Annonse
00:05 - 05. april 2019

Steven Pinker lager seg en kjempeblink – og bommer

Humanistene han sikter på, finnes ikke lenger. Det gjør Pinkers store fortelling om opplysningen mindre oppløftende enn den kunne ha vært, skriver Helge Jordheim.

Optimist: Steven Pinker argumenterer iherdig for at verden går fremover på de fleste områder. Parallelt angriper han gjerne dem som ikke stiller seg bak denne fremskrittsfortellingen. Foto: Kayana Szymczak / NYT / NTB Scanpix
Annonse

Vi trenger store fortellinger, som forklarer hvordan vi har havnet her vi er i dag, hvor vi kommer fra og hvor vi skal. Letting the days go by, let the water hold me down sitter kanskje som et skudd når David Byrne synger det, men gjør oss ikke så mye klokere etter at sangen er over. Påstanden om at de store fortellingene er døde, var åpenbart gal. «Opplysningen» er navnet på en sånn fortelling. I sine vanligste versjoner begynner den en gang på 1700-tallet, eller litt før, og den handler om vår tiltagende evne til bruke fornuften til å forstå og endre verden omkring oss, til det bedre.

Men det er jo også sånn med fortellinger at populariteten deres varierer. Etter en periode i skyggene er «opplysningen» nå tilbake som en av de fortellinger vi støtter oss på når vi skal forstå vår egen historiske situasjon og hva som ledet frem til dem. Bruken av «vi», «vår» og «frem til» er symptomatiske for denne fortellingen. Det samme gjelder sammenslåingen av «opplysningstiden», som stort sett omfatter det lange 1700-tallet, og «opplysningen», som refererer til arbeidet med å gjøre andre klokere. I det engelske Enlightenment eller i det tyske Aufklärung finnes ikke skillet mellom historisk epoke og pågående arbeid. «Opplysningen» blir en historie som begynner på 1700-tallet fortsetter inn i nåtiden.

Blant de mest innflytelsesrike opplysningsfortellingene fra de siste årene er historikeren Jonathan Israels trebinds monumentalverk om det han kaller «den radikale opplysningen», altså om de forfatterne som, inspirert fremfor alt av Spinoza, avviste all religion og kjempet for republikanske og demokratiske styreformer – og som dermed pekte fremover mot den liberal-demokratiske samfunnsordenen. I dansk innvandringsdebatt har semiotikeren Frederik Stjernfelt brukt ideen om den radikale, religionskritiske opplysningen til å forsvare vestlige frihetsrettigheter mot den fremvoksende islamismen («Tankefrihed vs. Religionsfrihed», Kritik 188/2008). Andre viktige nyskrivninger har kommet fra Dan Edelstein og Anthony Pagden. Sistnevntes bok The Enlightenment and Why It Still Matters fra 2015 legger vekt på hvordan 1700-tallets opplysning ikke bare utspilte seg i Paris, men også i Stillehavet. Arven fra opplysningstiden er ifølge Pagden en grunnleggende kosmopolitisk innstilling, som bygger på en sterk overbevisning om at menneskenaturen er den samme overalt.

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»