Kronikk

Når særinteresser påvirker forskning

Er idealet om interesseløshet i forskning mulig i dagens system?

Da meningsmotstandere debatterte hvorvidt det er riktig å dumpe gruveslam i Repparfjorden eller ikke, viste begge sider til forskning og tilgjengelig vitenskapelig kunnskap: Motstandere av dumping påpekte at det er en risiko for langsiktige og skadelige konsekvenser for det marine livet. Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen hevdet derimot at det ikke er fare for «vesentlig skade» på plankton og økosystemet i fjorden. Så hva er egentlig rett her? En nøkkel til å forstå hva uenigheten handler om er begrepet «interessekonflikter» fra forskningsetikken.

Fredag lanserte Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) antologien Interessekonflikter i forskning. Bakgrunnen for antologien er henvendelser NENT har fått de siste årene og saker i offentligheten, der det problematiseres hvordan forskere, akademiske institusjoner og prosjekter styres av politiske eller økonomiske interesser, der forskningsresultater trekkes i tvil, og der det fremmes anklager om fusk eller dårlig kvalitet. Forskere forteller i Morgenbladet 29. mars om hvordan de er blitt anklaget for brudd på forskningsetiske spilleregler når de har forsket på reproduktiv helse, som er et svært politisk betent forskningsfelt. Et fellestrekk ved sakene NENT har hatt er at de har fulgt politiske skillelinjer rundt industri, havbruk, petroleum, bruk eller vern av naturverdier m.m. Bidragsyterne belyser blant annet spørsmål som: Hva er egentlig interessekonflikter i forskning? Hva skjer når kunnskap blir kjernen i politiske dragkamper? Hva innebærer idealet om interesseløshet i forskning og er det mulig i dagens forskningssystem? Hvilke forskningsetiske normer står på spill, og hvordan kan de best vernes?

Interesseløshet er én av fire grunnleggende normer for god forskningspraksis. Normen er en essensiell del av forskningens verdigrunnlag og innebærer at forskeren ikke skal påvirkes av særinteresser, men styre sin virksomhet etter vitenskapelige metoder og sannhetssøken. Interessekonflikter i forskning kan for det første omhandle habilitet hos enkeltforskere, for eksempel om forskeren har økonomiske interesser knyttet til visse forskningsresultater, eller tilknytning til oppdragsgiver på en måte som kan svekke det vitenskapelige arbeidet. En annen dimensjon ved interessekonflikter som berøres av boken, er når politisk strid utvikler seg til å bli debatt om kunnskapsgrunnlag og vitenskapelig metode. Erfaringer fra NENT og samfunnsdebatten viser hvordan ekspertkunnskap og faglige utredninger også bør forstås som strategiske brikker for politisk eller økonomiske interesser. Ulike dimensjoner ved interessekonflikter ble også aktualisert gjennom serien «Mørke motkrefter» i Morgenbladet, som særlig satte søkelyset på utfordringer som oppstår når sjømatnæringens kommersielle interesser møter forskningens krav om frihet og sannhetssøken. Det er ingen tvil om at slike utfordringer kan medføre at tilliten til forskning settes på prøve.

Forskningsetikken har utviklet normer for uavhengighet og åpenhet, uttrykt i nasjonale forskningsetiske retningslinjer som langt på vei kan bøte på utfordringer knyttet til interessekonflikter. Helt konkret innebærer slike normer blant annet krav om at det er forskeren som har ansvar for metode- og datavalg og for tolkning av resultater, og at forskeren må være åpen om mulige bindinger til særinteresser.

Men NENT har i mange saker understreket at når et forskningsfelt er preget av interessekonflikter, slik som for eksempel rovdyrforskning, klimaforskning eller forskning på miljøeffekter av sjødeponi, er normen som handler om ansvar for å vurdere og formidle vitenskapelig usikkerhet i egen forskning, vel så viktig. Det samme er ansvaret for å formidle risiko ved eventuell anvendelse av forskningsfunn. Kjernen i uenigheten er ofte hvordan risiko og usikkerhet vurderes og vektlegges i de politiske beslutningene som tas, og om føre var-prinsippet skal gjøres gjeldende. Når det ikke er mulig å etablere udiskutable fakta om hva som er akseptabel risiko for skade, blir anvendelsen av føre var-prinsippet gjerne preget av sektorinteresser. Da forsterkes behovet for at forskere evner å fremstille begrensninger ved kunnskapen og gyldighetsområde. Det krever også at de som bruker kunnskapen må være redelige i sin omtale og bruk av den.

Boken har som målsetting å bidra til økt bevisstgjøring og debatt om forholdet mellom forskning og politikk i en kunnskapsbasert forvaltning. Her står de forskningsetiske normene sentralt. Med en forskningspolitisk agenda som i økende grad kobler forskning og innovasjon, retter finansieringen mot store, komplekse og ofte konfliktfylte samfunnsutfordringer, og samtidig fordrer et stadig tettere samarbeid med næringsliv og offentlig sektor, vil dette temaet neppe bli mindre aktuelt i årene som kommer.

Helene Ingierd

Sekretariatsleder, NENT

Ingrid Bay-Larsen

Forskningsleder, Nordlandsforskning

Kjellrun Hiis Hauge

Prodekan, Fakultet for lærerutdanning, kultur og idrett, HVL

Mer fra Kronikk