Annonse
12:17 - 07. mai 2019

Elitistisk arroganse

En kan si mye om Bernard-Henri Lévy, men vi skal være glad for at det også finnes sånne som han.

Fransk, intellektuell – og lett å mislike? Bernard-Henri Lévy bruker store og harde ord, men mitt inntrykk er at han prøver å gjenreise intellektuell stolthet, skriver Bård Larsen. Foto: Benoit Tessier / Reuters / NTB scanpix
Annonse

Simen Ekerns artikkel i Morgenbladet 3. mai om Bernard-Henri Lévy og hans vandrende enmannsforestilling til forsvar for elitene var fornøyelig lesing.

Ifølge Ekern er Lévys budskap at «Europa er i ferd med å begå selvmord igjen, i et skammelig kaos av nasjonal sjåvinisme, autoritær populisme og dystopisk fremmedfrykt.» Derfor må noen gå til «motangrep». For eksempel (og ikke helt tilfeldig): Bernard-Henri Lévy selv.

Lévy er utvilsomt en ganske pompøs og arrogant skikkelse. En franskmann det også er lett å mislike, slik det gjerne er med franske intellektuelle. Folkelige er de sjelden.

På mange måter er Lévy gårsdagens mann, i all sin skamløse prakt. For hvor ble det av sånne som han? Hvor ble det av den virkelighet der figurer som Michel Houellebecq og en Bernard-Henri Lévy begge to og på samme tid kunne betraktes som integrerte i det tenkende Europa? Det Europa der Sartre og Camus gikk i strupen på hverandre til offentlighetens store fornøyelse?

Dette rommet har nesten forsvunnet, til fordel for nærtagende posisjoner der skam og avbikt har erstattet intellektuell nysgjerrighet og skolert tvekamp.

I kjølvannet av populismebølge og antiglobalisering har det senket seg et nesten selvutslettende slør over forsvarere av liberalt demokrati. Drevet på defensiven av høyttravende demagoger og krenkede i alle himmelretninger. De blir betraktet som skyldnere, som talsmenn for l’ ancien régime, i en semirevolusjonær stemningsbølge der tablåer ganske løsrevet fra virkeligheten gir inntrykk av at vi lever i de verste av tider. Sånne typer som Lévy bør holde munn, ellers kommer populismen til nabolaget ditt også. En herlig skrutvinge.

Lévy bruker store og harde ord, men mitt inntrykk er at han prøver å gjenreise intellektuell stolthet. Han tar på seg oppgaven å være den liberale ordenens forsvarer uten å krumme ryggen. Lévy byr opp til dans og lar seg ikke skremme av krenkomaniet. Det samme gjorde kanskje Slavoj Zizek og Jordan Peterson forleden. Interessant nok var det mange som lot seg kraftig provosere av at et slikt møte i det hele tatt fant sted. No-platforming er nærmest blitt en ideologi.

Lévy byr opp til dans og lar seg ikke skremme av krenkomaniet.

Nærtagenhet er et dilemma for mange av oss som har veldig lite til overs for radikale populister. Selv om de kan ha en god del poenger i enkelte problembeskrivelser, er deres antidemokrati noe som bør skys som pesten. Men det er tydeligvis lett å falle i «deplorables»-fella, å snakke befolkningen ned. Det er selvsagt de illiberale godt klar over. Derfor kjører de fullt krenkelsesprogram, ofte på egne vegne.

Men betyr det at «vi andre» må gå stille i dørene og snu det andre kinnet til? Det er få som tar på seg offerrollen mer grådig enn høyrepopulistiske nettsteder og deres medløpere. Norske nasjonalpopulister tar hyppig frem gråtekluten: Ikke snakk stygt om Trump! På den annen side har vi karikaturtegnere som ikke våger å tegne det de ønsker å tegne. Alle går på tærne, for dem som angriper hardest, har den tynneste huden.

Krenkomani og nærtagenhet – og den liberale «skammen» – har ført oss inn i en nesten konstant tilstand av falsk balanse. Det er mye forlangt at ikke offentligheten blir mer intens og polarisert når radikale, kompromissløse og fordømmende ideer, ledere og partier har tatt frem kanonene og trekker sosiale medier med seg ned i sumpen. Når radikale smeller med dørene, lyver og fordømmer – eller skriver lange utagerende bannbuller på sine alternative medier, så skal de «liberale» (a.k.a. det politiske sentrum) gå stille i dørene for ikke å tråkke neshornet på foten.

For det er synd på det hardt arbeidende ekte folket (mitt folk), selv om dette forestilte folket bare unntaksvis utgjør mer enn et lite mindretall. Det er synd på folk som gir sin tilslutning til ansvarsløshet og autoritarianisme. Det får vi høre fra begge ytterkantene. Kanskje det, men det er nye toner at den ene fløyen viser rørende omsorg for den andre fløyens følgere. Slik går det når kampen mot det liberale overstyrer motsetningen mellom Karl Marx og Oswald Spengler.

«Lévy er for eliten», skriver Ekern: «Demokratiet trenger eliter for å fungere», fortalte Lévy til avisen La Repubblica før forestillingen i Roma: «Så lenge de styrer etter meritokratiske prinsipper, tilhører eliten folket.»

Det er få som tar på seg offerrollen mer grådig enn høyrepopulistiske nettsteder og deres medløpere.

Det er like innlysende som det er sant. Og radikale populister vet det utmerket godt. Det er absurd at populistiske eventyrere uten blygsel kan servere fortellinger om at folket skal styres av ikke-eliter på folkets vegne, bare de selv kommer til makten. Forestillinger som siver ut fra deres gods, parnasser og forretningsimperier. Eller fra kommunistenes og de venstreradikales nomenklaturiske tradisjoner (Die Partei hat immer recht).

Mye er gjort feil i liberale demokratier. Slik er det når de som bestemmer, også er feilbarlige, egennyttige mennesker. Det kommer til å begås feil og overtramp i fremtiden også. Heldigvis kan vi velge de ledere vi ønsker. Maktovertagelse går pent og rolig for seg.

Det er paradoksalt at det liberale demokratiets største styrke også er dets største svakhet: Toleransen for dem som ønsker å ødelegge det. De radikale vil finne raskeste veien til direkte og absolutt makt, uten de liberale institusjonenes plagsomme hindringer. De radikales gave til oss har alltid vært å innsette eller sverme for regimer som demonterer rettsstaten og smører trappen til valglokalet inn med maskinolje. Med feilbarlige og egennyttige ledere som vi ikke kan kvitte oss med. Nåde den som snakker stygt om det utvalgte folkets lederskap.

Briljante Umberto Eco var nærmest en spåmann da han i 1994 (pre sosiale medier) foregrep dagens tilstand, i sitt essay om ur-fascismen. Ideen om allmennviljen som autoritær ballast er en av de største løgner (med påfølgende katastrofer) i europeisk idéhistorie, og den lever i beste velgående:

«Siden ingen stor gruppe av mennesker kan ha en felles vilje pretenderer føreren å være folkeviljens fortolker. Når borgerne ikke lenger har mulighet til å delegere makt, kan de heller ikke handle; de blir utkalt for å spille folkets rolle. Ergo er Folket bare en teatralsk fiksjon. For å få et innblikk i kvalitativ populisme trenger vi ikke lenger Piazza Venezia i Roma eller stadion i Nürnberg. I vår fremtid vil vi finne tv og internett-populisme hvor emosjonelle svar fra en utvalgt gruppe vil presenteres som Folkets røst … Hvor enn vi finner en politiker som drar i tvil parlamentets legitimitet fordi det ikke lenger representerer Folkets røst, kan vi kjenne lukten av Ur-fascismen.»

Høres det for enkelt og anekdotisk ut? Vel, hvis vi koker det i hop med måten sosiale medier kan fungere på, så passer det utmerket. Sosiale medier flyter over av usannheter og løgn, og ikke minst subjektive, bombastiske forestillinger om verdens tilstand, uten evidens. Det er en gullgruve for politikere og aktivister som opphever grenseforholdet mellom sannhet og løgn. Som konstruerer falske – eller i alle fall overdrevne motsetninger mellom eliter og et folk tilpasset en ideologisk eller opportunistisk mal.

Det er ikke lenge siden informasjonsteknologien var Guds gave til menneskeheten. I dag er den blitt Guds gave til folk, regimer og ideologer som ønsker kaos og en verden i brann. Uten felles sannheter kan vi heller ikke stole på hverandre. Uten tillit, ingen orden, uten orden, intet demokrati.

Sosiale medier på sitt verste er en manifestasjon av det liberale demokratiets antiteser. Utstøtelse, gapestokk, rødegardister og kompromissløse nasjonalradikale snakker det samme språket. Det er alltid like fordømmende, like uvillig til å balansere. Det er Rottefangeren fra Hameln på steroider.

Og det illustrerer at a) forestillingen om folkeviljen (the real people) er meningsløs og b) at slike ideer aldri bør erverves virkelig makt.

Sagt litt slemt er nok kanskje dette hovedårsaken til at radikale eventyrere har liten sans for liberalt, representativt demokrati.

Alle som vet litt om gruppedynamikk og menneskelig interaksjon, om masse og makt, rettferdighetens overmot, vet at forsamlinger av ukontrollert makt raskt vil bli dominert, for ikke å si, kontrollert, av kompromissløse. Av idealistiske bøller. Av samhold gjennom fiendskap. Av steinharde populister som peker ut folkefiendene på vegne av folket. Av klakører som blir varme i hodet. Og av moderate som skygger banen.

Forklaringen på at det går galt ligger selvfølgelig et annet sted enn i feil beslutninger. Forklaringen ligger i mangelen på maktfordeling og demokratiske strukturer som demmer opp for autoritære eventyrere. Av folk som enten er opportunister eller av folk som er blendet av tanken om å skape himmelen på jorden.

Det er i symbiosen mellom eliter og folk flest – mellom by og land – mellom det progressive og tradisjonelle – at liberalt demokrati har kunnet blomstre som pluralistiske liberale demokratier. Mellom ulike ideer som aldri vil vinne helt frem. Ikke på forestillinger om «historiens slutt», ikke på vinneren tar alt eller på allmennvilje, men på gjensidig toleranse. På harmonimodellen, som sosiologene snakker om.

Det mange liberale (i vid betydning) ser ut til å ha glemt er at heller ikke liberalt demokrati er en søndagsskole. Det er en hardt tilkjempet idé, som, om vi ser litt kynisk på det, har kostet ufattelig mange menneskeliv for å overleve. Det har vært en kamp på bare nevene.

En kan si mye om Bernard-Henri Lévy, men vi skal være glad for at det også finnes sånne som han. At noen blir grinete er bare bra. Men kjøp for all del ikke innstillingen om at han bør holde munn for ikke å tråkke neshornet på foten.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Jeg mener at Eggen tar feil når han mer enn antyder at man ikke skal skrive om kannibalisme. Hvis man ikke gjør det, lar man den koloniale historien om «de ville» bli siste ord.»