Annonse
10:04 - 02. juni 2019

Gjør brexit høy og mørk

I kampen om å bli Theresa Mays etterfølger som statsminister er overbudspolitikk et effektivt verktøy. Resultatet kan bli et sintere, smalere og mer impotent regjeringsparti.

Protest: Brexit-tilhengernes virkemidler er sterke i Londons gater. Foto: Leon Neal/Getty Images
Annonse

Bratberg om brexit

Øivind Bratberg er statsviter, forfatter og en av landets fremste formidlere av britisk politikk. 

I Morgenbladet følger han brexit gjennom ukentlige kommentarer på nett. Alle artiklene kan leses her.

Storbritannias konservative parti er i krise. Partiet holder regjeringsmakten, men innenfor festningsmurene står det dårlig til. For en uke siden klappet de sammen til åtte prosents oppslutning ved valget til Europaparlamentet. At valget ble avholdt, illustrerte i seg selv at regjeringen har feilet i å ta landet ut av EU. Og resultatet understreket opplevelsen av mislykkethet gjennom en gedigen velgerflukt fra toryene til det nyetablerte Brexit-partiet.

Da statsminister Theresa May annonserte sin avgang fredag 24. mai, var valget gjennomført, men resultatet ennå ikke kjent. Kanskje var det best slik for en leder som har opplevd å bli kuet og ydmyket av så mange kritikere gjennom de siste to årene. May har forsøkt å sy sammen en utmeldingsavtale med EU for regjeringen og for et flertall i det britiske Underhuset. I det har hun mislyktes, og underveis har det konservative partiet blitt en kampsone mellom ulike krefter og fraksjoner. For om brexit har dominert britisk politikk siden folkeavstemningen i 2016, er det i det konservative partiet at slagskyggen er tyngst og mørkest. Partiet innledet brexit-prosessen da daværende statsminister David Cameron bestemte seg for å spørre folket til råds. Nå lever partiet med et virus som bryter ned samhold, kampmoral og autoritet. Det må videre, slik Storbritannia må det.

Hvem kan være klarest i stemmen, hardest i klypa og ta Storbritannia ut?

For nettopp å komme videre skal toryene velge en ny statsminister i løpet av de nærmeste seks til åtte ukene. Theresa May fratrer vervet som partileder fredag 7. juni. Uken etter begynner dramaet i to akter som skal frembringe hennes etterfølger. Først skal parlamentsgruppen runde for runde stemme ut de nominerte kandidatene til kun to står tilbake. Deretter skal disse to føre valgkamp ute i partiorganisasjonen, før en uravstemning blant menige medlemmer avgjør hvem som skal overta Mays rolle som partileder og statsminister.

Valgresultatet forrige uke har skapt en atmosfære av sobert alvor omkring valget av Mays etterfølger. Det er ingen tvil om hvilken tolkning av resultatet som har festet grepet om partiet. May har feilet fordi hun har vinglet og nølt. Hennes etterfølger må sette hardt mot hardt, drive frem en bedre avtale og så få avsluttet prosessen med EU. Blir det ingen avtale, må punktum settes likevel. Valgkampen mellom lederkandidatene spiller opp til å bli en øvelse i overbudspolitikk: Hvem kan være klarest i stemmen, hardest i klypa og ta Storbritannia ut?

Da Mays avtale falt gjennom tre ganger i det britiske Underhuset i vinter, skyldtes det aller mest bestemmelsen for EUs yttergrense mellom Irland og Nord-Irland. Avtalen vil holde Storbritannia fast i en tollunion med EU frem til partene klarer å sikre at britisk utenforskap er forenelig med en tilnærmet sømløs grense på den grønne øya. En slik løsning må være både teknisk, praktisk og politisk gangbar. Kanskje finnes den ikke, og i så fall forblir Storbritannia låst fast i EUs tollunion. Men det er også andre trekk ved utmeldingsavtalen som har falt i dårlig jord. Avtaleutkastet plasserer Storbritannia i en ubekvem skvis mellom medlemskap og utenforskap, mellom medbestemmelse innenfor og sjølråderett utenfor. Resultatet har for mange blitt det verste av to verdener: liten medbestemmelse og altfor lite sjølråderett.

Hva ønsker så folket? En avgrunn har åpnet seg i velgermassen, mellom de som vil ha Storbritannia ut av EU nå og de som ikke vil ha landet ut av unionen i det hele tatt. Hva som forener de to sidene er at regjeringens håndtering av saken har vært gjennomgående inkompetent. Valget til Europaparlamentet bekreftet dette mønsteret. Ja-partiene Liberaldemokratene og de grønne gjorde det oppsiktsvekkende godt. Både-og-partiet Labour sank kraftig i oppslutning, det konservative partiet gjorde det altså også. Men det nyetablerte Brexit-partiet knuste all motstand med sitt budskap om å forkaste avtalen og ta Storbritannia raskt og fyndig ut av EU. Underveis vil partiet ta et oppgjør med en sendrektig politisk elite som har holdt folket for narr. Brexit-partiet kom fra valget med en oppslutning på 32 prosent (36 prosent i England alene) og en partigruppe i Europaparlamentet på størrelse med Angela Merkels CDU.

Frem til folkeavstemningen i 2016 slet det konservative partiet med en irriterende rival i UK Independence Party. Partileder var folkeforføreren Nigel Farage. Når Farage nå har gjenoppstått som politisk rival, er det i spissen for et parti med langt større potensial til å bli en seriøs politisk utfordrer. Konklusjonen i den konservative partieliten er enkel. En ny og strammere kurs er nødvendig i brexit-spørsmålet, og tiden er knapp.

En ny og strammere kurs er nødvendig i brexit-spørsmålet, og tiden er knapp.

Nøyaktig hvordan den stramme kursen skal tegnes opp er ikke klart. Men to av de fremste kandidatene i racet – tidligere utenriksminister Boris Johnson og tidligere brexitminister Dominic Raab – har allerede satt i gang budrunden. Begge argumenterer for at den seneste fristen for brexit, 31. oktober, også må være den endelige. De vil reforhandle løsningen for den irske grensen og ta sikte på en løsere frihandelsavtale, uten tollunion, fri fra EUs jurisdiksjon og med begrenset harmonisering med det indre marked. Blir EU ikke med på det, får Storbritannia selv sette punktum.

Problemet med en slik plan er at EU har vært utvetydig på at den foreliggende avtalen er den man kan tilby. Alternativet må da være brexit uten avtale, og det har et flertall i det britiske Underhuset gjentatte ganger stemt imot. Med den rådende sammensetningen av Underhuset finnes det i realiteten ingen farbar vei å enes om. Et nyvalg kunne være løsningen – og ingen uvanlig løsning heller for en ny statsminister med behov for et folkelig mandag. Muligheten for massiv velgerflukt til Farage heller imidlertid kaldt vann i årene på enhver etterfølger med slike tanker.

Dermed ser situasjonen omtrent slik ut. Jakten på Mays etterfølger vil etter alle solemerker ende med en statsminister som er høy og mørk i brexit-spørsmålet og høyreorientert i økonomisk politikk. Det vil være til partiets medlemmers velbehag, og i den umiddelbare kampens hete ser det ut som den beste strategien for å stoppe den veldige velgerlekkasjen fra partiet. Men kaster man blikket bortenfor sommeren 2019 er det større grunn til engstelse. Overfor EU er det liten grunn til å tro at en hardere tone på dette tidspunkt vil gi noen vesentlig endring i avtalen. En brexit uten noen avtale, dersom det presses gjennom ved å gi Underhuset minimalt med innflytelse, vil ha liten legitimitet og skape ytterligere agg i partiet. Og overfor velgerne trekker en slik strategi i retning et ensomt, om enn intenst blussende leirbål av brexit-sympatisører.

I møte med en dyp politisk kløft kan man enten bygge bro eller velge side. Theresa Mays strategi lyktes ikke i noen av delene. Regjeringen endte til slutt i bunnen av kløften, mens opinionen har samlet seg på hver sin side av den. Nå vil hennes etterfølger trolig legge bort brobyggingsambisjonene og klatre opp på den siden hvor Brexit-partiet har slått seg ned. Resultatet kan bli en regjering med en sintere og smalere tilhengerskare. Hva slags politisk prosjekt den kan legge grunnen for blir av denne sommerens store og spennende spørsmål.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Derfor undrer jeg meg over at han går til motangrep på meg.