakt trøffel før. Det er denne tangen gründerne Eriksen og Singer plukker og selger til restauranter i Norge, Sverige, Danmark og USA. Tangen som gjerne bare kalles «trøffeltang».

Etter foredraget kom folk opp og drøftet hvor man kunne finne den. Hvordan kan man best tørke den? Hvor mye av den kan man plukke før man risikerer at man tar for mye, så den ikke kommer igjen neste år?

Slike ting snakker en praktisk og friluftsglad arbeiderklasse i fornuftige allværsjakker om når de møtes en helg på villmarksmesse i Lillestrøm. Er det så utenkelig? Eller truende?

Tanken om at arbeiderklassen er og bør være endimensjonale, praktisk anlagte folk, er både grunnleggende problematisk og grunnleggende snobbete.

Harselasen går i liten grad utover Støre. Alle politikere av en viss størrelse har ett trekk som går igjen i karikaturene, og i Støres tilfelle er det flosshatten, overklassebakgrunnen. Det er ikke nytt. Og Biltema-sjefene har neppe lest Morgenbladet høyt for hverandre på ledermøte med samfunnsansvarlig rødmende beskjemmet ved enden av bordet.

Harselasen er forkledd som elitekritikk, men den har et problematisk og dypt sett undertrykkende premiss: At den praktiske arbeiderklassen, de som mekker og blar i Biltema-kataloger fordi det er en del av deres verden, de som jobber med produksjon og slike ting som vi vet er nødvendige for samfunnsutviklingen (men vi ikke helt vet hva går ut på), de som før hadde vernehjelm og kjeledress, men som nå kommer i mange fasonger og kjønn, de kan umulig bry seg om reduksjon av plast, om fattige i Manila eller om å kjenne duften av trøfler og nye muligheter når de står omgitt av tang og tare i fjæra.

Andreas Viestad

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Nok en gang blir klassisistene karakterisert som konservative og reaksjonære
Journalisten kunne tatt buss fra Oslo til Göteborg klokken 9.
FFAC kan ha et oppriktig ønske om å hedre søstrenes kunstsamlermor.
Nevnte paragraf gir nemlig kun visse minoritetsgrupper, som Alis, et vern mot «dehumanisering» og andre «hatefulle ytringer».