Annonse
09:53 - 14. april 2019

Ordene var ikke så magiske som man hadde trodd, skriver Kyrre Wathne.

Ordene var ikke så magiske som man hadde trodd, skriver Kyrre Wathne.

Annonse

De trodde de var med i en test av språkforståelse, deltagerne i studien til John Bargh, den som senere skulle gjøre ham berømt. Setninger med ord i feil rekkefølge skulle stokkes om til å gi mening. «Er lenger rynkete ikke hunden» og lignende.

Men egentlig var det bare lureri. Ikke at de deltok i et eksperiment, for det gjorde de. Men Bargh var i virkeligheten interessert i noe helt annet. Han ville undersøke om ordenes betydning påvirket deltagerne – om han subtilt kunne påvirke («prime») dem til å oppføre seg annerledes.

Det egentlige eksperimentet begynte først etter at deltagerne forlot rommet. På forhånd hadde de blitt delt i to tilfeldige grupper. Den ene gruppen fikk ord som skapte assosiasjoner til eldre mennesker. Som glemsom, strikking eller Florida. Den andre fikk tilfeldige ord.

Når forsøkspersonene forlot rommet, satt det en skjult tidtager og målte hvor lang tid de brukte på å gå ned gangen utenfor forsøksrommet. Utrolig nok viste det seg at de som hadde sett ord som hadde med eldre mennesker å gjøre, gikk målbart saktere enn de som hadde fått nøytrale ord. Det var som om bare det å lese ordet rynkete gjorde deg litt eldre.

Lignende studier skulle finne vel så oppsiktsvekkende ting. Den nederlandske sosialpsykologen Diederik Stapel oppdaget for eksempel at hvis du setter en kopp med ordet «kapitalisme» foran noen på et bord, så er de grådigere til å forsyne seg av en skål med M&Ms enn en kontrollgruppe.

Disse studiene skaper et inntrykk av at ord har nesten magisk påvirkningskraft på oss. Og dette er en forklaring vi lett sluker.

Som i likestillingsdebatten, der språk og ordbruk lenge har vært et tema. Helene Uri satte ord på det i forbindelse med den siste boken hennes om språk og kjønn: «Hele mitt prosjekt med kjønnsboken er å høyne bevisstheten om hvordan uskyldig ordbruk gjør noe med oss». Selv uskyldige ord gjør altså noe med oss, uten at vi merker det. Skummelt.

De kan for eksempel opprettholde gamle kjønnsrollemønstre. Gutter får høre at de er tøffe og sterke, mens jenter får høre at de er søte prinsesser. Som trylleformler går liksom ordene inn i ørene på små barn og begraver seg dypt i hjernene deres.

Troen på at språket former virkeligheten ligger også under når vi bytter ut ord som «talsmann» med «talsperson», og når vi lar «lærer» fortrenge «lærerinne». I Tyskland foregår det for tiden en opphetet debatt om man skal innføre kjønnsnøytrale varianter også på tysk, ved bruk av den språklige nyvinningen kjønnsasterisk (lehrer*in).

Siden priming-studiene ble publisert, har psykologien havnet i en eksistensiell krise, den såkalte replikasjonskrisen. Det viser seg at en stor andel psykologieksperimenter ikke lar seg etterprøve.

Blant dem er Barghs studie av gamlisord og ganghastighet. Når andre forskere gjentar eksperimentet, finner de ikke samme effekt. Det vil si, noen finner effekten hvis forskerne har forventninger til at forsøkspersonene skal gå saktere. Men når eksperimentet blindes, forsvinner effekten. Diederik Stapel, mannen med kapitalist-eksperimentet, viste seg å være en svindler som diktet opp resultatene på sin egen datamaskin.

Ordene var ikke så magiske som man hadde trodd.

Betyr det at du ikke kan gjøre prinsesser av døtrene dine med tilstrekkelig mange besvergelser? Det sier historien ingenting om. Men den er et eksempel på at vi lett overvurderer språkets påvirkningskraft.

At ord skaper holdninger, er en testbar hypotese. Kanskje den noen ganger er riktig, men det bør ikke bare forutsettes. En alternativ hypotese er at språket bedre kan forstås som epifenomenalt, mer konsekvens enn årsak. Først kom de kvinnelige talsmennene, deretter talspersonene. Hvis den hypotesen er riktig, kan man bruke mindre energi på å være språkpoliti, og mer på realitetene.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Fremmaningen av Sejersteds ånd blir enda vanskeligere å forstå sett i lys av Lindgrens tidligere kritikk.»
«Det er lett å tenke seg eksempler på at en bok tråkker feil i et slikt landskap.»
«Slikt gir anledning til å prøve om også stråmenn kan vende det andre kinnet til.»
«Har vi egentlig råd til å la en stor del av elektoratet seile sin egen sjø?»