Ideer

En dommer på slagmarken

På slagmarken tier retten, sies det. Men historien om den israelske høyesterettspresidenten Aharon Barak er historien om en dommer som taler rettens sak, også midt i krig og terror.

---

Jussens helter

Hans Petter Graver presenterer tolv jurister som valgte å følge sin samvittighet fremfor å leve opp til systemets krav.

Tekstene kan leses i fullversjon i magasinet Juridika Innsikt, utgitt av Universitetsforlaget.

---

I krig og krise overlater dommere nesten alltid vurderingene om krig og fred til sivile og militære myndigheter. Den israelske høyesterettsdommeren Aharon Barak er en dommer som har gått mot strømmen ved å stå opp for at dommere må gå inn i de rettssikkerhetskonflikter som oppstår når staten slåss for sin sikkerhet. Gjennom sin kamp angriper myndighetene i Israel rettssikkerheten, og truer med å gjøre Israels motstandere totalt rettsløse. I en slik situasjon kan Aharon Barak være en inspirasjon for alle når han så sterkt sier at dommerne må gå inn i de konflikter som oppstår og når han gjennom sin praksis til og med viser at dette er mulig.

At dommere overlater beslutninger i krig til politikerne, er heller regelen enn unntaket. Norge er intet unntak. Lundkommisjonen viste at domstolskontrollen med overvåkning i Norge under den kalde krigen var et tomt skall som ga sikkerhetstjenesten det spillerom den ønsket seg.

Når det skjer i USA og Norge, skulle man tro det også gjaldt dommere i et land som Israel. Israel har ført krig eller bekjempet motstandsgrupper nærmest kontinuerlig siden opprettelsen i 1947. Myndighetene sier selv at de driver lovlig selvforsvar mot ulovlige palestinske terrorhandlinger. Likevel begynte domstolene i Israel en gang på 1980-tallet å føre kontroll med strategiske beslutninger og militære operasjoner. Denne utviklingen er spesielt knyttet til én bestemt person: høyesterettsdommeren Aharon Barak.

Rettsrevolusjonen i Israel skjedde ikke uten motstand. I en rekke avgjørelser fra 1990-tallet utfordret Barak og hans kolleger de ortodokse gruppene i Israel. Dommerne innskrenket fritaket som religiøse studenter hadde fra verneplikten, de tillot butikker i kibbutzer å holde å pent under Sabbaten, anerkjente homofiles rett til etterlattepensjon, og aksepterte at liberale rabbinere kunne stå for konvertering av personer til jødedommen. Dette brakte 250 000 mennesker ut på gatene i Jerusalem i februar 1999 i en demonstrasjon mot at domstolen trengte seg inn på forholdet mellom staten og de religiøse grupperingene. Aharon Barak ble hengt ut som «en undertrykker av det jødiske folk». Barak ble også skjelt ut av politikere i Knesset som en som søkte totalitær makt og en som tilba retten og domstolen som en avgud.

I den seneste tiden har det politiske flertallet i Israel slått tilbake mot Høyesterett.

I den seneste tiden har det politiske flertallet i Israel slått tilbake mot Høyesterett. De søker å sikre seg mer sympatisk innstilte dommere gjennom politiske dommerutnevnelser. Knesset har vedtatt en lov som gir mulighet til å reversere avgjørelser om grunnlovstolkning med kvalifisert flertall. Tiden for en aktiv domstolskontroll i kampens hete kan være forbi.

Så hvem er denne fjerde juridiske helten? Aharon Barak er født i Litauen i 1936. Under andre verdenskrig rømte han og moren fra ghettoen i Kaunas etter at nazistene besluttet å deportere ghettoens barn. Barak ble gjemt i en sekk militæruniformer og smuglet ut på lasteplanet av en bil. Moren kom seg ut ved å bestikke en vakt. Litauiske bønder skjulte dem helt til krigens slutt og familien utvandret så til Israel i 1947. Aharon studerte juss ved Hebrew University i Jerusalem og ble dekan ved fakultetet i 1974. I 1975 ble han riksadvokat, og i 1978 ble han utnevnt som dommer i høyesterett. Baraks første store oppdrag var undersøkelseskommisjonen for massakrene i Sabra og Shatila under Libanon-krigen. Avsløringene om disse tvang forsvarsminister og senere statsminister Ariel Sharon til å gå av. Siden ledet Barak an i det jeg betegner som en rettsrevolusjon. I 1993 ble han visepresident og i 1996 president for Høyesterett. I 2006 gikk han av med pensjon på grunn av alder. Han foreleser fortsatt juss både på sitt gamle universitet, samt på Yale og Georgetown og flere andre steder i verden.

Aharon Barak startet i høyesterett som den yngste av alle dommerne i 1978, og satt som Høyesterettspresident fra 1995 til 2006. Straks etter at Barak tiltrådte som dommer i Høyesterett, innledet han rettsrevolusjonen. Domstolen begynte å stille krav om at politiske vedtak og til og med militære operasjoner må underlegges rettslig kontroll. Et utvalg av spørsmål som kom for retten, viser hvor tett rettslig kontroll som ble ført av rene krigshandlinger:

  • anholdelse av mistenkte i lengre perioder uten fremstilling for en dommer
  • pågripelse av mistenkte terrorister for å bytte dem mot israelske soldatfanger
  • skjerpede avhørsteknikker
  • målrettede likvidasjoner
  • sprenging av husene til terrorister
  • bruk av klasebomber
  • bygging av mur mot palestinske områder.

Alt dette skjedde for en sivil domstol og mens operasjonene pågikk. I noen tilfeller avsa retten kjennelse om at operasjonene måtte stanses og utstå til retten hadde hatt mulighet til å ta stilling til dem.

Midt under intifadaen prøvde retten lovligheten av myndighetens tiltak mot palestinske opprørere. Retten kom for eksempel til at det ikke var lov å ta til fange palestinere med det formål å kunne bytte dem mot israelere som var tatt til fange av palestinere. I andre tilfeller prøvde den formelle ting, som for eksempel at beboerne av et hus har rett til å uttale seg før huset til en terrorist blir jevnet med jorden. Men retten nøyde seg ikke med det rent lovlige og formalitetene. I tillegg tok den stilling til om et tiltak var fornuftig og forholdsmessig og avsa for eksempel kjennelse for flytting av den planlagte traseen til muren mot de palestinske områdene for å redusere inngrepene overfor berørte palestinske jordeiere.

Baraks dommer blir stående som fyrtårn for alle som er opptatt av rettsstaten.

Den såkalte «krigen mot terror» etter terrorangrepet 11. september 2001 mot USA har satt retten under press. Etter Norges deltagelse i operasjonene i Libya i mars til oktober i 2011 der Norske fly slapp 588 bomber mot libyske mål, har vi fått en utredning og en diskusjon om regjeringen fulgte grunnlovens regler ved beslutningen om å delta i operasjonene, og om de norske operasjonene holdt seg innenfor rammene av internasjonal humanitærrett. Hvordan ville de politiske myndighetene og dommerne i Norge stilt seg til søksmål for domstolene om disse spørsmålene under operasjonenes gang?

Barak mener at den vedtatte sannheten om at domstolene skal være forsiktig med å overprøve myndighetene i vanskelige og kritiske situasjoner er feil. Gjennom eksempler viser han hvordan det er mulig for rettsapparatet å ha en rolle, også i slike situasjoner. Baraks vota i tortursaken og i saken om målrettede avlivinger er blitt en inspirasjon for jurister over hele verden som streber etter å holde kampen mot terror innenfor rettsstatlige rammer. Barak mener at det er under krig og i kamp mot terrorisme at domstolene blir satt på sin virkelige prøve.

«Vi, som dommere i moderne demokratier, må beskytte demokratiet ikke bare mot terrorisme, men også mot midler staten ønsker å ta i bruk i kampen mot terror», skriver han i innledningen til en samling av avgjørelser:

«Statens moralske styrke til å føre sin krig ligger i forsvaret av retten mot angrep som vil undergrave den. Da må også staten selv holde seg til retten».

Ved å gå inn i slike avveininger utsetter dommerne seg for kritikk fra mange kanter. Myndighetene anser dommernes kontroll som utidig innblanding, som trekker oppmerksomheten bort fra de nødvendige operasjonene og som av og til hindrer dem i å bekjempe motstanden på en effektiv måte. Den konservative amerikanske dommeren Robert Bork har karakterisert Baraks dommerfilosofi som «en lærebok i dommeraktivisme». Han mener Barak forveksler rettsstaten med en dommerstat og at Barak argumenterer for et autoritært dommervelde.

Det er også blitt reist kritikk fra den andre siden som har hevdet at domstolen bare har bidratt til å gjøre Israels undertrykkelse av palestinerne på de okkuperte områdene enda mer spissfindig.

Høyesteretts innføring av rettslig kontroll med myndighetshandlingene har i praksis ikke ført til store endringer, siden den langt på vei aksepterer myndighetenes handlinger som lovlige og nødvendige. Når Høyesterett underkaster myndighetenes handlinger domstolskontroll, utøver retten stor symbolsk makt. Denne symbolske makten tjener først og fremst til å anerkjenne Israels undertrykkelse av palestinerne som lovlig og gi den legitimitet, hevder mange.

Den israelske rettstilstanden anerkjenner Israels rett til å ut øve jurisdiksjon over Vestbredden, opprette bosetninger, bygg en mur som skiller familier og likvidere og rive huset til mistenkte terrorister. Men er det riktig å holde Barak og dommerne ansvarlig for dette? Det er ikke Høyesterett som har skapt okkupasjonen. Rettstilstanden er et resultat av myndighetenes faktiske handlinger og Knessets lovgivning. Dommerne må holde seg til gjeldende rett, og gjøre så godt de kan innenfor denne. Skillet mellom den lovgivende og den dømmende makt er sentralt. Det sikrer både domstolenes uavhengighet og dommernes immunitet mot å bli trukket til ansvar for sine avgjørelser så lenge de holder seg til retten. Barak mener at dommere er «partnere» i lovgivningsprosjektet. Dommerne må fylle gapet mellom loven og livet.

Aharon Barak er en inspirasjon for tilhengere av rettsstaten når han så klart sier at dommerne må gå inn i de konflikter som oppstår og viser at dette er mulig. Uavhengig av hva man måtte mene om resultatene i de enkelte avgjørelsene, er det viktig for rettsstaten at Barak demonstrerer hvordan dommere hverken kan eller må overlate beskyttelsen av rikets sikkerhet i krisetider til myndighetenes frie skjønn.

Det er når staten er mest truet at også rettsstaten er truet. Det er paradoksalt om rettsstatens fremste voktere skal trekke seg tilbake nettopp i en slik situasjon, og overlate banen til de som ikke har samme innsikt i rettsstaten.

Ved påpeke dette paradokset er Aharon Barak en juridisk helt. Baraks dommer blir stående som fyrtårn for alle som er opptatt av rettsstaten.

Mer fra Ideer