Debatt

Uten litterær verdi, Ellefsen?

Hva menes med begrepet «litterær kvalitet»?

Jeg har med interesse fulgt Bernhard Ellefsens forsvar for Forfatterforeningens opptakskriterier. Jeg forstår godt Bernhard Ellefsens forsvar for litterær kvalitet, slik det kommer til uttrykk i Morgenbladet 22. mars.

Jeg har imidlertid noen innvendinger: Jeg er selv litteraturkritiker, har vært det i avisen Ny Tid i over fem år. Jeg har lest mange av bøkene jeg vet har fått avslag fra Forfatterforeningen (DnF), rett og slett fordi disse forfatterne er kolleger av meg, og de fleste av dem er blitt utgitt på anerkjente forlag som Gyldendal og Aschehoug. Jeg må si at jeg reagerer på DnFs formulering om at forfatterne «må ha utgitt minst én bok av litterær kvalitet». Dette er faktisk det samme som å si at bøkene til vedkommende forfatter overhodet ikke har litterær kvalitet. Gyldendal og Aschehoug utgir altså stadig bøker uten litterær kvalitet, hvis vi skal tro Forfatterforeningen.

Gyldendal og Aschehoug utgir altså stadig bøker uten litterær kvalitet, hvis vi skal tro DnF.

En forfatterkollega av meg har utgitt tre kritikerroste bøker på Aschehoug, men ble avvist da hun søkte. Jo Nesbø derimot, er medlem, noe Bernhard Ellefsen bruker som argument for hvor lite elitistiske de er i Forfatterforeningen. Etter min oppfatning har Jo Nesbøs bøker svært lav litterær verdi, og han har da også blitt slaktet gjentatte ganger i for eksempel Morgenbladet. Jeg vil be ham forklare meg hva Jo Nesbøs høye litterære kvalitet består i.

Jeg velger heller å tro at Forfatterforeningen synes det er vanskelig å sperre en så enormt populær forfatter som Jo Nesbø ute av Forfatteforeningen, da presset på foreningen vil øke jo flere populære forfattere de avviser. Det er nok heller slik at de inkluderer Jo Nesbøs forfatterskap i foreningen for å unngå anklager om elitisme. Eller mener virkelig Bernhard Ellefsen at Jo Nesbøs bøker er av høyeste litterær kvalitet? Dette vil jeg gjerne ha svar på.

Jeg tror nok det er andre ting enn krav til litterær kvalitet som gjør seg gjeldende i foreningen, nemlig hvor mange bøker man har utgitt, hvor anerkjent man er blitt i offentligheten, ja, hvor stor kulturell kredibilitet man har opparbeidet seg. Og denne kredibiliteten behøver ikke å ha noe med litterær kvalitet å gjøre. Jeg tror formuleringen: «minst én bok av litterær verdi» er meget uheldig. Det hadde vært mye bedre om man omformulerte kravet til «minst én bok av høy nok litterær verdi». Denne formuleringen utgjør ingen liten forskjell til dagens formulering. Jeg kjenner flere litterære redaktører som er fortvilet over Forfatterforeningens stadige avslag av deres forfattere, da det å søke om opptak i Forfatteforeningen føles som å stå foran loven i Kafkas berømte novelle, minst like dunkel, mystisk og uforståelig er dens lover.

Jeg foreslår at Forfatterforeningen tar mitt råd ad notam, for slik det nå er formulert, virker det knusende på dem som prøver og får avslag, og å få folk til å føle seg knust er da høyst unødvendig, med mindre det ligger et skjult masochistisk ideal bak denne formuleringen.

Henning Ness

Mer fra Debatt