Annonse
00:00 - 03. mai 2019

Presidenten som ingen har sett

Denne gangen stemte ukrainerne med følelsene. Og følelsene er ikke den beste rådgiveren når man skal velge sin fremtid.

Komikeren som ble president: Volodymyr Zelenskij feirer valgseieren i Kyjiv, 21. april 2019. Foto: Brendan Hoffman/Getty Images
Annonse

Ukraina har gjort et høyst underlig valg. Et valg som sikkert kommer til å havne i historiebøkene og som kommer til å bli studert inngående av analytikere verden over. Et valg som har vist noe uventet: at vi er fryktelig sårbare og forsvarsløse overfor politikkens teknologer, at vi er ute av stand til å motstå propaganda og populisme, at vi så gjerne vil tro på våre egne følelser, men ikke har større tiltro til egne erfaringer, at vi ønsker å tro på det vi ikke har og derfor lett gir avkall på det vi allerede har. Hva dette valget kommer til å koste Ukraina, vil selvsagt bare tiden vise. Imidlertid, noen slutninger kan vi trekke allerede i dag.

Den som ble Ukrainas nye president var den 41 år gamle komikeren og tv-produsenten Volodymyr Zelenskij. Dette er en sensasjon, ikke bare i Ukraina. Jeg tror at få utenfor Ukrainas grenser fatter hva som egentlig foregår her hos oss. 

Hvis noen for bare et år siden, før begynnelsen av valgkampen, i fullt alvor hadde hevdet at i neste presidentvalg kommer ukrainerne til å stemme på humoristen Zelenskij, ville det neppe fremkalt annet enn latter. Men i dag er det blitt til virkelighet, og foreløpig er det ikke mange som helt ut skjønner hva man kan vente seg av denne virkeligheten: 

Tilhengerne av Zelenskij tror i fullt alvor på at det er mulig å overvinne fattigdommen på kort tid, gjenopprette freden øst i landet og resolutt bekjempe korrupsjonen. På den andre siden maler motstanderne av den nyvalgte presidenten et apokalyptisk bilde av de prorussiske kreftenes revansj og den totale kapitulasjon overfor Russland. Svært få forstår hva man kan vente seg av den nye presidenten, først og fremst fordi presidenten selv ikke er særlig villig til å dele sine planer og hensikter med oss, men begrenser seg til noen populistiske og generelle fraser om at alt kommer til å bli bra.

Situasjonen kompliseres av at det åpenbart ikke var Volodymyr Zelenskij selv ukrainerne stemte på – de stemte på en tv-skikkelse han har spilt, som han skapte for noen år siden. Denne skikkelsen var den enkle ukrainske læreren Vasilij Goloborodko, som på forunderlig vis ble landets president og startet en nådeløs kamp mot oligarker og korrupsjon. Bildet av tv-helten la seg oppå bildet av den egentlige ukrainske presidentkandidaten Volodymyr Zelenskij, og ga ham en kraftfull start i valgkampen. 

Ukrainerne stemte ikke på Zelenskij selv – de stemte på en tv-skikkelse han har spilt.

Alt så ut til å arbeide til Zelenskijs fordel, inkludert faktorer som ville vært fatale for enhver annen kandidat. Manglet Zelenskij politisk erfaring? Det gikk greit, for da var han ikke en mann av det gamle systemet. Manglet Zelenskij et team? Det gjorde ikke noe, han skulle få nok av muligheter til å velge seg fornuftige rådgivere. Hadde ikke Zelenskij lagt frem noe program? Hva skulle nå det være godt for? Vi så jo av valgløftene hans at han bekymret seg for landets ve og vel. Snakket han ikke ukrainsk, landets offisielle språk? Det gjorde ingen verdens ting, det kom han sikkert til å lære seg. 

Alt dette har propagandaen kvernet på, tilstrekkelig lenge og tilstrekkelig snedig til å gjøre kandidaten Zelenskij om til en enkel gutt av folket, altså en som bedre enn noen skjønner hva folket ville, og, viktigst, hva det ikke ville.

Det er virkelig vanskelig å kritisere Zelenskij, ettersom han praktisk talt ikke gjør noen bevegelser eller gester og bare motstrebende snakker med offentlige personer eller journalister. Hvilket sånn sett er fullt forståelig, for de få intervjuene som kandidat Zelenskij tross alt har gitt, avslører en omfattende inkompetanse på en hel rekke områder – fra geopolitikk til økonomi. Men selv ikke dette har fremkalt noen som helst betenkeligheter blant hans tilhengere. Og hans oppskrift på å få en slutt på krigen i Donbass («man må bare slutte å skyte»), så ut til, sin åpenbare surrealisme til tross, å falle i god jord hos mange borgere her i landet, et land der en del av territoriet nå på femte året er okkupert av Russland.

Hva var det da som beveget ukrainerne til å gjøre dette valget? Fremfor alt behovet for en virkelig systemforandring, sammen med en totalt manglende tiltro til det gamle systemet, som var uløselig knyttet til Zelenskijs forgjenger Petro Porosjenko. I det hele tatt kan man si (noe de fleste da også gjør) at nettopp figuren Porosjenko ble det hatobjektet som forente kandidaten Zeleskijs tilhengere. 

Jeg tror ikke jeg overdriver særlig hvis jeg sier at mange ukrainere ikke så mye stemte for Zelenskij som imot Porosjenko. Til dette bidro både en bred «anti-Porosjenko-kampanje», anført av mange oligarkeide TV-kanaler, så vel som en massiv bombardering av Porosjoneko fra det russiske propagandamaskineriet. Porosjenko ble anklaget for alle mulige faktiske og oppdiktede bommerter, feilvurderinger og uoppfylte løfter: medvirkning til korrupsjon, manglende vilje til reformer, til syvende og sist også manglende vilje til å få en slutt på krigen. 

På underlig vis ble Porosjenkos avgang ønsket av både prorussisk innstilte borgere av Ukraina, som beskyldte presidenten for russofobi og krevde en normalisering av forholdet til Moskva, så vel som en del av demonstrantene fra Majdanplassen i 2013–14, som, så paradoksalt det enn lyder, anklaget Porosjoneko for å ville komme til enighet med Moskva. 

Av all denne forvirringen og disse selvmotsigelsene kan man trekke bare én slutning: Denne gangen stemte ukrainerne med følelsene. Og følelsene er som kjent ikke den beste rådgiver når man skal velge sin fremtid.

Det verste er at i dag kan ingen i Ukraina forutse hvordan tingene vil utvikle seg videre. Presidentvalget har ikke så mye lettet på trykket i samfunnet som det har splittet det og egget til fortsatt strid. 

Presidentvalget har ikke så mye lettet på trykket i samfunnet som det har splittet det og egget til fortsatt strid.

De første dagene etter seieren uttalte Volodymyr Zelenskij seg noen få ganger gjennom sosiale medier, men uten å vise seg for folket én eneste gang, han foretrakk heller at noen i staben hans ga uttrykk for hans synspunkter. Hans motstander, derimot, tidligere president Petro Porosjenko, forbereder seg nå til parlamentsvalget som skal finne sted allerede i høst. Og hva som kommer til å styre ukrainerne i det valget – følelsene eller logikken – vil tiden vise. 

Hvordan det nå enn blir, gjenstår det bare å minne om at direkte demokrati ikke bare forutsetter vår rett til å bruke det, det forutsetter også vår ansvarlighet. Og dette siste glemmer vi svært ofte.
 

Oversatt fra ukrainsk av Dagfinn Foldøy.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Vi er mange som ikke er «gudløse», enten vi er sosialdemokrater eller ikke.