Kronikk

Våpeneksport til krigerske adresser

Regjeringens representanter gjentar at Norge har verdens strengeste regelverk for våpeneksport. Men det er umulig å se når det slår inn.

Så hvor strengt er «verdens strengeste eksportregelverk»? Inntil sist høst handlet vi militært materiell med Saudi-Arabia, mens deres krigføring bidro til den humanitære katastrofen i Jemen. Handelen strakk seg over flere år, og endte ikke før saudierne parterte en kjent journalist inne på konsulatet i Istanbul. Der gikk grensen.

Vi eksporterte ammunisjon til De forente arabiske emirater under deres krigføring i Jemen, og regjeringen vår forsvarte eksporten med at det ikke var bevist at ammunisjonen ble brukt i krigen. Miniputtlandet forvandlet seg gjennom krigsårene til å bli den syvende største våpenkjøperen i verden, men bevis for at en eneste kule fra Raufoss var avfyrt i Jemen, forelå ikke, så det var bare å stå på.

Etter to og et halvt år med kritikk fra humanitære organisasjoner, ble eksportlisensen på ammunisjon likevel trukket. Det var et «føre-var prinsipp», kunne utenriksministeren fortelle. Militært materiell som ikke er våpen eller ammunisjon, kan ennå selges til Emiratene.

Norge skal i henhold til eksportregelverket ikke eksportere til land som er i krig, borgerkrig, eller hvor krig truer. Derfor eksporterer vi ikke til myndigheter i Jemen. Norske myndigheter finner det likevel rimelig at land som driver stedfortrederkrig i Jemen, ikke blir rammet av vårt strenge regelverk. Borgerkrig med lemlestede barn og stammefeider bygger et godt eksportklima.

Gjennom Norges hundreårige historie som våpeneksportør, har det florert med skandaler. Siden 1930-tallet har det likevel vært praktisert en relativ tilbakeholdenhet. Skandalene har vært unntak fra prinsippet om at norsk eksport skal gå til allierte. Fra opprettelsen av Nato i 1949, har norsk militær produksjon i økende grad virket innenfor et nettverk av bedrifter i Nato-land og Norden, som samarbeider om tilvirkning av våpensystemer. Eksportmarkedet har i hovedsak vært de samme landene.

I de seneste tiårene har praksisen endret seg. I tråd med idealer om fri handel og åpne økonomier, har norsk våpenindustri funnet nye markeder. Et uttrykk for utviklingen er produsenten Nammos etablering av eksportkontor i Abu Dhabi, hovedstaden i De forente arabiske emirater. I dette området tilvirker stridigheter et konstant rustningsbehov. Verdensomspennende terrorvirksomhet næres, og sjeikdømmer med asketisk forhold til menneskerettigheter og demokratiutvikling bruker oljeformuer på våpen. Og der er Nammo. Eierne, det er deg og meg, staten, sammen med det finske selskapet Patria.

Regjeringen omtaler landene i Midtøsten som «fremvoksende markeder», samtidig som den sier at vi har verdens strengeste eksportregelverk. Regjeringen vil skape et bilde av oss som «strenge», mens den legger til rette for å kommersialisere militære produkter på bredest mulig skala. Stilt overfor en slik selvmotsigelse, er det naturlig å spørre om hvilket marked det ville være utilbørlig å operere i, når vi kan selge til landene som er omtalt ovenfor?

Det har tidligere vært et mål å ikke understøtte krefter som motarbeider utvikling av demokratier og menneskerettigheter. Nå er vi mer opptatt av å utnytte våpenmarkeder, for eksempel ammunisjon til diktaturet i Thailand, enn humanitære og politiske konsekvenser av våpensalg. Om Oman er et enevelde hvor grunnleggende menneskerettigheter og demokratiutvikling er tabu, er Oman likevel blitt et stort eksportmarked.

Inntekter fra salg til diktatorer bidrar til teknologisk og industriell utvikling. Inntektene understøtter teknologimiljøer som leverer sin kompetanse både til sivil og militær sektor. Innsatsen for å holde Norge på topp som industrinasjon, drives delvis av inntekter fra militære salg som ikke styrker Norges omdømme som humanitær stormakt. Kongsberggruppen solgte i 2015 våpen til Brasil for 188 millioner kroner og 102 millioner i 2017. Hvor greit er det i dag? Gjør vi verden tryggere ved å utruste ethvert kjøpekraftig regime med avansert våpenteknologi? Hvem er blitt tryggere av norske raketter i hendene på president Jair Bolsonaro?

Innslagspunktet for hvor verdens strengeste eksportregelverk skal tre i kraft, er usynlig. Viljen til nyfortolkning av regelverket er uendelig. De etiske perspektivene på våpenhandel er visket ut av vår tids rådende politiske forståelse. Størrelsene som måles er økonomisk lønnsomhet versus fravær av lønnsomhet. Hva blir de langsiktige konsekvensene av denne utviklingen?

Et trinn på krigsstigen er Nammos etablering i India. Om landet har enorme interne stridigheter og har vært i krigstilstand mot nabolandene Pakistan og Kina i tiår etter tiår, er det nå ikke noe i veien for at Nammo, med hjelp fra Innovasjon Norge, etablerer seg i New Delhi. Etableringen byr på muligheter i et av verdens mest sultne våpenmarkeder. Den seneste tiden har krigen mot Pakistan blusset opp på ny, og det har med sikkerhet ikke svekket Nammos aksjer i området. Her kommer det til å bli omsetning, og det passer nordmenn bra, for vi er krigsprofitører.

Når vi leverer raketter til Brasil eller Kuwait, inngår vi avtaler som forplikter. Kjøperen forlanger langsiktighet, og må kunne stole på at vi supplerer når de trenger oss. Vi har fått en utvikling der industrien i økende grad, og med godkjenning fra UD, binder oss til avtaler med motparter vi ikke har forsvarsmessig fellesskap med, men som har et rustningsbehov.

Var det denne situasjonen vi siktet mot da vi etablerte eksportregelverket vårt? Nei, det var ikke det. Vi ønsket etisk kvalitet, men den tanken har forvitret i jakten på gode inntekter for en industri som krever stor inntjening for å fortsette teknologiutviklingen. Bedriftene som selger militært materiell, gjør ikke annet enn hva eierne forventer av dem. Det er bedriftenes oppgave å drive lønnsomt. Derfor vil de til enhver tid utnytte handlingsrommet politikerne gir dem. Det skal de gjøre.

Svikten er politisk. Tidsånden har satt oss i stand til å overse våpeneksport til land hvor menneskerettigheter er hildringer. I vår tid er politisk styring kommet i vanry, men om vi skal klare å manøvrere oss ut av den udelikate posisjonen vi står i nå, må norske politikere igjen ta kontrollen over våpeneksporten, og det første de må gjøre er å revidere eksportregelverket, slik at det blir entydig og kan få virke etter sin hensikt. Vi ga jemenittiske Tawakkol Karman fredsprisen med den ene hånden, og militært utstyr til dem som fører krig i landet hennes med den andre.

Noen år senere ga Nobelkomiteen fredsprisen til den internasjonale kampanjen mot atomvåpen. Beatrice Fihn sa i nobelforedraget at vi lever under «falskhetens paraply», for atomvåpen gjør oss ikke trygge. Slik er det også med norsk våpenhandel. Vår praksis gir industrien inntekter, men gjør ingen trygge. Om ikke verdens rikeste land kan gjøre etiske vurderinger, hvem skal gjøre det da?

Nå har regjeringen varslet gjennomgang av eksportregelverket. Også Stortingets utenriks- og forsvarskomité diskuterer i disse dager rammene for norsk eksport. Sørg for at det blir et forståelig regelverk som ikke frister oss til forbli under falskhetens paraply.

Dag Hoel er forfatter av boken Fred er ei det beste. Fra innsiden av den norske ammunisjonsindustrien (2017).

Mer fra Kronikk