Annonse
09:22 - 04. mai 2019

Høyre, venstre og like langt

Hilde Nagell og Aksel Braanen Sterri dukker unna det sentrale spørsmålet om markedets rolle, samtidig som de leverer en radikal sosialistisk visjon for å ta produksjonsmidlene i samfunnet i fellesskapets eie.

Nyliberal nykommer: Margareth Thatchers seier i valgkampen i 1979 førte til en rekke nyliberale tiltak i Storbritannia det neste tiåret. «Det er en misforståelse å tro at nyliberalismen er mot staten, eller innebærer noe slags ‘frislipp’ av markedets ‘krefter’» skriver artikkelforfatterne. Foto: Owen Franken / Corbis / Getty Images
Annonse

Hilde Nagell og Aksel Braanen Sterri skriver den 14. april at vi driver et «korstog mot liberalismen». Dette stemmer selvfølgelig ikke. Snarere forsøker vi å komme med noe så sjeldent som kritiske innvendinger mot en ideologi som forsvares fra høyre til venstre i det politiske landskapet. Det er vanskelig å være uenige i mesteparten av det tospannet skriver i sitt forsvar for «venstreliberalismen». Dersom det finnes noen der ute som ikke er enige i at vi bør «organisere samfunnet på en måte som gir alle borgere muligheten til å leve gode og selvstyrte liv i fellesskap med andre» har vi i alle fall ikke møtt dem. De to antar ganske riktig at deres kritikere (det vil si oss) ikke er uenige i at vi bør «ha uavhengige domstoler og en demokratisk politikk». Her er de helt på linje med alt fra Civitas Kristin Clemet til Rødts Bjørnar Moxnes. Og alle derimellom, får vi legge til.

Derimot gjør Nagell og Sterri lite for å bygge de vanntette skottene mellom venstre- og høyreliberalisme som vi har etterlyst. Vi vil hevde at både det Nagell og Sterri noe misvisende omtaler som «den uhemmede markedsliberalismen» og deres egen foretrukne venstreliberalisme utgår fra et nært beslektet syn på individ og fellesskap, der fellesskap forstås først og fremst som aggregerte individer. Ettersom individene først og fremst forstås som løse atomer, må samhandlingen dem imellom gjerne reguleres gjennom kontrakter, noe som igjen leder til at både venstre- og høyreliberalister omfavner markedet som samfunnets foretrukne problemløser. Aksel Braanen Sterri er selv et glimrende eksempel på en selverklært venstreliberalist som ivrer for flere markedsløsninger på de fleste områder, enten det er å opprette auksjoner der arbeidsinnvandrere kan by på arbeidstillatelser, eller å reformere dagens valgsystem slik at stemmer blir den nye valutaen i et stemmemarked. De konkrete ideene er kanskje ikke like populære overalt, men tenkningen er nok lett å kjenne seg igjen i også for liberalister på høyresiden.

Det hadde vært nyttig om Nagell og Sterri ville si noe om likheter og forskjeller mellom deres syn på forholdet mellom stat, demokrati og marked, og det synet som dominerer i høyreliberalismen. Ettersom det er en misforståelse å tro at nyliberalismen er mot staten, eller innebærer noe slags «frislipp» av markedets «krefter», holder det ikke å bare peke på at man vil bruke staten dersom man ønsker å ta ut distanse til høyreliberalismen. I stedet for de mange hjemmesnekrede begrepene som hevder enkelt å skulle skille mellom for eksempel «klassisk» og «sosial» liberalisme, ønsker vi oss at dagens venstreliberalister går mer grundig til verks og viser tydelige forskjeller (og likheter) mellom sin egen praksis og den til liberalistene de hevder å ha som hovedmotstandere.

Samfunnets økonomiske ressurser skal eies felles, intet mindre.

Bare på ett punkt trekker de to venstreliberalistene en grense mot høyreliberalismen. Men når de først gjør det, gjør de det med en sånn kraft at vi nærmest må spørre om de ikke har tatt for mye Møllers Tran. Nagell og Sterri slår nemlig fast at venstreliberalister ser på «samfunnets økonomiske ressurser som felleseie». De trekker her veksler til John Rawls, for øvrig uten å imøtegå noe av kritikken mot ham som blir fremført i Paul Rækstads kapittel «Venstreliberalismen til John Rawls» i antologien som er utgangspunktet for denne debatten. Der er det ikke først og fremst de edle målsettingene til Rawls og den akademiske tradisjonen for normativ politisk filosofi som får gjennomgå, men snarere den manglende forståelsen av makt, interesser og av hva som faktisk skal til for å endre samfunnet. Nagell og Sterri presiserer likevel at det her ikke bare er «snakk om progressiv beskatning av inntekt, men at det handler om å gi alle tilgang på de godene som trengs for å leve gode og verdige liv».

Samfunnets økonomiske ressurser skal eies felles, intet mindre. Nå er det selvfølgelig mulig å definere «samfunnets økonomiske ressurser» ulikt, men en rimelig definisjon vil være at alt av naturressurser, infrastruktur og sentrale produksjonsmidler bør eies felles, og ikke av private. Mener virkelig Agenda dette? Det er nesten så vi ikke tør å tro det.

«Samfunnets økonomiske ressurser som felleseie» er en tanke vi kan sympatisere sterkt med, men som vi har vanskelig for å forbinde med venstreliberalisme. Snarere høres det for oss ut som en form for sosialisme. Rawls selv anså «liberal demokratisk sosialisme» med felles eierskap til de sentrale produksjonsmidlene som en av to mulige rettferdige samfunnsformer. Er det en slik sosialisme Nagell og Sterri ønsker seg med sin venstreliberalisme?

I sitt forsvar for venstreliberalismen presterer Sterri og Nagell på en og samme tid å levere en lang rekke selvsagtheter, å dukke unna det sentrale spørsmålet om markedets rolle og samtidig levere en radikal sosialistisk visjon for å ta produksjonsmidlene i samfunnet i fellesskapets eie. Det blir både høyre, venstre og like langt.

Oscar Dybedahl

Sigurd Hverven

Ola Innset

Mímir Kritjánsson

Redaktører for antologien Ingen mennesker er født frie (Dreyers Forlag, 2017)

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Utover sorgen og ubehaget føler jeg også på en genuin forbløffelse.»
«Kanskje det hadde gjort seg med litt større oppmerksomhet i klasserommet?»