Annonse
00:00 - 03. mai 2019

Frekkhetens nådegave, del 2

Morfar kalte meg for «statsministeren» da jeg var liten. Jeg sa mye og ikke alt var helt sant. Morfar mente derfor at jeg ville bli en god politiker.

Annonse

Kristine Næss går lenger. Leder av «Det litterære Råd» i Den norske Forfatterforening (DnF), mener at jeg, som leder av Forfatterforbundet, har villedet presseorganer som NRK og Klassekampen med «retoriske triks». Dessuten skal jeg ha «frekkhetens grenseløse nådegave», skriver hun i denne avisen, 28. mars i år.

Så langt gikk aldri morfar. Men han var en rettskaffen fiskerbonde fra Fosen, som rasjonerte med språkbruken. Næss synes å ha et hav av mistenkeliggjøring å øse av. Det er som en hel medieverden nå konspirer mot den høylitterære borg, DnF.

Jeg burde kanskje bli bekymret. Næss er gjennom sin posisjon som leder i «Det litterære Råd» en krumtapp i forvaltningen av norsk litteratur. Men jeg klarer ikke å la være å smile over slik latterlighet.

Lørdag 4. mai har Forfatterforbundet sitt andre landsmøte. Vi ble startet på nyåret 2018. På under halvannet år har forbundet fått nær 400 medlemmer.

Har det skjedd fordi leder Ekeberg, jeg, har forledet mediene med sin grenseløse nådegave? Eller er det fordi DnF «har drete på draget», som nasjonalbibliotekar, Aslak Sira Myhre sa i NRK Kulturnytts fredagspanel i februar. Dette høres mer ut som morfar, så jeg heller i den retningen.

Næss skriver at det ikke er noen rettighet å være medlem av DnF. Nei, der har hun helt rett, og slik forblir det de nærmeste tiårene. På det nylig avholdte årsmøtet vedtok et overveldende flertall av laugets medlemmer å beholde murene høye, så bare de aller ypperste slipper inn. De aller ypperste etter Næss’ mening.

Men kanskje skal man ikke forvente for mye av en forening som har vært organisert som et laug i 125 år. Det er en ubønnhørlig sannhet at ingen organisasjoner vokser inn i evigheten, og i lauget ligger det en innebygd angst for det nye og uprøvde, en angst som peker mot undergangen.

Sterke organisasjoner er ikke en trussel mot fri kunstnerisk utfoldelse.

Men det spiller mindre rolle nå. Alle skjønnlitterære forfattere av litteratur for voksne kan nå melde seg inn i Forfatterforbundet. Det er på høy tid at den organisasjonsretten det øvrige samfunnet tar for gitt, nå også gjelder for vår yrkesgruppe.

Og går det som jeg tror, går veien videre inn i LO.

Dramatikerne gikk inn i 2016. Dersom Forfatterforbundet vedtar å gå samme vei på sitt landsmøte denne lørdagen, er de første skjønnlitterære forfatterne tilknyttet LO i løpet av høsten.

Nå skriker muligens Næss eller andre opp: LO! Tilknyttet Arbeiderpartiet. Hva med den kunstneriske integriteten?

I så fall enda en feilslutning. Helt på høyde med den at å holde forfattere utenfor en forfatterforening skaper bedre litteratur.

Sterke organisasjoner er ikke en trussel mot fri kunstnerisk utfoldelse. Det er markedstilpasningen i vår tid som er utfordringen. Ny teknologi åpner i enda større grad for slik markedsstyring. Derfor er sterk organisering en forutsetning for å verne om den frie kunstneriske utfoldelsen. Og LO vil gi mini-forbund som våre en styrke vi ellers aldri kan oppnå.

Dramatikerne har vist den rette veien. Skuespillere, musikere og billedkunstnere er også allerede i LO. Alle som vil kjempe for å unngå at markedskreftene skal styre kunsten bør følge etter.

Jan Ove Ekeberg

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Vi er mange som ikke er «gudløse», enten vi er sosialdemokrater eller ikke.