Annonse
14:42 - 21. mai 2019

Har Serbia demokratisk potensial?

Det finnes nesten ingen demokratisk opposisjon i Serbia i dag. Dette er nok prisen landet betaler for aldri å ha tatt oppgjør med årsakene som ledet landet i krig med nesten alle sine naboer.

Demonstrantene i Beograd, som til nå har vært fredelige, hevder at de statlige institusjonene kun tjener myndighetenes interesser og at de prøver å beskytte seg selv. Foto: Anadolu Agency/Getty Images Anadolu Agency/Getty Images
Annonse

Vi er inne i femte måned med demonstrasjoner i flere byer i Serbia. Professorer, kunstnere, journalister, studenter og andre har fått nok. De ønsker ikke bare utskiftning av dem som sitter med makt, men også forandring av hele landets styringsmodell.

Selv om demonstrasjonene ikke har stor oppslutning er situasjonen prekær. En del av opposisjonen har trukket seg fra parlamentet. Representanter for myndighetene fra det største partiet, Det serbiske fremskrittsparti (SNS), inkludert forsvarssjefen, har nylig først annonsert, og så utsatt en sultestreik med krav om at opposisjonen skal slutte med «de voldelige» protestene.

Demonstrantene, som til nå har vært fredelige, hevder at de statlige institusjonene kun tjener myndighetenes interesser og at de prøver å beskytte seg selv. Andres meninger representeres ikke, spesielt hvis det strider med president Aleksandar Vučić. Vučić anklages for å oppføre seg som en president kun for dem som stemte på han, og ikke for hele folket.

«Befolkningen i Serbia er fratatt deres politiske, økonomiske og kulturelle friheter», samt «statsinstitusjoner, spesielt rettssystemet er ruinert». Dette skriver 105 professorer fra det filosofiske fakultet i Beograd i et brev knyttet til protestene. Det var trist, men derfor ikke overraskende, at Serbia for litt siden ble erklært «delvis fritt» av Freedom House sin årlige måling av lands grad av frihet i verden.

Selv om demonstrasjonene startet med at professorer, kunstnere, journalister, studenter og andre tok til gatene for å kreve forandring, ser det nå ut til at protestene er blitt overtatt av den ekstreme høyreorienterte og nasjonalistiske delen av den serbiske opposisjonen. Denne opposisjonen har mer radikale holdninger til Bosnia og Hercegovina, Kosovo og andre naboland. De er også imot Serbias medlemskap i både Nato og EU.

Protestene, som er blitt mindre borgerlige og mer nasjonalistiske, har resultert i en maktkamp mellom nasjonalister i opposisjonen og nasjonalister i myndighetsposisjoner. De fredelige demonstrantene ønsker ikke at Vučić skal bekjempes av en enda mer autokratisk, konservativ, nasjonalistisk og antieuropeisk opposisjon. Derfor har de i det siste begynt å trekke seg fra demonstrasjonene og distansert seg fra opposisjonspartiene. Andre unge proeuropeiske ungdommer forlater landet i protest. Dette kan svekke det fredelige og demokratiske potensial til protestene og Serbia som helhet.

Det gjør ikke ting enklere at Serbia aldri har tatt avstand fra tidligere president Slobodan Milosevics sine mål og hans måte å styre på. De verdiene og styringsmåten som ledet til krigene på nittitallet har derfor aldri blitt endret. Tvert imot, Serbia skaper et narrativ om krigene på nittitallet som «frigjøringskrigene» hvor dømte krigsforbrytere anses som helter. Republika Srpska i Bosnia og Hercegovina, hvor rundt 8700 menn og gutter ble drept under folkemordet i Srebrenica av serbiske styrker under krigen, promoteres som «Vest-Serbia». Serbias forhold til naboene sine blir ikke bedre når landet fortsetter å holde i livet myten om serbernes lidelser i andre land.

Det finnes nesten ingen demokratisk opposisjon i Serbia i dag. Dette er nok prisen landet betaler for aldri å ha tatt oppgjør med de politiske, sosiale og samfunnsmessige årsakene som ledet landet i krig med nesten alle sine naboer.

Mens vekst av forskjellige høyreorienterte bevegelser i Europa skjer som resultat av misbruk av demokratiske institusjoner, skjer fremveksten av den nasjonalistiske opposisjon i Serbia i «forsvaret for demokratiets» navn. Derfor er den negative utvikling i landet delvis en refleksjon av det som skjer i Europa – tilbakevending til suverenisme, populisme, antagonisme, rasisme, intoleranse mot andre religioner, hat mot immigranter og flyktninger, og andre sårbare grupper som for eksempel seksuelle minoriteter.

Spørsmålet er derfor om Serbia i dag har det demokratiske potensial som er nødvendig for å oppfylle kravene til demonstrantene. Dette vil innebære oppgjør med fortiden, aksept av landets nåværende grenser, og arbeid med grunnleggende utfordringer knyttet til demokratisering av landet, menneskerettigheter og en rettsstat.

Veien til demokratisering av Serbia ser mye lenger ut enn vi hadde håpet. I mellomtiden bør det internasjonale samfunn, inkludert Norge fortsette å støtte arbeidet til det sivile samfunn, uavhengige medier og andre typer prosjekter som har som formål å gjenbygge relasjoner mellom de forskjellige etniske gruppene i landet og nabolandene. Vi bør støtte folket i Serbia fordi det er kun folket som kan holde opp dynamikken i protestene og som til slutt må bli hørt.

Det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, bør kreve at myndighetene i Serbia slutter med sin daglige krigsrettorik og konflikter med sine naboer. Og at de heller gir folket håp, slik at freden har en sjanse, og slik at Serbia kan begynne å håndtere hverdagslige problemer med respekt for og implementering av menneskerettigheter.

Enver Djuliman

Seniorrådgiver ved Den norske Helsingforskomité

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Myndighetene må legge til rette for at utenlandske studenter kan forfølge karrieremuligheter i Norge.»
«God behandling reduserer antall uføretrygdede og brukere av sosiale tjenester.»
«De som i første rekke rammes, er de mange muslimer som modig tar til orde for en gjennomgripende reform.»
«Moralsk ansvar kan lede til større politisk handlingsvilje globalt. Men så er det veien dit, da.»