Annonse
08:49 - 24. mai 2019

Når sosiologen blir enøyd

Gunnar Aakvaag omskriver historien. 

Annonse

«År null i det moderne Norge er 1814», skriver Gunnar Aakvaag på morgenbladet.no. Men også en sosiolog bør vite at det finnes ikke noe år null, hverken i Norge eller i historien. Den liberale «embetsmannseliten» som han kaller forsamlingen på Eidsvold, sto på skuldrene av århundrene før dem. Den franske revolusjon var heller ikke et år null. Folkerettslærde som protestanten Hugo Grotius og misjonærer som Bartolomeo de las Casas, Westfalerfreden, renessanse og annet, hadde lagt grunnlaget for den opplysningstid som Eidsvoldsfedrene høstet fruktene av. Hverken treet de høstet av eller forsamlingen på Eidsvold var ensidig «sekulære». Det er heller ikke historien etter 1814.

Det er all grunn til å være uenig med statsråd Ropstads forsøk på enøyd historieskrivning, men det går an å holde begge øyne åpne. Når Ropstad skriver slik han gjør, burde være nok til at Aakvaag tenkte seg om før han skriver at vi «er en gjeng gudløse sosialdemokrater». Sosialdemokrater er vi nok, både vi som er bekjennende sosialdemokrater, og alle de andre som Einar Førde i sin tid, sjenerøst tok inn i sin sosialdemokratiske favn.

Det gudløse er ikke den historien som har ført oss dit vi er i dag.

Men, vi er mange som ikke er «gudløse», enten vi er sosialdemokrater eller ikke. Det gudløse er heller ikke den historien som har ført oss dit vi er i dag. Embetsmennene på Eidsvold var ikke gudløse. Da hadde de neppe brydd seg om å utelukke jøder og jesuitter fra landet. Hvis Aakvaag hadde lest seg opp på hvordan Eidsvoldsmennene argumenterte for bestemmelsene, ville han sett at de var fylt med teologi – riktignok helt forkastelig teologi. Bondebevegelsen som blant annet brakte oss parlamentarismen, hadde ikke hatt slik kraft uten den lavkirkeligheten som ville noe annet enn embetsmannskirken. Sosialdemokratiet hadde en forløper og forkjemper i teologistudenten Marcus Thrane, og første stortingsmann var prest. Kvinnebevegelsen var i stor grad antikirkelig, men det kan være verdt å merke seg at før kvinnene fikk almen stemmerett, hadde de stemmerett i noen av landets største misjonsorganisasjoner.

Da verdenssamfunnet vedtok Menneskerettighetserklæringen i 1948, var den kjempet frem og til dels formulert av dypt religiøse personer. Det var Sovjetunionen og deres allierte som sørget for at formuleringen om menneskets iboende verdighet ikke ble begrunnet religiøst. Mer «sekulære» var altså ikke de vestlige nasjoner.

I dag bør vi takke Sovjetunionen for at erklæringen ble som den ble. Det gjør at menneskets verd sikres, uavhengig av tro eller livssyn. Men i stedet for å gjøre som Aakvaag når han forsøker å omskrive historien, og tegne et bilde av dagens norske samfunn som et «sekulært samfunn holdt sammen av en sekulær kultur og sekulære institusjoner», burde det være mulig å holde flere tanker i hodet samtidig. I stedet bør vi kunne si at vi er et samfunn der religion og tro er godt synlig (det er fremdeles flere som går i kirken enn på fotballkamp). Noen har et livssyn som ikke inkluderer en gud, men vi bør alle gå sammen om å lage et godt samfunn. Vi har ulike begrunnelser for hvordan vi ønsker at samfunnets institusjoner skal være, men det spiller liten rolle så lenge konklusjonen er rettsstat, demokrati og menneskerettigheter – slik Gunnlovens §2 sier det. Jeg nøler ikke et øyeblikk med å kalle dem for kristne verdier, men jeg er heller ikke et øyeblikk i tvil om at mange vil gi dem andre begrunnelser og betegnelser.

I stedet for å monopolisere beskrivelser av historie eller nåtid i stedet, bør vi helle kunne glede oss over det historiske og nåtidige mangfold – og at vi som samfunn er kommet dit vi er i dag.
 

Trond Bakkevig

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».
Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»