Mange ble glade da NRK introduserte musikkanalene Klassisk og Jazz, men gleden varte ikke lenge. Allerede i februar kritiserte Tor E. Thorsen i Morgenbladet den endeløse pludringen på NRK Klassisk. Siden det har det ikke blitt bedre. Fortsatt snakker Jakob Arvola muntert med Gro Skoland om alt og ingenting, og minst om musikk: den «gode» gamle pludreradioen – med all sin uutholdelige letthet, eller direkte sagt: med sine banaliteter.
På NRK Jazz derimot kan lytteren uforstyrret nyte for eksempel Astrid Gilbertos innsmigrende stemme. Eller Chet Bakers. Men hørte jeg ham ikke i går? Med samme låt? Og Frank Sinatras «Fly me to the moon»? Var det ikke i går og i forgårs? Lytteren begynner å bli ergerlig på vegne av musikken. Å sende Ella Fitzgeralds ballade «Solitude» fem ganger på én uke ødelegger simpelthen opplevelsen man får med denne fine sangen.
Hørte jeg ikke Chet Baker i går? Med samme låt?
Hvilken algoritme styrer utvalget, rekkefølgen og de endeløse gjentagelsene av musikken på begge kanaler? Fine programnavn som «Perler på en snor» eller en «Musikkmosaikk» gjør ikke saken bedre: programmene er laget uten kjærlighet til og respekt for musikken og dens lyttere. I programmet «Gjenklang», nokså fint og sparsomt moderert, fikk vi siste påske få høre en hel Bach-Kantate og Suite, vakker barokkmusikk. Men plutselig Mozart-pianovariasjoner. Og så tilbake til Bachs dobbeltkonsert for 2 violiner. Etterfulgt av Schumann. Da forsvant påskestemningen. Men ikke bare da: Gull-Gro presterte å spille en lystig polka etter Mozarts «Requiem» (Introitus, Kyrie). Senere en sats fra Händels Messias, «For unto us a child is born». På langfredag.
NRKs målsetting er ifølge kanalsjef Ragnhild Veire at man vil skape fine musikalske opplevelser for folk flest. Min mistanke er at man innenfor NRK har omtrent den samme musikkforståelsen som den SV-politikeren som en gang uttalte seg om klassisk musikk: «Nei det er jo fint med litt Mozart til frokost.» Verre er det at NRKs kanalsjefer ikke tar hensyn til at folk flest faktisk husker musikk. Dermed fremstår de stadige gjentagelsene som en subtil form for pine. Og det står jo i sterk kontrast til Gull-Gros bemerkning på langfredag: at hun i grunnen er imot, at man ikke skal pine noen som helst. Så, kanalsjefer, lev opp til deres programverter: slutt å pine oss med pludring, hummer og kanari-programmer og endeløse gjentagelser. Hvis ikke kommer vi lyttere til Marienlyst, sperrer dere inn i et rom og spiller «I Found My Yellow Basket» eller «Fangekoret» – igjen og igjen og igjen.
Rainer Benjamin Hoppe