Annonse
00:00 - 16. mai 2019

Forandringens fellesskap

Tale holdt ved Hans Nielsen Hauges grav, Gamle Aker kirkegård Oslo, 17. mai 2018.

Ikonisk: Det var flere haugianere blant Eidsvollsmennene i Rikssalen i 1814. «Se på dem», skriver Trygve Riiser Gundersen, presset sammen på de trange benkene. Allerede da var vi uenige! Allerede da var fellesskapet splittet – fullt av konflikter, mistro og strid.Maleri: Oscar Wergeland: Eidsvold 1814, 1885. Foto: Stortingsarkivet
Annonse

La oss begynne med et sitat. En bit av fortida, helt levende – en ekte stemme:
 

«Ikke giør jeg Hans Nielsen Hauge den Ære at kalde ham en Sværmer og Fanatiker i Ordets heele Forstand, thi hos mange af disse Fanatikere har man fundet det Ædleste Hjerte og den redeligste Hensigt. Nei, jeg anseer ham meget meere for en listig og Aandelig Partiegænger, der, efter at han har udstuderet Bondens og den taabelige Almues svage Side, benytter sig af den til sin Fordeel. […] Han er tillige en lumsk Forræder, som søger hemmeligen at Opløse Stats-baandet, at giøre Sund Fornuft Foragtelig, og at neddysse den Menneskelige Aand i en hellig Dorskhed, slik at han gandske kan dreje og vende denne Aand efter sine egennyttige og rovbegierlige Hensigter.»
 

Stemmen du hørte tilhørte sogneprest Erich Leganger på Stange i Hedmark, prost i Hedmark prosti, titulærprofessor i teologi – en av Norges mest lærde og velansette embetsmenn, sommeren 1804. Den sommeren ble hundrevis av embetsmenn i Norge bedt om å skrive rapporter om vekkelsen i landet, og sende dem til det mektige kanselliet i København. Erich Legangers sitat er hentet fra et av disse brevene. Embetsmannsrapportene var den umiddelbare bakgrunnen for at kanselliet høsten 1804 bestemte seg for å gripe inn mot haugianerbevegelsen en gang for alle.

*

I dag er vi samlet her for å minnes, for å huske sammen. Når vi husker sånn – enten vi gjør det alene eller i fellesskap – endrer vi ofte litt på fortida. Vi gjør den enklere, mer entydig. Lettere å leve med. Lettere å bruke. Så la oss starte her med å minnes dette som er enkelt – og vanskelig: I store deler av livet sitt var Hans Nielsen Hauge en statsfiende. Han var definert som oppvigler og opprører, som svindler og bedrager. Han ble arrestert i alt ti ganger. Den aller siste fengslingen var altså i oktober 1804. Den ble også den mest alvorlige. Arrestasjonen i 1804 ble begynnelsen på en rettsprosess mot bondepredikanten som varte i over ti år. Først lille julaften 1814 slapp Hans Nielsen Hauge ut av fengselet som fri mann, bare dømt til å betale en mindre bot til den nye norske staten for ulovlig lekmannsforkynnelse.

Den drivende kraften bak denne forfølgelsen var paradoksalt nok den samme institusjonen som har samlet oss i dag: den norske, lutherske kirken. I dag kan vi lese alle embetsmannsrapportene om vekkelsen fra sommeren 1804 i arkivene. Blant alle disse brevene er det prestenes som er de aller sinteste. De aller mest aggressive, insinuerende og løgnaktige. De aller reddeste.

Sogneprest Erich Leganger hadde selv opplevd hvordan det var når vekkelsen kom til bygda hans, sommeren og høsten 1798. Det var som en slags sykdom som spredte seg, forklarer han siden: Uansett hvor ofte han advarte mot uroen fra prekestolen i Stange kirke, kom det til «sammenløb hver eneste Aften med flere Hundrede Mennesker, som forlade Huus og Hiem for at mødes i Deres saa kaldte Samling». Til slutt turte ikke presten å forlate huset om kvelden, av frykt for at tjenerskapet skulle snike seg ut på den store prestegården i mørket for å treffe likesinnede. Slik var det blitt: Allmuen ville ut og rangle med Gud. Og med hverandre. Det burde være enkelt for alle å se, skrev titulærprofessor Leganger til sine overordnede, at vekkelsen var et skremmende uttrykk for «Fanatismen i al sin Skummelhed og vilde Raserie, hvormed Tigerens blodtørstige Grumhed neppe kan lignes».

*

Ikonisk 2: Dette er bildet de fleste ser for seg når det er snakk om Hans Nielsen Hauge, og maleriet er en del av prosessen med å forvandle Hauge, fra skurk til helt. Fra radikal opprører til konservativt ikon. Adolph Tidemands berømte maleri «Haugianerne», her i en versjon datert 1848, viser en lekpredikant som forkynner fra Bibelen for norske bønder og småkårsfolk i en årestue tidlig på 1800-tallet. Foto: Nasjonalmuseet

Når vi står her ved graven i dag, er det fordi Gamle Aker kirke – den gang bare Aker kirke – var sognekirken til Hans Nielsen Hauge den siste delen av livet hans. Altså i tiden etter at han kom ut av fengselet – i de ti årene som stedbunden bonde og etter hvert familiefar, først på Bakkehaugen på Tåsen, så på Bredtvedt gård i Groruddalen, fra 1814 frem til han døde i 1824, 52 år gammel.

Det er også andre grunner til at dette kjennes som et riktig sted å minnes Hans Nielsen Hauge. Fra gammelt av var faktisk Aker sogn – og området rundt Aker kirke spesielt – et arnested for religiøs dissens og annerledestenkning i Sør-Norge i siste halvdel av 1700-tallet. Da Hauge kom hit på slutten av 1790-tallet var det fortsatt spor her etter den store herrnhutervekkelsen fra noen tiår før: I prestegården i Akersbakken hadde den radikale sognepresten Johannes Green gjennom flere år invitert de troende hjem til seg for husmøter, såkalte konventikler. Alt tyder på at disse vekkelsessporene var en av grunnene til at haugianerpredikantene kom nettopp hit – det var lommer av avvik her, som det gikk an å oppsøke.

I tillegg står vi midt i det folk den gang kalte Forstaden – det uregulerte beltet av småhus, skur og løkker umiddelbart utenfor bygrensene. Det var hit folk kom som var trukket mot byen og mulighetene der, men ikke hadde råd til å bli fullverdige borgere inne i Christiania. Forstaden var stedet for fattige, hjemløse og syke – men også for småkjøpmenn, høkere og bygdehåndverkere; for skjenkesteder og vertshus, for møller og fabrikker. Forstedene vokste kraftig rundt alle de norske byene i denne perioden. Det er selve rastløshetens landskap i det dansk-norske 1700-tallet. Det er også haugianismens landskap. Selv snakket og skrev Hauge ofte fordømmende om byene og det moralske forfallet der. Men i vekkelsens aller første år er det likevel her vi finner de omvandrende forkynnerne: I de små trehusene og skurene i utkanten av Fredrikstad, Moss, Drammen, Kongsberg, Bergen, Røros eller Christiania. Eller i stadig mer industrialiserte bygder i byenes randsoner – som Hauges hjembygd Tune ved Glomma, Eiker ved Drammenselva, Aker her ved Akerselva. Dette var vekkelsens viktigste vekstområder. Det var her i forstedene haugianerne var – det var hit predikantene kom.

Også Hans Nielsen Hauge kom hit, var her. Han var her faktisk for helt nøyaktig 221 år siden, i pinsedagene 1798. Han var kommet til Christiania for å forkynne disse dagene, sammen med en venn fra Fredrikstad. Vi vet at de to gikk gjennom forstedene. De forkynte i arbeiderboligene på Sagene. Rundt om på Grønland og Vaterland. Jeg liker å se dem for meg gående hitover oppover langs Akerselva, i det hvitgule forsommerlyset, akkurat som i dag. Hauge forteller at de holdt møter i bunnen av bakken her – i vertshuset til Anders Grøndahl på Kuskebakken nede ved Akerselva, det stedet vi i dag kaller Kuba. I tillegg ble det invitert til forsamling hjemme hos billedhugger og hjulmaker Ole Meyer ved den lille dammen litt nærmere byen, i et lite trehus på toppen av den bakken som senere ble kalt Damstredet. (I tiårene som fulgte ble det huset kraftig bygd ut – i dag er det mest berømt fordi Henrik Wergeland bodde der i flere år.)

På selve pinsedagen var Hauge og vennen Christian Bærsøe til gudstjeneste inne i byen, i domkirken ved Stortorget. Senere på søndagskvelden holdt de møte et sted i Lakkegata. Der ble de arrestert. Det var Hauges andre arrest (han hadde åtte igjen). De to allmuemennene satt fengslet i rådhusarresten i Rådhusgata. Mens de to satt der, kom biskop Carsten Schmidt og stiftamtmann Frederik Julius Kaas i Christiania i fellesskap på en veldig god idé: De vandrende allmuepredikantene burde straffeforfølges som omstreifere – altså etter løsgjengerlovene. Det var ikke religiøst avvik, men fysisk mobilitet som skulle felle bondeforkynnerne. Den beslutningen blir begynnelsen på den første bølgen av arrestasjoner av de vakte. I de neste par årene blir i alt ti haugianerpredikanter – syv menn og tre kvinner – sperret inne på tukthuset i Christiania, det digre grå murhuset i Storgata. De får beskjed om at de vil forbli fengslet helt til de lover å slutte å forkynne, helt til de sier fra seg kravet på Ordet en gang for alle. Noen er standhaftige, holder ut, selv om de må sitte i månedsvis, årevis. Andre kollapser, gjør som staten sier – fornekter den de har vært, alt det de har drømt om, hele det språket de har båret med seg.

*

Å møte den tidlige haugianismens historie er hele tiden å bli konfrontert med egne historiske fordommer. Vi pleier å snakke om det konservative og tradisjonelle norske samfunnet, den saktmodige norske allmuen. Haugianerne ser vi for oss som svartkledde patriarker, høvdinger som styrer den strenge vekkelsen rundt om i landet. Men fra begynnelsen av er haugianismen et ungdomsopprør. Hauge selv var 25 år gammel da han begynte å forkynne, hjemme i Tune, våren og sommeren 1796. Da var han en av de eldre i den første generasjonen av haugianerpredikanter. Hauge selv var ugift – yngre bror i en stor søskenflokk. Også det hadde han til felles med de fleste første predikantene, kvinner eller menn: De tilhørte det sjiktet av allmuebefolkningen som ennå ikke hadde familie å forsørge – og heller ikke arv eller odel å se frem til. De som måtte skaffe seg levebrød selv, enten de ville det eller ei. Til gjengjeld hadde de en annen slags frihet: En frihet til å bryte opp. Til å bestemme selv hvem de vil være. Til å skape et eget liv.

Fra begynnelsen av er haugianismen et ungdomsopprør.

Sånn sett er det også talende at haugianerlederne ble straffet som løsgjengere. For på et vis var det det de var: omstreifere. Sammen med sesongarbeidere og tjenestefolk, soldater og sjømenn, tatere og tiggere, tar bondepredikantene del i mobilitetens store historie i det tidligmoderne norske samfunnet. De er hellige dagdrivere, lasaroner og vagabonder – fromme omstreifere på vei mot et fellesskap de bare kan drømme om, mot en Gud som plutselig kaller på dem, helt nært.

*

Sammen skapte disse allmuemenneskene noe ingen hadde sett maken til før. I dag er norske historikere skjønt enige om at haugianerne var historisk viktige. Men de vakte blir nesten alltid snakket om som forløpere – som den første spede fasen i det som senere blir til 1800-tallets store folkebevegelser, etter hvert hele det moderne organisasjonssamfunnet. Som om de vakte på et vis var umodne, eller barn. Mens vi er de voksne – vi som gjør ting ordentlig og fornuftig og velorganisert, slik vi vet det skal gjøres.

I realiteten er det jo motsatt: Det er vi som er barn. Det er de som er voksne. Ingen senere norsk bevegelse har fått til noe som ligner det de første haugianerne fikk til i årene før Hauge ble arrestert i 1804. Ingen av de senere legmannsbevegelsene var nyskapende og grenseoverskridende, ambisiøse og radikale på samme måte som haugianerne var det i denne fasen. I løpet av få år bygget de nettverk over hele landet, med mange tusen mennesker involvert. Det var den aller første landsdekkende folkelige organisasjonen i Norge – holdt oppe gjennom intrikate selvlagde og improviserte systemer for kommunikasjon, reise, forkynnelse, finansiering, bosted, bokproduksjon og -distribusjon. De unge allmuemenneskene etablerte kjøpmannsvirksomhet, fabrikker og industrier. Sammen kjøpte de herregårder, handelshus og handelssteder – utrolig nok til og med en fullrigger ment for handelsfart på verdenshavene. Alt dette for å forvalte skaperverket og ressursene effektivt og lønnsomt; for å gi de fattige noe å leve av, og for å skape arbeidsplasser, møtesteder og bosteder for de vakte. Men også helt eksplisitt som et politisk prosjekt. For å erobre de rikes produksjonsapparat og privilegier, utfordre balansen i samfunnet. Lykkes vi økonomisk, skriver Hauge i et brev til vennene i 1801, «kunde vi efterhaanden stoppe de Riges Overdaad, der ei alleene lever i Pragt og Vellyst og Fraadseri formedelst sine store Gevinster, men og ofte af sin Uretfærdighed og Næstens Undertrykkelse. Vi kunde derved ophielpe de Svage, have at give vor Fiende, og ikke tage noget af ham». Dette er haugianismen som radikal politisk handling, midt i den tidlige norske industrialiseringen.

Ingen senere norsk bevegelse har fått til noe som ligner det de første haugianerne fikk til i årene før Hauge ble arrestert i 1804.

Innenfor dette økonomiske og politiske systemet eksperimenterte haugianerne med modeller for felles eierskap og apostolisk kommunisme i kretsen av de troende. Haugianerkvinnene tok rollen som ledere og predikanter, på lik linje med mennene: Da Hauge i 1802 i et forsøk på systematisering av vekkelsen oppnevnte tretti regionale ledere eller «opsyndsmænd» rundt om i landet, var seks av dem kvinner, satt til å lede over alle de andre vakte rundt dem. Sist men ikke minst: Hele tiden trykte haugianerne bøker. Enorme mengder av bøker: Vi kan regne med at det ble distribuert minst 180 000 (!) eksemplarer av haugianerskriftene bare i de åtte årene fra Hauge debuterte som forfatter i 1796 frem til arrestasjonen i 1804 – til en befolkning på litt over 800 000 mennesker. Da Hauge ble arrestert var det tillegg gjort konkrete forarbeid for å spre vekkelsen til Danmark, kanskje også Sverige.

Og alt dette gjorde de vakte i løpet av noen få år. Og de gjorde det helt uten forbilder. Uten at noen av dem visste hva en organisasjon var, eller hvordan man bygget en forening eller bevegelse. Det er nesten det rareste: Det fantes ingen modeller for det haugianerne drev med i det dansk-norske samfunnet før 1796. De hadde ingen å sammenligne seg med. Ingen hadde gjort noe som lignet helt før. Ingen av de vakte visste sånn sett heller akkurat hva de sluttet seg til, hva de var med på, hva det kunne bli til, mens det skjedde. Alt måtte de finne opp underveis. Sammen.

Det er nesten det rareste: Det fantes ingen modeller for det haugianerne drev med i det dansk-norske samfunnet før 1796.

Denne prosessen utspiller seg i et totalitært enevelde, med streng sensur av alle trykte ytringer, med forsamlingsforbud, organisasjonsforbud og reiseforbud for allmuen, med forbud mot ikke-geistlig forkynnelse, med systematisk kulturell og religiøs ensretting fra statens side. Hvordan kan noe sånt som dette overhode gå an? Hva ga allmuemenneskene myndighet og innsikt til å gjennomføre noe slik? Hvis vi skal lære noe av Hans Nielsen Hauge og haugianerne i dag, er kanskje dette det aller viktigste: At det går an å skape seg selv på ny. At det er mulig å åpne rom for handling og tro, danne fellesskap og organisasjonsformer som ingen av oss ennå vet noe om. Fellesskap som ingen ennå er i stand til å forestille seg; mening vi ikke kjenner til. At det utenkelige er tenkelig – at forandring finnes.

*

Haugianerbevegelsen kommer samtidig med andre store forandringer i det norske samfunnet. Den største av dem er kanskje den vi feirer over hele Norge i dag: 17. mai. Den norske grunnloven, den nye norske nasjonen, et annerledes politisk fellesskap. Det er ingen enkel eller utvetydig forbindelse mellom disse to forandringene. Tvert imot er det sånn at flere av dem som bidro aller mest i kampen for det nye Norge, og i utformingen av det nye politiske systemet i 1814, også var blant haugianernes aller ivrigste kritikere.

Hans Nielsen Hauge (1771–1824)

Norsk lekpredikant fra Rolvsøy i Østfold. Begynte sin forkynnelsesvirksomhet i nærmiljøet etter å ha opplevd sitt religiøse gjennombrudd våren 1796. I årene 1797–1804 reiste han rundt i hele Norge.

Tilhengerne hans ble kalt «haugianere» og var en kristen lekmannsbevegelse bestående av kvinner og menn som i strid med loven begynte å forkynne offentlig. Bevegelsen tok sikte på omvendelse og helliggjørelse.Haugianismen var den første politiske folkebevegelsen i landet, og den største før 1814.

Trygve Riiser Gundersen er litteraturviter, kritiker og redaktør i forlaget Press. Han arbeider med en bok om den tidlige haugianerbevegelsen. I dette essayet, holdt som tale ved Hauges grav på 17. mai i fjor, er det en annen Hauge enn den konservative patriarken som trer frem.

Også det skal vi minnes i dag. Ta Eiker i Buskerud for eksempel, der hvor haugianerne hadde papirfabrikken sin, og vekkelsen sto sterkere enn kanskje noen andre steder i landet. Der var det den senere eidsvollsmannen, poeten og filologen Frederik Schmidt som var sogneprest. Han var patriot, demokrat og radikaler – en dypt politisk engasjert mann. De pleide å kalle ham «jakobiner», på grunn av hans forkjærlighet for den franske revolusjonen. Men Frederik Schmidt avskydde haugianervekkelsen i sognet sitt. Han gjorde alt han kunne for å bekjempe den.

Hvem var så den andre representanten fra Eiker i grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll i 1814? Storbonden Christopher Hoen – en av haugianernes viktigste venner og forkjempere i Eiker, en som hadde invitert allmuefolk til vekkelsesmøter hjemme hos seg på Hoen helt fra begynnelsen, og som til og med hadde reddet Hauge fra fengsling en gang, etter et dramatisk kappritt med lensmannen gjennom snøen en nyttårsnatt.

Se på de to mennene sammen i rikssalen, anspente og anstrengte ved siden av hverandre på de trange benkene. Det er nesten så man kan bli litt sliten av synet. Allerede da var vi uenige! Allerede da var fellesskapet splittet – fullt av konflikter, mistro og strid. Samtidig: Er det ikke også litt fortrøstningsfullt? Det er noe lettende ved dette bildet også. Det fantes aldri noen enkel eller enhetlig fortid vi kan lengte tilbake til. Det er ingen gullalder vi har sviktet. Helt fra begynnelsen er det avstand og forskjell, uforstand og avvisning. Derfor er det heller ikke den opprinnelige, grunnleggende enheten eller enigheten vi feirer i dag. Det vi feirer i dag er evnen til å forandre oss. Evnen til å danne helt nye fellesskap. Demokratiets evne til å forhandle og formidle mellom forskjeller – skape forbindelser og utveksling mellom det som før var fremmed og adskilt. I tiårene etter 1814 ble det gradvis skapt et politisk rom hvor aktører som sognepresten Schmidt og haugianerbonden Hoen fra Eiker kunne snakke sammen: møtes, brytes, bidra inn i de samme sammenhengene. Over tid var den samtalen også med på å forandre partene som deltok i den. Et av resultatene er oss – alle vi som står her i dag, alle mennesker fra alle kanter, som feirer denne dagen i dag.

*

Men det å stå her er også å bli minnet om at forandring koster. At den gjør vondt. Bondepredikanten som slapp ut av fengsel og begynte et nytt liv i 1814 var på mange måter en knekt mann. Helsa hans var dårlig, preget av de mange årene i isolat under veldig harde betingelser. Det går an å ane i kildene at fengslingen også hadde vært en psykisk belastning, at den preget ham etterpå. «Med Tabet af sin Frihed taber Mennesket Alt», skrev Hauge fra fengselet til Kongen selv i en benådningssøknad i 1805 – da var han så desperat av isolasjon og innesperring at han var villig til å fraskrive seg alt, reise i landflyktighet i all stillhet og avstå fra all videre forkynnelse, om han bare fikk slippe fri. Kongen og kanselliet avslo søknaden.

Etter løslatelsen i 1814 fortsatte Hauge å skrive – men mer forsiktig enn før, tilbakeskuende. Han som alltid hadde reist, måtte nå også holde seg hjemme: Kroppen og kreftene sviktet. Omstreiferen var blitt til jordeier. Samtidig åpnet det seg nye muligheter. Vi vet av Hauges egne tekster at han hadde hatt lyst til å gifte seg. At han en gang til og med hadde vært dypt forelsket – men at han hadde avstått fra fristelsene, av hensyn til forkynnerkallet. Nå kunne han endelig slå seg ned, stifte familie.

Det er en av de store, underbelyste tragediene i Hans Nielsen Hauges liv at også dette livet som familiefar ble fullt av sorg og prøvelser. Den første kona Andrea døde en uke etter at sønnen Andreas ble født, av komplikasjoner etter fødselen. Med den andre kona Ingeborg fikk han tre barn. Alle tre barna døde som små. Sønnen Niels, oppkalt etter bestefaren, døde tre år gammel i 1820. Datteren Oline Marie døde to år gammel i 1822. Yngstejenta Nille Marthea døde fem år gammel i 1826, to år etter at Hauge selv var død. Av brev og andre tekster kan vi se hvordan Hauge sørget over disse tapene, hvor dypt det gikk inn på ham. Av de fire små barna hans, var Andreas den eneste som vokste opp.

Men gravstøtten vi står ved er også et vitnesbyrd om alt det som holdt ham oppe. Den er reist av venner, flere år etter Hauges død – som en siste markering av det fellesskapet som alltid var der rundt ham: nettverket av venner, slektninger og trosfeller som bar ham frem, fra de første forsamlingene hjemme i Tune frem til det siste sykeleiet på Bredtvedt. Støtten er reist som et tegn på lojalitet og kjærlighet, på et tidspunkt hvor Hans Nielsen Hauge fortsatt var kontroversiell, fortsatt en mislikt og mistrodd skikkelse.

I tiårene som fulgte ble alt snudd på hodet. Ved utgangen av 1800-tallet hadde Hans Nielsen Hauge blitt forandret fra forræder og folkefiende til nasjonalt ikon og kulturkonservativt idol. Samtidig hadde bildet av ham begynt å stivne, hardne til. Det er en egen glemsel i det: Å bli til eksempel, å bli til argument. Gravstøtten her er sånn sett et sjeldent glimt av en annen Hauge: Bondepredikanten før kanoniseringen – før han ble til stein og statue. Graven viser Hauge slik vennene så ham – de som sto ham nærmest, de som var aller mest glad i ham.

Det er noe talende ved at denne kretsen av venner legger så stor vekt nettopp på tapene Hauge opplevde mot slutten av livet. Det pleier ikke å stå så mye om disse lidelsene i Hauges biografier – det passer liksom ikke at en helt og helgen skal ende historien sin med sykdom, stagnasjon og smerte. Men her på gravstøtten gis familien plass. Hele den ene sida av monumentet vies dem – både de som lever, og de som var døde, alle nevnes de med navn: Ingeborg, Andreas, Andrea, Niels, Oline Marie, Nille Marthea. Etterpå tegner vennene et kort gravportrett i skrift av mannen de hadde kjær. Selv etter flommen av biografier, heltedikt og hyllesttaler fra de siste knappe to hundre årene, er denne gravteksten fortsatt noe av det enkleste og fineste som er skrevet om bondesønnen, predikanten, forfatteren og foreningsmannen Hans Nielsen Hauge: «Indtil sit siste Aandredræt holdt han fast/ Ved den Troe, det Haab og den Kjærlighed/ Som han havde søgt at utbræde og befeste, /Ved Tale og Daad, ved Skrift og en Christelig Vandel.// Han levede i Herren/ Han døde i Herren/ Af Jesu Naade modtager han sin Salighed.»

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Historia om Heinrich Glogau kunne gått i gløymeboka.»