Annonse
14:00 - 15. april 2019

Vår fremtid er europeisk

Neste måned går Europa til valg. At Norge ikke er med, er en nasjonal tragedie.

Artikkelforfatteren mener at det ikke finnes et alternativ til EU, og de som er skeptiske til prosjektet makter aldri å gi en ordentlig alternativ og realistisk visjon av et annet Europa. Foto: Pascal Le Segretain/Getty Images
Annonse

Mellom 23. og 26. mai avholdes det parlamentsvalg i EU. Da skal flere hundre millioner europeere bestemme hvilken retning det europeiske prosjektet skal ta de neste fem årene. Europaparlamentet har de siste tiårene tilegnet seg mer og mer makt, som seg hør som bør ettersom det er EUs eneste direkte folkevalgte institusjon.

Opp gjennom verdenshistorien har mange kjempet for stemmeretten. Kampen om kvinners stemmerett pågår fortsatt i flere land. De som kan, men ikke gidder å stemme, blir her i landet ofte møtt med ørefiken, «stemmer du ikke, har du heller ikke rett til å klage». Det ligger noe i denne anklagen. Men hva sier det om oss her i Norge, når mange av oss ikke engang ønsker å kunne stemme, men likevel skylder på EU over den minste ting?

Etter at brexit ble et faktum i juni 2016, ønsket en ivrig Trygve Slagsvold Vedum en ny debatt om EØS-avtalen. I årene etter har Senterpartiet blitt mer og mer kritisk til avtalen som knytter Norge til Europa under det populistiske slagordet «Nei til salg av Norge». Partiet er mot EU, EØS-samarbeidet og Schengen-avtalen. På samme måte tar Audun Lysbakken og SV til ordet mot avtalen, og vil heller erstatte den med en vag «handelsavtale».

I virkeligheten finnes det ingen slik avtale. Det finnes ikke et alternativ til EØS-avtalen – utenom EU-medlemskap – som vil gi oss like fordelaktige muligheter overfor Europa som de vi har i dag. Nordmenn kan reise, arbeide og bosette seg fritt i Europa gjennom EØS- og Schengen-avtalene. Det norske markedet er sikret retten til å kjøpe og selge varer til og fra Europa gjennom EØS-avtalen. Vi følger de samme standardene som EU for å sikre trygghet når det kommer til mat, produksjon og arbeidsvilkår. Norge deltar i prosjekter vi ikke hadde hatt tilgang til utenom EØS-avtalen, som for eksempel forskning.

EØS-avtalen er i det hele tatt fantastisk for Norge. Den fungerer som en gyllen bro til et Europa som kan takke ambisjonsrike europeere for et fredfullt og trygt kontinent, og av og til tvinger den oss til å innføre tryggheter og friheter selv ikke vi har. Det var EU, ikke telefonselskapene, som gjorde det mulig for nordmenn å bruke mobiltelefonene sine over hele Europa som vi gjør i Norge uten å betale ett øre mer.

Likevel er ikke EØS-avtalen den beste Norge kan få. EØS gir oss ikke et eget rom i den europeiske villa, eller sikrer oss en egen tomt på den europeiske høyde. Gjennom EØS-avtalen, har ikke nordmenn stemmerett i hverken Europaparlamentet, Det europeiske råd eller Ministerrådet. Dette er det bare et fullverdig medlemskap i unionen som kan gi oss.

Den europeiske union blir ofte beskyldt for å være en og annen ting, eller for å drive både høyre- og venstrepolitikk. Men EU er ikke én ting. EU, som Norge – som alle land i verden – er et levende prosjekt som endrer seg basert på hvem det er som styrer. Hvis partier som Senterpartiet og SV virkelig ønsket seg solidaritet og venstrepolitikk i Europa, ville de gått hardt inn for medlemskap i EU. Hvis de er misfornøyde med EU, er ikke svaret å legge seg under en stein, kutte kontakt med alt man kjenner og håpe på at tilfeldighetene ender opp i sin favør.

Spesielt SV og den ytre venstrefløyen i Arbeiderpartiet, som ønsker å fremstå som solidariske, ser ikke ut til å forstå at EU er et solidarisk prosjekt. EU har løftet millioner av mennesker ut av fattigdom, og flytter store summer fra rike land som Tyskland og Frankrike til de som trenger det mest, som Litauen og Bulgaria. EU støtter opp om skjøre demokratier i Ungarn og Polen, hvor autoritære og fascistiske krefter forsøker å ta kontroll over domstoler, stenge universiteter og gjøre livet svært vanskelig for blant annet jøder og LHBT.

Da britene stemte for utmeldelse av EU i 2016, ble mange lokket av løgner og falskt håp. De ble lovet mer suverenitet, frihet, og en retur til en gammel storhetstid. Retorikken til Senterpartiet – «salg av Norge» – og SVs løfter om «selvrådighet» bare vi går ut av EØS, spiller på de samme følelsene. Selvfølgelig er dette like mye villedning og politisk spill som russiske bots og ultrakonservative politikere førte under brexit. Når vi ser hvor håpløse brexit-forhandlingene har vært, hvorfor skulle vi ønske oss noe lignende? Selv over to år etter at Storbritannia aktiverte Artikkel 50 for utmeldelse av EU, er det ingen ende på elendigheten i sikte.

Norge har lenge vært en noe bakvendt nasjon hva internasjonalt samarbeid angår. Vi har forsøkt å være en brobygger mellom stormaktene, som har lyktes bare nå og da. Det var bare så vidt vi ble medlem av Nato etter andre verdenskrig, og vi var svært nære å ikke godta Marshall-hjelpen som løftet Europa ut av krigens ødeleggelse og som skapte en av de største økonomiske miraklene i moderne tid. Dessverre førte den samme tankegangen til at vi to ganger bestemte oss for å ikke gi oss selv en stemme i hvordan fremtidens Europa ser ut.

Sten Inge Jørgensen, Morgenbladet-journalist og forfatter av boken Vi som elsker Europa, hevdet under et foredrag på Litteraturhuset i Oslo at, «Hvis Europa er Oslo, er Norge Holmenkollen»; ikke bare rik og velstående, men innadvendt, uinteressert og usolidarisk. Sjelden har jeg hørt Norges forhold til Europa bli omtalt så på kornet.

Sannheten er nemlig den at det ikke finnes et alternativ til EU, og de som er skeptiske til prosjektet makter aldri å gi en ordentlig alternativ og realistisk visjon av et annet Europa. «Et Europa av nasjoner», som Frankrikes Marine Le Pen ønsker seg, er blitt forsøkt i flere århundrer. Det endte i to verdenskriger, knuste imperier og et kontinent i ruiner.

Bare gjennom EU kan Norge være med på å skape et mer solidarisk Europa. Bare gjennom EU kan Norge stå sterkt mot bøller som Kina, som Solberg-regjeringen lovet å ikke kritisere i bytte mot å sikre økonomiske interesser. Og bare gjennom EU kan det norske folk få være med på å stemme frem folkevalgte som kan representere dem i Europas institusjoner.

Uten EU-medlemskap har vi ingen stemmerett – uten EØS, har vi ingen fremtid. At Norge, med vår velstand, høye tanker om oss selv og vårt engasjement for internasjonalt samarbeid ikke er med på Europas viktigste freds- og samarbeidsprosjekt noensinne, er en nasjonal tragedie.

Andreas Bjørnbekk

Masterstudent i historie og styremedlem i Europeiske Studenter Oslo ved UiO

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».
Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»