Annonse
15:06 - 24. april 2019

Zizek fikk ikke knockouten han trengte mot Jordan Peterson, skriver Alexander Zlatanos Ibsen.

Slavoj Zizek fikk ikke knockouten han trengte mot Jordan Peterson, skriver Alexander Zlatanos Ibsen.

I den grad debatten i Toronto får noen ettervirkning, vil det trolig være å skyve Slavoj Zizek enda lenger ut av det gode selskap på venstresiden. Foto: Everett Collection / NTB scanpix
Annonse

De av oss som har sansen for begge tenkerne, fikk gleden av å se to diametralt motsatte figurer i aksjon samtidig. Slavoj Zizek sto i skrikende kontrast til Jordan Petersons ulastelige utseende og fremferd. Den slovenske filosofen klarer ikke å fullføre én setning uten å gni seg på nesa uten å tørke fingrene på skjorta – noe som ville se flaut ut om det skjedde et par ganger, men er blitt et varemerke ettersom han gjør det ustanselig. I debatten mot Peterson fremsto han som et snøftende brudd på en håndfull av sistnevntes bestselgende leveregler.

Skal man dømme ut fra reaksjonene i etterkant, var det få som satte pris på den intellektuelle duellen som ble gjennomført i Toronto langfredag. De to skulle etter planen finne ut hvilken samfunnsform som gjør oss lykkelige; marxisme eller kapitalisme. Både her til lands og internasjonalt later det til å ha vært en batalje som ikke innfridde forventningene (se for eksempel innlegg under emneknaggen #PetersonvsZizek på Twitter).

Taperen i debatten var marxismen. Peterson kritiserte den, mens Zizek gjorde knapt noe forsøk på å tale dens sak, noe også Peterson bemerket. Peterson foreslo sågar at Zizek skulle kaste marxismen på båten og heller lansere «Zizekisme», som han mente var mer interessant enn en gammelt og motbevist revolusjonært tankegods som han uansett ikke virket interessert i å forsvare.

Peterson foreslo sågar at Zizek skulle kaste marxismen på båten og heller lansere «Zizekisme».

Kapitalismen ble i mindre grad diskutert direkte, utover noen korte erklæringer fra Peterson om at «kapitalismen skaper ulikhet, men den skaper også velstand. Mens alle andre økonomiske systemer skaper bare ulikhet.» Det er jo både enkelt, men treffende.

Slike teoretiske diskusjoner er ofte påskudd for større basketak. Det de fleste så frem til, var direkte konfrontasjoner. Hele debatten var også foranlediget av en kritikk av Peterson ført i pennen av Zizek, publisert i The Independent. Som en komisk detalj, svarte først Peterson med å kjempe mot vindmøller og utfordre det som viste seg å være en Zizek-sitat-generator på Twitter – til stor forlystelse for Peterson-kritikere.

Jordan Peterson. Foto: Christian Belgaux

Akkurat som Peterson, har også Zizek lagt seg ut med venstresidens fortropper. Hans poeng er at den ekte revolusjonære venstresiden i dag har mistet sin kraft til fordel for mindre radikal politikk, som oppholder seg med identitetsspørsmål som kjønn og etnisitet. Han har vel ikke avvist relevansen av slike spørsmål, men mener det tapper sevjen ut av et reelt samfunnsendrende program. Spesielt når det kombineres med «nymoralisme» i form av politisk korrekthet.

I disse spørsmålene er altså Peterson og Zizek på bølgelengde, noe som også var synlig under debatten i Toronto. Forskjellen består i at de kommer fra hver sin kant, og grunnleggende sett er uenige om hvorfor tendensene i dagens venstreside er et problem: Peterson mener den begrenser ytringsfrihet, meningsmangfold og undergraver vitenskap og offentlig debatt, Zizek mener den er for pjuskete: «PK er en aggressiv form for moralisering og en stilltiende aksept for eget nederlag», sa han. Han rundet av debatten med en oppfordring til alle venstreorienterte om å «ikke føle seg forpliktet til å være politisk korrekt.»

I den grad debatten får noen ettervirkning, vil det trolig være å skyve Zizek enda lenger ut av det gode selskap på venstresiden. I vår tids debattklima, er det kanskje hvem du er imot som definerer deg mer enn hvem vi er for. I et polarisert ordskifte, er dette i alle fall en sannsynlig effekt.

Etterlatt inntrykk er derfor at de to sto sammen mot identitetspolitikk og politisk korrekthet. Og at de opptrådte sammen, i en tid der mange meningsmotstandere nekter å dele scene med hverandre. «Ikke rart venstresiden ikke inviterer deg mer», bemerket Peterson til sin makker på et tidspunkt.

Det er litt tidlig å si, men det skal ikke helt forundre meg om ikke det er på den løselig definerte «høyresiden» Zizek vil ha mest appell fremover. Det er ikke første gang noe slikt har skjedd med intellektuelle som erklærer seg «til venstre» (dette har delvis vært skjebnen til Camille Paglia, Christopher Hitchens og Brendan O’Neill). Det vil selvsagt ikke være noe han selv setter pris på, men som den pessimisten han bedyrer at han er, blir han kanskje ikke overrasket. Under debatten gjentok han sin vante metafor om at lyset i enden av tunnelen trolig bare er «nok et tog som kommer mot oss».

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Jeg mener at Eggen tar feil når han mer enn antyder at man ikke skal skrive om kannibalisme. Hvis man ikke gjør det, lar man den koloniale historien om «de ville» bli siste ord.»
«Thomas Nordahl utelater langt mer relevante fakta, nemlig statistikken for skriftlige eksamener.»