Annonse
15:41 - 02. april 2019

Sluttspill

Karl Ove Knausgård utleverte ektefellen i romanene sine. Så Linda Boström Knausgård skallet ham ned med et essay, publisert i tre skandinaviske aviser, skriver Poul Behrendt.

Lindas historie: Forfatter Linda Boström Knausgård på landstedet i Glemmingebro. Foto: Sofie Amalie Klougart / NTB Scanpix
Annonse

Poul Behrendt

Dansk litteraturviter og forsker.

Teksten er et utdrag fra Behrendts nye bok om virkelighetslitteratur: «Fra skyggerne af det vi ved: Kunst som virkelighedsproduktion».
Store deler av boken handler om Karl Ove Knausgård, og hans påvirkning på andre forfattere. 

Så sent som et halvt år før den første boken av Min kamp var ute, skulle det hele egentlig ikke ha beløpet seg til mer enn én bok på 1200 sider, forsynt med tittelen Argentina – inspirert av forfatterens forkjærlighet for den søramerikanske fotballnasjonens kyniske og globalt kontroversielle spillestil, som et sidestykke til hans egen skrivestil.

Men allerede da var Karl Ove Knausgård likevel ikke i tvil om hva romanprosjektet gikk ut på. «Mest av alt et litterært selvmord», slik han i februar 2009 formulerte det i et tretti sider langt brev om boken. «Etter den kommer intet.»

Med løftet om at han aldri igjen ville skrive en roman om kona eller barna, og erklæringen om at han var ferdig som forfatter, var «selvmordet» fullbyrdet i 2011.

Hvis definisjonen på en forfatter er «en mann som skriver romaner», holdt Knausgård, til tross for en rivende produktivitet, løftet sitt de neste fem årene. Så fikk han plutselig – fra den ene dagen til den neste – syvende og siste bok av Min kamp fra hånden: en roman på mindre enn, sensasjonelt nok, to hundre sider. Om våren het den og kom ut som den tredje i rekken av fire årstidsbøker.

Den handlet om selvmord. Ikke om forfatterens. Ikke om farens. Men om konas, som tre år tidligere skal ha forsøkt å ta livet sitt, syv uker inn i graviditeten med parets fjerde barn. Hun fikk først lese romanen samtidig med anmelderne i slutten av mai 2016. Den må ha landet som en bombe i fanget hennes. Selv hadde hun på det tidspunktet en roman på trappene som skulle bli nominert til den fremste prisen i den svenske bokbransjen, Augustpriset. Og den var ikke på 3600 sider, men på 90.

Fire måneder senere, i september 2016, kunne Karl Ove Knausgård i fjerde og siste årstidsbok, Om sommeren, meddele for verden at paret, to døgn etter en vidunderlig fullmånenatt på et svensk fjordhotell i juni den sommeren, var blitt enige om å gå fra hverandre.

Senere skulle det vise seg at han ikke hadde vært den første til å dele den nyheten.

En lørdag i juni 2016 – fem dager etter parets «siste natt», som han senere skulle kalle den – kom et sårt, nådeløst og gnistrende essay over to helsider på trykk, hvori Linda Boström Knausgård meddelte at det var slutt mellom henne og mannen.

Hun kunne utvilsomt ha sagt at Om våren var godt skrevet, hvis hun ble spurt. Men sant?

«Sommerromanse» var underrubrikken i avisa, som ikke hadde vært riktig forberedt på hva forfatteren skulle sende inn. Det var dessuten lite hjelp å få fra forfatterens egen overskrift, som attpåtil kom med en (tilsynelatende) trykkfeil i seg: «Værmen, kropparna, de tre matcherna varje dag», lød den, temmelig mystisk. Og så «Værmen», da!

Essayet skilte seg ut fra alt hun før eller siden har skrevet. Hun hadde aldri før brukt sitt eget eller andres navn i noe hun skrev, og det skulle hun heller ikke gjøre i romanen hun hadde på vei, Velkommen til Amerika.

I alle de år hadde hun vært hundre prosent solidarisk med mannen sin, uansett hva han offentliggjorde av personlig nærgående ting – også om henne. Så lenge det var sant og godt skrevet, som hun pleide å si til pressen. Hun kunne også utvilsomt ha sagt at den seneste romanen hans, Om våren, var godt skrevet hvis hun ble spurt. Men sant?

«Det begynner ikke godt. Med en løgn», lød de første ordene hennes i avisen. «Og så vet jo alle hvordan det slutter. Derfor har jeg bestemt meg for å si sannheten.»

Settingen for oppslaget i Svenska Dagbladet var husmannsplassen i Glemmingebro, med de fire barna, tunet og de tre bygningene rundt henne – Karl Oves litterære territorium. Essayet var et eksempel på autofiksjon i ordets rette forstand, som dessuten krevde at leseren hadde en inngående kjennskap til alle mulige detaljer fra de siste 25 årenes sluttspill i fotball-VM- og -EM. I ethvert henseende hadde hun som mål å slå mannen sin på hans hjemmebane.

I den forstand er det ikke rent lite humoristisk at Karl Ove i brevvekslingen med en svensk forfatterkollega om verdensmesterskapet i Brasil i 2014 hadde skrevet at kona si «ikke er interessert i fotball», men sitter og ser det sammen med ham bare for fellesskapets skyld.

Lenger ned i Svenska Dagbladet viste det seg at overskriftens «trykkfeil» var et poeng ved hele tekstens fiksjon (eller virkelighet – hvem vet). Sent på dagen, akkurat den dagen hun har bestemt seg for å skrive bidraget til avisen, har nemlig den eldste datteren, Vanja, tatt morens datamaskin med seg på et overnattingsbesøk til en venn, mens sønnen Johns data mangler mellomromstast.

På jakt etter tåteflasken til den minste, må hun ta turen over gårdsplassen til Karl Oves kontor. Samtidig forteller hun ham hvorfor hun er nødt til å utsette skriveplanene sine til neste dag, hvorpå hun får et overrumplende tilbud: «Då sæger han att jeg får låna hans. Hans? Men skriver du inte? Nej.»

Og som det fremgår av ordet «sæger», har Karl Oves datamaskin bare norske skrifttegn for vokalene som på svensk staves med «ä» eller «ö». Dette tillegger teksten et snev av satire allerede fra starten, samtidig som at fenomenet iakttas med forundring av den skrivende: «Bytet på æ og ø. Helt obegripligt.»

I ethvert henseende hadde hun som mål å slå mannen sin på hans hjemmebane.

Et ord som forelskelse, som på svensk heter noe så poetisk som förälskelse, blir på Karl Oves datamaskin til bastarden førælskelse. Og varme forvandles, som vi nå allerede har gjettet, via det svenske «ä» til noe så bisart som værme. En paradoksal og samtidig undergravende form for humor.

Personlig kjenner jeg i hvert fall ikke noe tastatur nord for Danevirke som ikke er leveringsdyktig i samtlige varianter av de skandinaviske baktungevokalene.

Likevel fastholder hun å skrive om sitt livs lykke og ulykke på Karl Oves datamaskin. «Det gir kanskje kraft», tenker hun. Det kan man nok trygt si.

I kraft av ektemannens tastatur skaffer hun seg copyright til en omtolkning av selve tittelen på hans Kamp, som noe som skal forstås direkte. Som i fotballkamp. Altså som i Argentina (som jo fortsatt måtte ligge på harddisken). Men bortsett fra ett tilfelle bruker hun konsekvent betegnelsen «match» om begge komponenter i den doble betydningen som er temaet for fremstillingen hennes, «Fotball og forelskelse», slik at essayet hennes kan stå i avisen på dagen sluttspillet i EM 2016 begynner.

Da hun borte hos Karl Ove overveier temaet med utgangspunkt i høydepunktet i kjærligheten deres, sommeren 2002, oppmuntrer han henne litt distrahert til å komme i gang. «Men du har jo allerede skrevet om det der», innvender hun. «Du kan også skrive om det, sier han, og nå vil han at jeg skal gå. Så jeg går.»

Men i tankene har hun allerede vært innom sommeren 2002 og naturligvis tenkt på ting Karl Ove aldri har skrevet. For eksempel verdensmesterskapet i fotball som var den sommeren de to fant sammen, og hun kan fortelle at de så «alle matchene» i senga eller på «café dello sport».

Særlig fremheves kampen mellom Uruguay og Danmark, da Karl Ove plutselig sier at Danmark kommer til å score mål i det 82. minutt. «Og det gjorde de!» Jon Dahl Tomassons seiersmål utløste et brøl som kunne høres helt til Stockholm. Hun hadde sett på Karl Ove da han slo ut med hendene, og sett at han var «helt åpen». Med dette innså hun at også hun kunne være «helt åpen sammen med ham».

Bedre kunne det knapt sies, dette som mannen hennes i våren 2002 hadde forbundet med Hölderlins «Det åpne». Åpenheten er målestokken for alt som har sviktet i årene imellom.

Men først må hun ta for seg sitt livs første kjærlighet fra VM i 1994, da Sverige vant bronse i USA, kun én seier (eller to) fra gull. Høydepunktet inntraff i kvartfinalen med straffesparkkonkurransen mot Romania, da Sveriges keeper Thomas Ravelli leverte et mirakel med redningen sin: «Det var som om alt sto stille. Mørke og lys byttet plass. Alt var mulig. Og kunne hende. Og skulle hende.»

Og med de siste tre ordene avbryter hun med en opplysning om at hun nå lagrer teksten sin på Karl Oves datamaskin – og med det gis det samtidig til kjenne at ghostwriteren utvilsomt har overtatt hans plass som avsender av hennes kamp.

Når hun tar opp tråden igjen, har hennes livs første kjærlighet ikke bare fått et navn, «Stefan», de to har også, på grunn av tidsforskyvningen mellom Sverige og USA, ligget sammen hver natt på en madrass og sett dagens tre «matcher» og snakket om barna de skulle få sammen: «En gutt og ei jente». Alt var mulig. Alt kunne skje. Men dessverre skulle alt også skje.

Slik det ser ut nå blir avskjedsgaven hun ga ham det første av de tre døgnene en noe mer bitter pille å svelge.

Da sommeren var over og hun, for å få styr på livet, hadde begynt å studere filmvitenskap, ba Stefan henne en dag om å møtes på stamkafeen deres. Her byttet mørke og lys plass nok en gang da han fortalte henne at han skulle ha et barn. «Og det var som om jeg døde der og det visste han. Det så han. Og han sa: Jeg vet. Og jeg satte pris på motet hans. At han våget å si det til ansiktet mitt. Og at han omfavnet meg i noen sekunder der, på kafeen.»

Dermed hadde hun også røpt, ikke bare for mannen, men også for Min kamps lesere, den følelsesmessige avgrunnen Karl Ove åtte år senere danset så ubekymret over da han, den morgenen i VM-sommeren 2002 da de hadde ligget sammen for andre gang, sa at det var imot naturens orden hvis ikke de to fikk barn sammen.

Nå vet vi også hvor kraften i armen hennes kom fra da Karl Ove tre måneder senere skulle forsøke å snike seg unna løftet sitt, og hun smekket til ham så hardt at han aldri skulle glemme det. Den stammet fra Stefan.

Slik er fremstillingen hennes tettpakket med undertekster til kjærlighetshistorien som ektemannen hadde skrevet om og som nå var på vei ut i verden på førti språk – sterkest av alt i ghostwriterens endelige sabotasje av innholdet på Karl Oves datamaskin, det vil si historiens slutt.

Det viser seg nemlig at dagen før Linda Boströms essay kom på trykk i Svenska Dagbladet, var det samme essayet i norsk oversettelse blitt publisert i Morgenbladet. Ikke bare der, allerede fem dager i forveien, søndag 20. juni, hadde det også kommet en dansk oversettelse i Politiken med et bilde av forfatteren på forsiden og en intetanende overskrift med henvisning til søndagsavisas PS-seksjon: «Linda Boström Knausgård om forelskelse, fotball og Karl Ove».

Det er derfor hevet over enhver tvil at oppgjøret ble skrevet av Linda Boström før, og ikke etter ekteparets opphold på det omtalte svenske fjordhotellet den fullmånehelgen – for oppgjøret kunne jo leses i Politiken neste morgen.

I Knausgårds versjon hadde paret kvelden i forveien på hennes initiativ ligget sammen enda en gang oppe på hotellrommet, før de satte seg på en benk med utsikt over sundet i en timelang taushet han hadde ansett som lykkelig: «At det ble den siste natten vår sammen, visste ingen av oss den gang. Med de to følgende dagene kom alt det som hadde ligget imellom oss fram, og vi fant ingen annen måte å håndtere det på enn å gå fra hverandre.»

«Karl Ove Materazzi» og «Linda Zidane» tørnet sammen nok en gang.

Han hadde riktignok ikke visst det. Men at hun hadde visst det på forhånd, og visste at han skulle få vite det i etterkant ved å lese det i avisen, er grunnen til at hun i forveien hadde sendt inn essayet sitt ikke bare til Svenska Dagbladet, men også til Copenhagen Literary Agency ApS for å selge det videre til Danmark og Norge.

For at den transaksjonen skulle være mulig, må oppgjøret derfor ha blitt skrevet umiddelbart etter åpningskampen i EM i Paris 10. juni 2016, slik at mannen hennes, etter de kom hjem fra hotellet, kunne få smake sin egen medisin.

Hvordan kan han ha unngått å lese det – om ikke i den ene, så også i den andre eller tredje avisen? Og hvordan har han i så fall kunnet skrive, som han gjorde i Om sommeren, at ingen av dem på forhånd hadde visst at deres «siste natt» skulle bli den siste?

Det kunne han utelukkende gjøre fordi hele prinsippet bak prosaen hans siden første bok av Min kamp ikke hadde vært å skrive om tingene slik de er eller var i virkeligheten. For hva har det å si? Det som er viktig for ham, er å skrive slik han retrospektivt opplevde det, i skrivende stund, med hans egen testamentariske betegnelse: uforvarende, det vil si ute av skyggene fra det han muligens visste eller kunne ha fått vite.

Men slik det ser ut nå – når vi kjenner til Lindas etterfølgende uttalelse i de tre skandinaviske avisene, og at den ble ferdigstilt før parets avreise – blir avskjedsgaven hun ga ham det første av de tre døgnene en noe mer bitter pille å svelge.

I teksten sammenligner hun seg selv med to verdensberømte fotballhelter. Den ene er Dimitri Payet, som etter å ha scoret åpningskampens seiersmål i EM 2016 ble byttet ut og forlot banen gråtende av glede. Den andre er den virkelige helten hennes, Zinédine Zidane, som i likhet med Payet ble byttet ut. Eller rettere sagt: lot seg bli utvist – hvoretter han aldri opptrådte som spiller på en fotballbane igjen.

Det skjedde ved noe så eventyrlig som mot slutten av den utvidede spilletiden av finalen i vertslandet Tyskland, sommeren 2006, i kampens 110. minutt. Hun og Karl Ove hadde sett dramaet utspille seg mens de bodde på Grand Hotell i Bergen og barna mirakuløst lå og sov, slik at de voksne fikk se hele finalen uforstyrret.

Krenkeren, den virkelig æreløse, var ham. Materazzi. Og så skallet hun ham ned.

«Hvem vant? Zinédine Zidane eller Materazzi?» spør hun vedrørende utfallet av VM-finalen mellom Frankrike og Italia. I den grad seieren handlet om nasjonenes kamp, sier det seg selv. Utvisningen av datidens høyest respekterte fotballspiller, innvandreren Zidane, for det tilsynelatende krenkende angrepet på en motspiller i finalen, ble av mange oppfattet som en medvirkende årsak til at Italia vant den avgjørende straffesparkkonkurransen.

Først etterpå kom det frem at Materazzi hadde krenket Zidanes ære på det groveste med en nedsettende kommentar om søsteren hans: «At hun var en hore eller noe. Og Zidane så på ham en stund. Så bestemte han seg. Og skallet til ham.» Men Zidane skallet ikke motstanderen i hodet, men i brystet, hvorpå Materazzi falt stønnende – dog fullstendig uskadd – ned i gresset.

«Så hva var det som skjedde der, i de sekundene mellom Materazzi og Zidane?» spør hun leseren og unnlater å gi et svar. Svaret er innlysende: Oppgjøret mellom de to var de(t) samme som skulle inntreffe ti år senere, den fullmånenatten i juni, som opptakt til sluttspillet i EM 2016.

«Karl Ove Materazzi» og «Linda Zidane» tørnet sammen nok en gang. Det skjedde som resultat av hvordan Karl Ove – etter samme vår å ha overhalet hennes roman ved å skrive sin tredje årstidsbok om hennes påståtte selvmordsforsøk syv uker inn i parets fjerde graviditet – hadde latt henne stå krenket igjen i sin roman, mens han på hennes bekostning hadde gjenvunnet berømmelsen med et sjarmerende portrett av seg selv i rollen som «enslig far».

Krenkeren, den virkelig æreløse, var ham. Materazzi. Og så skallet hun ham ned. Først på hotellet. Deretter på trykk. Fullstendig tilfreds med at ingen i den skandinaviske offentlighet – inntil denne dagen – hadde oppfattet hva som foregikk like under nesen på dem.


Oversatt fra dansk av Sigrid E. Strømmen.

Rettelse: Feil om Linda Boström Knausgård

Behrendt svarer: Fra skyggene av det vi vet!

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Nok en gang blir klassisistene karakterisert som konservative og reaksjonære
Journalisten kunne tatt buss fra Oslo til Göteborg klokken 9.
FFAC kan ha et oppriktig ønske om å hedre søstrenes kunstsamlermor.
Nevnte paragraf gir nemlig kun visse minoritetsgrupper, som Alis, et vern mot «dehumanisering» og andre «hatefulle ytringer».