Annonse
00:00 - 12. april 2019

Veiene til ufrihet er få

Mye kan tyde på at Friedrich Hayeks aldrende pessimisme førte ham inn på et smalt blindspor.

Innsnevret syn: Om Friedrich Hayek hadde aldri så rett i sine analyser av de få kjente veiene til ufrihet og trelldom, tok han oppsiktsvekkende feil i sitt sterkt innsnevrede syn på veien til frihet, skriver Lars Peder Nordbakken. Foto: HL/Ap/NTB scanpix
Annonse

Det er i år 75 år siden den liberale økonomen og filosofen Friedrich Hayek (1899–1992) publiserte sin berømte bok The Road to Serfdom. En norsk utgave ble utgitt allerede i 1949, med tittelen Veien til trelldom. Boken var først og fremst ment som en advarsel til britiske politikere, spesielt dem Hayek kalte «sosialister i alle partier», om konsekvensene av å ikke forstå årsakene til de ødeleggende samfunnsprosessene som banet vei for de frihetsundertrykkende ideologiene og regimene som preget mellomkrigstiden og andre verdenskrig: nasjonalsosialismen, fascismen og kommunismen.

Det store temaet for Hayek, var å gjenreise forståelsen for frihetens politiske og institusjonelle forutsetninger, som et fundament for å lykkes med gjenreisningen av et fritt samfunn. Dette temaet forble hans hovedprosjekt resten av livet.

Den tydeligste advarselen Hayek fremsatte, rettet seg mot den tidens ganske utbredte misforståelse: at det var mulig å kombinere et liberalt demokrati med en sentralstyrt planøkonomi. Sentralstyrt planøkonomi var en fellesnevner for de frihetsundertrykkende regimene, samt et gjennomgående trekk i de demokratiske landenes krigsøkonomi. Det nye var at stadig flere økonomer og politikere i Vesten også begynte å se for seg planøkonomien som «det mest rasjonelle» økonomiske systemet for fremtiden.

Hayek argumenterte overbevisende for at en sentralstyrt planøkonomi vil undergrave både demokratiet og rettsstaten, og dermed bane veien for autoritær frihetsundertrykkelse. Dessuten mente han at en sentralstyrt planøkonomi var uforenlig med økonomisk vekst og sosial fremgang i et komplekst og moderne samfunn. At Hayek viste seg å ha grunnleggende rett på disse punktene, vil nok mange i dag si seg enige i.

Men Hayek advarte allerede i 1944 også mot en sterkt ekspanderende velferdsstat, som han fryktet kunne bli så omfattende og altoppslukende at den ville svekke markedsøkonomiens vekstkraft. I verste fall ville den skape et irreversibelt politisk press i retning av økonomisk nasjonalisme, detaljregulering og store budsjettunderskudd, etterfulgt av inflasjon, pris- og lønnsregulering. Hayek fryktet dermed også «en tredje vei» inn i sentralstyrt planøkonomi og ufrihet.

På 1970-tallet opplevde mange vestlige land en kombinasjon av ekspanderende velferdsstat, en ambisiøst subsidierende og detaljregulerende stat, store underskudd på statsbudsjettet, høy inflasjon og mange eksempler på pris- og lønnsregulering i rykk og napp, stagnasjon og økende arbeidsledighet. Slike erfaringer fikk mange til å stille nye spørsmål, og flere begynte på nytt å rette blikket mot Hayek. Margaret Thatcher var én av dem. Hadde Hayek fått rett på nytt? Mye tydet på det.

I tiåret før starten på den internasjonale liberaliseringsbølgen fra 1980-tallet, som blant annet var inspirert av Hayeks tenkning, var Hayek preget av fremtidspessimisme. 

Burde han ikke visst bedre på grunnlag av sin egen tenkning?

Pessimismen dreide seg denne gangen om demokratiets evne til å reformere og korrigere den «tredje veien» til trelldom, som Hayek forsto som en snikende form for sosialisme. Hayek ble etter hvert overbevist om at rettsstaten, og dens beskyttelse av liberale friheter og rettigheter, sto i fare for å bli undergravet av et det han noe misvisende tolket som et «ubegrenset demokrati».

Hayeks svar var å innføre strengere konstitusjonelle begrensninger av det parlamentariske demokratiets lovgivende makt, herunder innsnevring av valgbarheten og stemmeretten til den lovgivende forsamlingen. Hayeks konkretisering av en «modellgrunnlov», primært utformet som et råd til nye fremvoksende demokratier, ble ikke overraskende møtt med mye kritikk, og falt på stengrunn. I sin iver etter å forhindre et parlamentarisk flertall fra å begå «alvorlige feil», og sette den sivile og økonomiske friheten i fare, begikk Hayek den fatale feilen å ville overregulere demokratiet med ekstraordinære konstitusjonelle virkemidler.

Det er fortsatt en gåte hvorfor en konstitusjonell tenker som Hayek, som ofte tenkte i store linjer om «den utvidede samfunnsorden», ikke fullt ut forsto at den personlige friheten står og faller på et balansert maktforhold mellom det liberale samfunnets bærende institusjoner: rettsstaten, demokratiet, markedsøkonomien og det uavhengige sivilsamfunnet. Gåten blir ikke mindre når man går Hayek nøyere etter i sømmene. Burde han ikke visst bedre på grunnlag av sin egen tenkning?

Mye kan tyde på at Hayeks aldrende pessimisme, kombinert med en ensidig hyllest av markedets spontane orden, førte ham inn på et smalt blindspor i jakten på den rene og sanne frihet. Denne innsnevrede veien til frihet gjør det er vanskelig å unngå at vi sitter igjen med et inntrykk av en sterkt redusert liberalisme, preget av en overmektig rettsstat, et overregulert demokrati, en underregulert markedsøkonomi, samt et neglisjert sivilsamfunn.

Om Hayek hadde aldri så rett i sine analyser av de få kjente veiene til ufrihet og trelldom, tok han oppsiktsvekkende feil i sitt sterkt innsnevrede syn på veien til frihet. En mer realistisk og helhetlig forståelse av det liberale samfunnssystemet tilsier, i motsetning til Hayek, at når frihetens grunnleggende institusjoner er på plass og i rimelig balanse, så åpner det seg mange ulike veier til frihet.

Det ultimate beviset på Hayeks feiltagelse var, paradoksalt nok, de mange eksemplene på vellykkede liberale reformprosesser i mange vestlige demokratier på 1980- og 90-tallet, fra New Zealand og Australia, Storbritannia, USA og Sør-Korea, til Norge, Sverige og Danmark. Disse reformerfaringene viste at også demokratiet, og ikke bare markedsøkonomien, kan vise seg å være en åpen og konkurransedrevet oppdagelsesprosess, i jakten på stadig bedre løsninger på våre politiske utfordringer.

I kjernen av den demokratiske konkurransens meningsdannende samfunnsdebatt, finner vi samspillet mellom ytringsfrihet, frie medier og frie valg. Interessant nok ga Hayek uttrykk for at nettopp denne åpne meningsdannende prosessen var demokratiets fremste styrke i sitt hovedverk The Constitution of Liberty fra 1960. Men, det var før Hayeks politiske pessimisme slo inn for fullt.

Et av Friedrich Hayeks varige bidrag til liberal tenkning, har vært å skape større forståelse for sammenhengene mellom samfunnets politiske og økonomiske institusjoner. For den som vil stifte nærmere bekjentskap med denne delen av Hayeks tenkning, finnes det fortsatt ikke noe bedre sted å begynne enn å lese The Road to Serfdom. Denne boken avsluttet Hayek med følgende optimistiske ord: «If in the first attempt to create a world of free men we have failed, we must try again.»

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Fremmaningen av Sejersteds ånd blir enda vanskeligere å forstå sett i lys av Lindgrens tidligere kritikk.»
«Det er lett å tenke seg eksempler på at en bok tråkker feil i et slikt landskap.»
«Slikt gir anledning til å prøve om også stråmenn kan vende det andre kinnet til.»
«Har vi egentlig råd til å la en stor del av elektoratet seile sin egen sjø?»