Annonse
00:00 - 12. april 2019

VG-rapporten er kanskje mest avslørende når det gjelder hva den ikke tar opp, skriver Kjersti Thorbjørnsrud.

VG-rapporten er mest avslørende i hva den ikke tar opp, skriver Kjersti Thorbjørnsrud.

Annonse

Da pressen våren 2019 begynte å granske en av sine egne, VG, selve lokomotivet i norsk politisk journalistikk, skjedde det noe nytt. VGs egen rapport er også et nybrottsarbeid. Likevel: Rapporten åpner døren inn til redaksjonslokalene, men rører ikke nøklene til å forstå rolleforståelse og praksis i den politiske journalistikken de siste tiårene.

Rapporten tar et oppgjør med VG-journalistenes metoder for å sikre et sitat fra en kvinne som hverken hadde lyst til å uttale seg eller kjente seg igjen i VGs fremstilling av en sak der hun var hovedperson. Det er et helt nødvendig oppgjør. Men rapporten er kanskje mest avslørende når det gjelder hvilke sider den ikke tar opp. VG begrenser saken til et spørsmål om behandlingen av uerfarne kilder. Men oppslaget om den såkalte «dansevideoen» med Trond Giske preges av vinklinger og fokus som reflekterer grunntrekk i den politiske journalistikken som er overmodne for debatt. Da dreier det seg ikke om metoo-varsler og uerfarne kilder: Det handler om en varig tendens til å la et fastlagt plott forme fremstillingen av nye hendelser, der en gitt stemning og dynamikk, mer enn korrigerende vurderinger og kildekritikk, driver nyhetssaker videre. Det gjelder pressens vilje til å prege partienes dagsorden gjennom en journalistikk som forteller hva som kommer til å skje fremfor å rapportere eller avdekke noe som allerede har skjedd. Og det handler om den omfattende bruken av anonyme kilder som kreves for å komme de politiske prosessene i partiene i forkjøpet.

VGs rapport viser at man i arbeidet med denne saken aldri tvilte på vinklingen. Det var ingen som stilte spørsmål ved nyhetsverdien til hovedknaggen i saken – den konkrete «dansevideoen». Og rapporten vurderer overhodet ikke fokuset på Giskes usikre fremtid opp mot det nær forestående årsmøtet i Arbeiderpartiet – nå særlig utsatt på grunn av VGs egen vinkling. Ingen i VG ser ut til å ha drøftet varslerens rolle – han som sendte inn bekymringsmeldingen til Arbeiderpartiet om Giskes kritikkverdige adferd, og hvis kollega truet Aps valgkomité i Trøndelag med nettopp VG om de ikke endret sin innstilling. Vi får ikke vite hvem av de tre journalistene med byline i saken som har snakket med denne varsleren, eller hvordan og når denne kontakten kom i stand. Men denne tredje av journalistene er en av VGs aller mest erfarne politiske reportere. Han har vært helt sentral i dekningen av maktkamper i Arbeiderpartiet og LO i de siste tiårene. Han nevnes så vidt, men hans bidrag til og selvstendige vurdering av saken kommer aldri frem i VGs rapport, bare de to yngre journalistenes arbeid med saken kartlegges, bare deres tekstmeldinger og e-poster gjengis. Likevel: Under arbeidet med VGs rapport, helt i det stille, forsvinner også hans byline fra VGs politiske nyheter. Han skifter avdeling og jobber ikke lenger med politiske nyheter, melder VG uker etter at rapporten har kommet. Selv uttaler han til Dagsavisen 5. april at han aldri jobbet med saken han har navnet sitt under. Hvorfor? Det vites ikke, og det vil heller ikke VG kommentere.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Fremmaningen av Sejersteds ånd blir enda vanskeligere å forstå sett i lys av Lindgrens tidligere kritikk.»
«Det er lett å tenke seg eksempler på at en bok tråkker feil i et slikt landskap.»
«Slikt gir anledning til å prøve om også stråmenn kan vende det andre kinnet til.»
«Har vi egentlig råd til å la en stor del av elektoratet seile sin egen sjø?»