Annonse
09:51 - 18. mai 2019

Send amerikanere på norsk dannelsesreise, skriver Espen Thoresen.

Send amerikanere på norsk dannelsesreise, skriver Espen Thoresen.

Tilbakebetaling av marshallhjelp: Espen Thoresen vil invitere amerikanere på guidet Norges-tur: La dem se helsesystemet, la dem høre om fagforeninger og minstelønnsordninger. Informer om fem ukers ferie og barselpermisjon, skriver han. Foto: Øyvind Engan/VG/NTB scanpix
Annonse

Erik Bye snakket stadig om det gode Amerika. Om europeeres drøm om frihet fra hesteryggen, mysende mot sola med en dinglende sigg i munnviken. USA var symbolet på alt som var stort og flott. Filmene, bilene, Nasa, flower power og Woodstock. Erik Bye ville vi skulle minnes hva landet en gang var før Reagan la ned fagforeningene, før Bush I og II og turbokapitalisme. Før 11. september og patriot act, før populisme og konspirasjonsteoretikerne. Før donaldismens kling-klang-politikk og smikk-smakk-løsninger. Men Erik Bye er borte, og det samme gjelder det gode Amerika. I fullt dagslys og med en hel verden som vitner er vestens populærkulturelle støpeskje blitt transformert fra country of freedom til å bli ledet av aggressive lavpanner der syv prosent av dem tror at sjokolademelken kommer fra brune kuer.

Organisasjonen Foodcorps sukrer pillen med at det ikke finnes noe sted i USAs utdannelsessystem hvor barn lærer hvor maten kommer fra, og det er godt mulig at katten ligger begravet nettopp der. Et utarmet offentlig skolesystem har sørget for at amerikanere flest ikke er særlig opplyste. At FN rapporterer at over 43 millioner, eller omtrent femten prosent av USAs befolkning defineres som fattige, betyr ingenting fordi presidenten forteller at de bor i verdens beste land. At Bernie Sanders hevder det motsatte og kaller seg demokratisk sosialist, beviser bare at han er kommunist, og alle «vet» at i sosialdemokratiene han snøvler om, er oddsen for å gå fra fattig til rik omtrent den samme som en enbent ville oppnådd i en trestegkonkurranse.

USA er også genuint i form av hvordan fattige er ute av stand til å innse at situasjonen er permanent. Et talende eksempel er da Jessie Jackson stilte som presidentkandidat i 1984 og 1988. Jackson kjempet for at rike skulle betale mer skatt, men gjorde opp regning uten vert da lavtlønte heller gikk for Reagan. I mistrøstig tro om at den amerikanske drømmen ventet like rundt hjørnet, lå deres lojalitet hos de rike og vellykkede fordi de snart kom til å bli det selv. Amerikaneres motvilje mot å anse seg som mislykket er basert på oppfatningen om at er du rik, er du smart, og tapere i verdens beste land kan takke seg selv. Heller rik og frisk enn syk og fattig, sa Onkel Skrue en gang, og vår tids Donald vet å vri om nettopp skruen. Splitt-og-hersk funker som alltid, og i august i fjor hevdet 81 prosent av republikanske velgere at de ikke så seg enige med demokrater om basic facts. Blant demokratene svarte 76 prosent at de var uenige med republikanerne om grunnleggende fakta. Når amerikanere er ute av stand til å enes om det er mulig å melke en hest, begynner det virkelig å svinge, men her er ikke snakk om rytmisk blues, men galmannsjazz ledet av en tonedøv dirigent som mener å bestemme at tidens melodi er støy.

Når Trump foretrekker kakofoni, er det for å dekke over hva som foregår i kulissene.

Men Trump er bare siste ledd. Rævkjøringen av arbeiderklassen begynte allerede på begynnelsen av åttitallet. Det som begynte med reaganomics, endte i subprime-krise der millioner av mennesker endte som hjemløse. Her på berget førte den påfølgende Terra-skandalen til at fire velfødde kommuner i Nord-Norge endte som raka fant.

Tilbake til den umusikalske dirigenten: Når Trump foretrekker kakofoni, er det for å dekke over hva som foregår i kulissene.

Den progressive tankesmien Institute of Policy Studies er en av mange som lenge har hevdet at Trumps økonomiske plan er en vaklende «ponzi». En Ponzi-svindel kan enkelt minimeres ned til at en gjest ankommer et hotell, men ber om å få se rommet før han bestemmer seg for å overnatte. Resepsjonisten forlanger tusen kroner i depositum og mens gjesten sjekker rommet benytter resepsjonisten tusenlappen hans til å dekke gjelda til snekkeren. Snekkeren som skylder rørleggeren penger gir tusenlappen videre til ham, som på sin side bruker pengene til å betale sitt utestående med skredderen. Skredderen derimot, skylder hotellet for en overnatting og leverer derfor seddelen tilbake til resepsjonisten. Mens gjesten inspiserte rommet har tusenlappen hans slettet flere menneskers gjeld. I utgangspunktet en genial plan, inntil gjesten sier han ikke er fornøyd med rommet og forlanger tilbake tusenlappen. Alle har tjent penger, unntatt resepsjonisten som sitter igjen med regningen.

I virkeligheten er det Trump som er resepsjonisten. Snekkeren og rørleggeren kan du bytte med Kina eller Japan. Gjesten som inspiserer rommet, heter Verdensbanken, og tusenlappen er et lån som Kongressens budsjettkontor (CBO) ved utgangen av 2018 anslo å være 78 prosent av USAs BNP. Selv om Business Insider melder om det laveste rentenivået på fem tusen år (!) krevde renteutgifter alene syv prosent av fjorårets statsbudsjett. Aldri før har USA skyldt mer penger, men folk skjønner ikke økonomi. Retarderingen har pågått for lenge og republikaneres største tenkere heter for tiden Laura Ingraham og Alex Jones.

Men hvorfor skal vi bry oss? Vi skal bry oss når Bill Clintons tidligere arbeidsminister Robert Reich forteller at det ikke er spørsmål om det kommer et krakk, men når. Vi skal bry oss fordi oljeformuen består av 66,3 prosent aksjer og at gullstandarden er økonomisk folklore. Vi skal bry oss fordi inflasjon opptrer i mange valører, og stupiditet er bare en av dem.

Hvis kapteinen er forrykt og båten går ned, har det ingen hensikt å surre seg til masten.

Hvis kapteinen er forrykt og båten går ned, har det ingen hensikt å surre seg til masten. Amerikanere har sterkt behov for en intellektuell oppgradering, og før de forlenger kontrakten med Snøfte Smith, er det er på tide ta tak. Støysenderne til alternativhøyre og sprøytelakkering av desinformasjon gjør at de må hentes ut av sitt naturlige habitat. De sendte oss marshallhjelpen etter krigen, og før det bryter ut en ny, er det tid for tilbakebetaling.

Det hviner i skinnegangen, og med over to tusen milliarder i amerikanske aksjer står pensjonsfondet på spill. Å betale for at en halv million amerikanere kan komme hit på en politisk dannelsesreise er bare vekslepenger hvis Trump blir gjenvalgt og korthuset faller. Hent dem fra medlemslistene til NRA, kjøp gjerne noen klimakvoter, men sett dem på fly og la dem med egne øyne få se hva som egentlig foregår her i den sosialdemokratiske dystopien. La dem se helsesystemet, la dem høre om fagforeninger og minstelønnsordninger. La dem få vite at skatteordninger som minner om billettsystemet til Ryan Air innebærer at de betaler mer, og ikke mindre skatt enn oss. Informer om fem ukers ferie og barselpermisjon. Forklar dem hvordan gratis utdanning hindrer at fattigdom går i arv. Men belær dem aldri om at de er blitt lurt av sine egne. Etter et par ukers skolering vil de skjønne det selv. Når det er gjort, vil de reise hjem og fortelle at den amerikanske drømmen er en bløff.

Vi skal gjøre det for deres del, men også for vår egen. At USA går ad undas er ikke en ulykke der vi kan slakke litt av på farten for å kikke. Og om du tviler, er det bare å spørre noen ordførerne fra Nordland.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Civita har ikke utviklet noen «felles ideologisk plattform» rettet mot «unge sjeler og sinn»
Rekorden i antall uføre er et problem
Heideggers søken etter det ekte, er ikke nødvendigvis et utslag av totalitarisme