Annonse
00:00 - 24. mai 2019

Klassekampen i klasserommet

Kjønn er kun en del av den sosiale reproduksjon som gir utslag i utdanningsvalg i Norge.

Ivrig: Gjennom hele barneskolen rakk artikkelforfatteren ivrig opp hånden og ville for enhver pris være først og best, men så i 8. klasse skjedde det noe. Her er elever på Marienlyst Skole i Oslo 1966. Foto: NTB Scanpix 
Annonse

I NRKs nylig viste Brennpunkt-dokumentar Kjønnskampen vises det til hvordan sosiale ferdigheter ser ut til å disfavorisere gutter når standpunktkarakterer settes av en lærer som kjenner elevene. Det er opplagt et viktig funn, men samtidig bare en av flerfoldige faktorer, deriblant sosial klasse, som inngår i den sosiale reproduksjonen i skolen.

Siste skoledag på Skarmyra barneskole i Moss i 1991 tok vi avskjed med vår lærerinne i seks år, ærverdige Berit Palm. Hennes siste velmente ord til meg var: «Nå må du bruke evnene dine, Ole Jacob!» De første årene tok jeg det til meg som en rent kompliment. Senere grunnet jeg over om det også rommet en ambivalens. Siktet hun til mitt bedagelige vesen, at jeg av personlighetsgrunner kunne skusle evnene vekk? Først som voksen begynte jeg å tenke i større baner, at Fru Palm, som også skulle gå av med pensjon etter et helt yrkesliv ved en barneskole i Moss, må ha hatt mange som meg, barn fra arbeiderklassen, elever som hun tilfeldig traff igjen på gaten som voksne som ikke hadde brukt evnene sine i videre utdanningsløp. Ikke fordi de var late, men fordi det hørte til unntakene at noen gjorde det.

Gjennom hele barneskolen rakk jeg ivrig opp hånden og ville for enhver pris være først og best. Iveren varte også det første året på Bytårnet ungdomsskole, men så i 8. klasse skjedde det noe. Fortsatt i dag kan foreldrene mine, som ble rystet da de fikk se karakterboken min til sommerferien, spørre hva som egentlig skjedde da jeg ble skoletrøtt. Med ett var den barnlige motivasjonen punktert, å ville være flinkest var ikke lenger nok. Skolen fremsto alt mer meningsløs, all den tid jeg hadde vansker med å se hvordan lærdommen var relevant for mitt liv.

Særlig tydelig ble det i tysk som vi startet med det året, og som foreldrene mine mente var avgjørende å lære seg fordi Norge i fremtiden kom til å handle stadig mer med et nylig gjenforent Tyskland. Jeg møtte opp til timene med min kamerat Morten, men vi fulgte overhodet ikke med. Vi saboterte ikke undervisningen aktivt, men reagerte med mer subtile protester som å parodiere lærerne for hverandre. Og spesielt de mannlige lærerne som antagelig var lektorer med hovedfag i norsk eller historie, boklærde originaler med sandaler («Nerder!»), som snakket et penere, Oslo-mål enn den breie Mossedialekten med a-endinger og halvtjukke l-er, vi var vant til hjemmefra. «Hvorfor valgte du egentlig tysk, Ole Jacob?» spurte tysklæreren meg en time i dårlig skjult frustrasjon, mens Morten engasjerte han til å gjøre hagearbeidet sitt, riktig nok etter skoletid.

I sosiologen Paul Willis’ moderne klassiker Learning to Labor: How Working Class Kids Get Working Class Jobs skildrer han hvordan gutter fra arbeidsklassen møter utdannelsesvesenet i den fiktive britiske byen Hammertown i første halvdel av 70-tallet. Antageligvis ikke ulikt industribyene i Østfold, siden Willis betoner hvordan Hammertown var et produkt av den industrielle revolusjon der jern- og glassverk sysselsatte titusener av manuelt arbeidende. I tiårene etter krigen oppsto det imidlertid behov for å omstille befolkningen også til andre jobber. Men arbeiderklasseguttene Willis følger tett utvikler isteden avvisende holdninger og opposisjonell adferd til den akademiske kunnskapen de ordineres for å beskytte sitt selvbilde, kjønn og klassetilhørighet.

Mens Morten gikk videre på yrkesfag fortsatte jeg på allmennfag på Kirkeparken VGS der problemene vedvarte. Læreren i matematikk, et fag jeg hadde tatt rimelig lett tidligere, som jeg nå fikk store problemer med da jeg ikke fikk med meg utregningsmåtene, luftet tanken om jeg kunne være deprimert under en foreldresamtale. Heldigvis hadde hverken elevinvolvering eller den nye åpenheten om psykiske lidelser kommet særlig langt på denne tiden, så foreldrene mine avviste muligheten, og fortalte meg først flere år senere om den tentative diagnosen.

Læreren i matematikk … luftet tanken om jeg kunne være deprimert under en foreldresamtale.

På videregående ble det også åpenbart hvordan evnen til å følge skolens normer ga utslag i lærernes karaktersetting. Min fortsatt opposisjonelle habitus og stadige forsentkomminger, irriterte nok min forfinede norsklærerinne, som konsekvent ga meg 4 minus, uansett oppgavetype eller innsats. Denne statiske vurderingspraksisen ble åpenbar for alle da Synnøve som fikk 3-er på sine innleveringer i samfunnslære betalte Erlend som fikk 5-ere 100 kr for å skrive en hjemmeoppgave i hennes navn. Men resultatet ble også denne gang en 3-er. Hvorvidt lærerne lot navn overstyre innhold i sensuren, fordi de ikke leste besvarelsene skikkelig, eller bedømmelseskriteriene var uklare, aktualisert av den nylig innførte Reform 94, skal være usagt. Men skjevt ble det, og antagelig retningsgivende for manges mestringstro og videre studievalg.

På den første forelesningen som student i det store auditoriet på gamle Studentsenteret i Bergen med flere hundre andre håpefulle var derfor anonymiteten kjærkommen. Her gjorde foreleseren det klart hvordan det kun var en liten fraksjon av oss i salen som ville komme inn på det sagnomsuste profesjonsstudiet i psykologi. Konkurranseinstinktet ble vekket til live igjen, men nå med et konkret mål. Og en av mine Mossevenners smålåtne advarsel «Glem det, du er ikke flink nok til å komme inn!» virket også utilsiktet like motiverende som hvis man bruker omvendt psykologi på et barn som helst ikke vil kle på seg selv.

Inn kom jeg, men det er fortsatt med en klasseselvforakt jeg forteller at valget mitt var primært styrt av plebeiisk konkurranselyst. I motsetning til en personlig dannelsesreise, der jeg etter nøye overveielse skulle ha kommet frem til at det var psykologi jeg helst ville studere. 

Den gamle inntaksordningen ga meg uansett en sjanse til å starte på ny, ettersom psykologistudiet da rekrutterte fra karaktersnittet på introduksjonsstudiet i psykologi og ikke fra karakterene fra videregående som i dag. En slik mulighet får ikke dagens akterutseilte. Kjønnspoeng for guttene prøves riktig nok nå ut på psykologistudiet i Oslo og Bergen, men det spørs om en slik ordning vil utgjøre en forskjell som gjør en forskjell for rekrutteringsgrunnlaget til de mest ettertraktede studiene. Antagelig må arbeidet og bevisstgjøringen starte allerede i barneskolen, slik at flere lærere rundt om i norske skoler får mulighet til å utvikle Fru Palms overvåkende blikk for skolevesenets iboende dualitet.

​Ole Jacob Madsen

Professor i kultur- og samfunnspsykologi, Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Derfor undrer jeg meg over at han går til motangrep på meg.
«Jeg vil mene at alfabetet nå må være godt inne hos Klassisk-lytterne.»