Om få uker er det igjen Pride i Oslo. Og den som ikke er klar for å gå i Pride-parade – og flagge i regnbuens farger – må være forberedt på knallhard fordømmelse.
---
KJØNNSLIV
Kjønnsliv er en spalte om kultur og biologi, feminisme og anti-feminisme, kjærlighet og kjærlighetskamp.
Spaltistene er Kristin Fridtun, Espen Ottosen, Nora Mehsen og Kyrre Wathne.
---
Vi fikk kanskje en forsmak på hva som er i vente under Gullruten på TV 2 11. mai. VGs Morten Hegseth uttalte da i en takketale (!) at han var lei seg fordi barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad «nekter å gå i Pridetoget». Hegseth kunne også forklare den feststemte salen hva avgjørelsen betød. Saken var nemlig at Ropstad «nekter å anerkjenne skeive familier».
Påstanden er grovt feilaktig. Er det noe Ropstad har sagt de siste månedene – både på utpust og innpust – så er det at han vil være minister for alle typer familier. Men når homokamp er temaet, tåles ingen avvik eller nyanser. De begynner å bli lett å finne urovekkende mange eksempler på akkurat dette.
13. september i fjor fortalte NRK at NTNU i Trondheim ikke ville heise regnbueflagget under Pride. Begrunnelsen var norske flaggregler om at bare norsk og samisk flagg kan heises ved offentlige bygg. I samme artikkel uttalte NTNU at de, selvsagt, støttet opp om Pride. Ja, universitet hadde faktisk laget en video der rektor Gunnar Bovim og prorektor for nyskaping, Toril A. Nagelhus Hernes, oppfordret alle til å delta i Pride-paraden.
Men slike opplysninger betydde lite. NTNU-ansatt Kristoffer Halseth, som sendte søknaden på vegne av Trondheim Pride, kunne fortelle NRK at han var svært overrasket over vedtaket fra NTNU. Han fortalte også at flere hadde «reagert med sjokk på at NTNU aktivt sier nei». De neste timene var det mange som brukte store ord både i sosiale medier og i ordinære medier. Stortingspolitiker Eskil Pedersen mente avslaget fra NTNU var «utrolig flaut». Mari Holm Lønseth fra Høyre hevdet at NTNU var «dårligst i homosaken». At NTNU kunne finne på å fortolke flaggreglene noenlunde bokstavelig når de isteden kunne støtte homosaken var åpenbart sjokkerende.
Tre timer tok det før NTNU snudde. Når alle andre syntes flaggreglene kunne bøyes for en god sak, ville ikke institusjonen pådra seg unødvendig kjeft. Slik blir det tydelig at regnbueflagget, som sies å stå for mangfold, er i ferd med å bli et symbol for ensretting og tunnelsyn.
Når alle andre syntes flaggreglene kunne bøyes for en god sak, ville ikke institusjonen pådra seg unødvendig kjeft.
Hva signalerer så den som vifter med regnbueflagg og går i Pride-parade?
Det finnes neppe et helt entydig svar. Folk er forskjellige, og parolene under Pride-paraden varierer også. Generelt sett er det ofte vrient å fortolke symboler. Hva betyr det for eksempel å bruke et kors som halssmykke? Og hva vil en kvinne si til omverdenen når hun bruker hijab?
Like fullt er det opplagt at det å gå i Pride, og å bruke regnbueflagg, er vært forstått som en støtte til påstanden om at homofiles kjærlighetsliv fullt ut bør sidestilles med relasjonen mellom mann og kvinne. Derfor var det underlig at journalist Dana Wanounou i Vårt Land i fjor slo fast på kommentarplass at Pride-paraden først og fremst er «en manifestasjon av demokratiet» (VL 3. juli). Hun hevdet videre at den er «en feiring av at Norge verner om individets rett til å leve i frihet og uttrykke seg slik man selv ønsker, uten frykt for forfølgelse og diskriminering».
Ut fra denne argumentasjonen er det ikke så rart at Wanounou mener at også de av oss som mener at homofilt samliv er i strid med kristen etikk bør slutte opp om paraden. For vi er jo glade i demokratiet og imot forfølgelse og diskriminering. Men gir dette egentlig mening?
Jeg støtter helhjertet at mennesker har rett til å leve stikk i strid med de kristne idealene jeg selv har. Det gjelder selvsagt også for dem som kaller skeive, bifile eller homofile. Så sterkt jeg kan, vil jeg ta avstand fra seksuelt motivert vold mot homofile i Tsjetsjenia, Uganda, Russland og Indonesia. Antagelig finnes det flere paroler jeg kunne stilt meg bak – eller under – i Pride-paraden.
Like fullt ønsker jeg hverken å gå i paraden eller bruke regnbueflagget. Det handler om mitt syn på hva Pride først og fremst sloss for og markerer. Da homofilt ekteskap ble lovlig i USA sommeren 2015, feiret millioner dette på Facebook ved å legge regnbuens farger over profilbildet sitt. Selv var jeg var altså uenig med høyesteretts avgjørelse. Det skyldes ikke homofobi eller et ønske om å diskriminere homofile. Jeg mener det er dypt tragisk at så mange muslimske land, og også noen kristne, ønsker å straffeforfølge homofile. Derimot mener jeg at et ekteskap per definisjon er et forhold mellom mann og kvinne.
Jeg innser at de aller, aller fleste av dem som går i Pride-paraden og vifter med regnbueflagg rett og slett tenker ganske annerledes enn jeg gjør om kjønn, seksualitet og ekteskap. Det er helt greit. Slik vil det ofte være i et mangfoldig samfunn. Spørsmålet er om de som flagger for mangfold, faktisk tåler mangfold i synet samliv og seksualitet.