Northug er blitt kalt Norges skikonge. Flere medaljer enn noen annen i internasjonale VM og OL – jo, for dem som enkelt kan telle medaljer, gir slikt mening. Men det er som kjent ikke gull alt som glimrer. En konge måles ikke bare etter om bringa er dekket av medaljer. For en slik hederstittel er det et dypere regnskap som må komme i betraktning, en annen målestokk som må anlegges. Høvisk fremferd og å stå opp for sine menn, ikke bare seg selv, er utmerkende egenskaper for en konge. Måten en vant slag på – og tapte dem – var avgjørende. Derfor holdt våre vikingkonger seg med skalder. De ville at mot og bragder skulle dokumenteres – et godt ettermæle sikret evig liv i nasjonens minne. Og om en tapte et slag, kunne en – til slutt, med rett sak og på den rette måte – vinne en krig.
Nå ble en slik skikonge kronet under VM i Seefeld, Østerrike. På 15 kilometer klassisk, individuell start, fikk en hardt prøvet mann endelig sin individuelle seier i et VM, en kjempe med mange sår etter å ha gått trofast i viking for Norge hjemme og ute i verden i over et tiår. Skikonge er han fordi han i ånd og hånd har ført arven videre ifra den lange rekken av forbilder som har gått opp skisporene før oss og inspirert Norge til dåd og seire (vi tar ikke munnen for full i begeistringens stund – det gjelder fra Birkebeinerkongen opp gjennom Sondre Norheim og Nansen/Amundsen til hele gullrekka de siste hundre år). De største blant dem, kongsemnene, er alltid de som tar ansvaret for laget og helheten, som orker gang etter gang å dra seg selv og hele den utsendte fylking seirende (om mulig) over mål.
Det er stafettpinnen fra disse forbilder som alle skikonger i en ny generasjon griper og vet å ta ansvar for. Styrke og utholdenhet må også vises i høvisk fremferd, som det kalles på godt gammelt norsk. Det demonstrerer denne generasjonens konge, som vi er så heldige å oppleve nå i vårt øyeblikk. Som alle enere og gode ledere tjener de også det fellesskapet som de er runnen av. Sundby er ikke bare en Nansen eller Amundsen som tar glansen i blitzregnet fra pressen på en godværsdag. Han gjør også som Hjalmar Johansen når det butter mot for laget, bretter opp ermene i det skjulte, og trekker og drar alle med seg på trening og i kamper år igjennom. Han er rund av styrke, som en tømmerstokk, den karen, og om det nå en gang er slik at andre på laget kan vinne, en vakker dag som han selv hadde håpet å spille hovedrollen, ja, så lar han det skje for lagets og nasjonens beste.
Sundby er ikke bare en Nansen eller Amundsen som tar glansen i blitzregnet fra pressen på en godværsdag.
Vi så denne storheten hos kaptein Sundby da han mot slutten av 3-mils løpet i forrige OL ser øyeblikkets og dagens mann den gang, Hegstad Kruger, som bokstavelig talt går fra fall til seier, rykke lenge før bakken der kapteinen selv ville sette inn kjempekreftene. Hvor fristende hadde det ikke vært for en mann som så inderlig trengte og fortjente en gullmedalje (etter lang og tro tjeneste, med uhell og sykdom og motgang i OL før dette) å slippe seg løs sammen med Kruger? I stedet vurderer han feltet, vurderer avstanden, ser Kruger reise lenger og lenger fra – og binder seg til masta, for lagets skyld, for at ikke en forfølgelse fra hans side skal dra andre farlige spurtere opp til Kruger. Holund, den andre hedersmann og helt (hvilken utholdende styrke, hans eventyrlige 5-mils seier nå i VM fortjener en egen tekst i det nasjonale arkiv), følger samme tanke som kapteinen og innstiller seg på å holde igjen. Først når de ser gullet er sikret der fremme, drar de til. Sølv er ikke nederlag i en sådan stund, heller ikke bronse. Begge vant de gull sammen med Kruger. For et lag, for en moral, for en inspirasjon for denne og nye generasjoner skiløpere, ja, for alle i dette landet!
Denne lagånden, dette offer for en større helhet, gitt for å holde de verdier i hevd som er bærekraften i norsk skisport og som alene kan løfte enkeltutøvere til seire i fremtiden – dette offer og denne ånd ble nå belønnet i Seefeld. Selv olympiske guder må ha vært til stede på arenaen.
Endelig fikk vi oppleve det definitive øyeblikket da bundne krefter ble sluppet fri, da kaptein Sundby på den norske skuta, på tampen av en stuptung konkurranse, «reiste» som det heter – og reiste oss opp som så på. Sundby reiste nemlig ikke bare kjerringa for egen del. Fra lenestoler, sofakroker, rullatorer og sykesenger i de tusen hjem ble vi oppløftet og oppreist alle mann – for endelig ble håp innfridd og dyd belønnet. Som Olav H. Hauge skildret det ifra kjøkkenkroken hjemme da radioen meldte at Kupper'n er i ferd med å ta gull på 100000-meteren i Squaw Valley: «Eg har ikkje tenkt å gå nokon 10000 m, men ordi får ein djervare sving og mor grip fastare um staven». Sundby går klassisk intervall 15 kilometer i stedet for oss, og det er en klassisk stund, en sann standard som settes, et løp for evigheten og historiebøkene.
Sundby reiste nemlig ikke bare kjerringa for egen del. Fra lenestoler, sofakroker, rullatorer og sykesenger i de tusen hjem ble vi oppløftet og oppreist alle mann.
Slik så vi det som i en hildring på fjernsynsskjermen – nå forløses Sundby, i siste oppoverbakke! Så typisk for mannen, når motgangen er som hardest, – der oppstår han igjen, som en oppstanden, som sitt rette jeg! Og i dette hårreisende øyeblikk ble det åpenbart for oss – rettferdighet finnes også i verden, for i denne solbelyste stund opplever vi at skjulte moralske lover i universum slår inn over en langrennsstadion i Seefeld! Men bare kanskje, kan skje, kan hende! For alltid står det om disse avgjørende sekundene når en historie skal skrives, tid skal stilles og et ettermæle sikres – med sekundene som renner på og forsvinner, faller eller står også vi! Derfor samler vi oss foran fjernsynet i det alt går mot slutten. Kan forsynet påvirkes? Vi vet ikke vår arme råd og tyr til det beste vi har for å redde vår mann på skuta. Et skippertak må til. Hiv og hoi! Og i en typisk norsk dugnad legger en nasjon skuldra til for å tvinge høyere makter til å slå døra opp for seier.
På den høyeste tribunen sitter guden for tid, Kronos, og sjekker sitt ur. Er tiden inne eller ute? Der fosser Sundby frem – oppover! Nå bryter han med selve tyngdekraften! Rop gjaller langs løypa – «varsku her» – «timber»! Remmer og tøy kan ikke holde denne mannen lenger, som en annen Lasarus kommer han ut i sollyset i bare fillene, i bare ermene, i istykkerklippet skjorte. Og der sprenger han siste bakken! Jafser luft i seg mot toppen, som en ishavshval siler krill (nå får han bruk for mellomrommet mellom tennene, det er de små detaljer som skiller). «Se, nå blåser han», ropes det fra fjernsynstårn og alle utsiktspunkt. Inn mot mål jager han seieren, i ensom majestet, endelig uten en gjeng spekkhuggere av noen spurtere som i en feig fellesstart kan ødelegge dagen for ham. Han er lysekronet nå, på sin blanke, svette isse, der han suser frem. Stunden er som en hildring, lyset, snøen – tid stanser. Er det Amundsen vi skimter som i et fjernsyn, Nansen, Oddvar Brå? Over staver som bøyer seg, åh bare ikke kongens bue i denne skjebnestund er for veik (!), hiver en mann seg, rund rundt bringa som mastetønna på «Fram». Den kraften, den sliteren, han som også en vinterdag går ut og redder andre inn? Ah, det er Hjalmar Johansen vi ser gå igjen. Skispor ifra fortiden. Tiden er inne nå, ikke ute lenger. Der tar han siste krafttaket for oss alle. Der stuper han i mål. Til seier.
Det var individuell start på dette gulløpet, men mange fra skinasjonens historie gikk igjen i den skikkelsen og sammen med ham på seierens dag under en 15 kilometer klassisk i Seefeld. Martin Johnsrud Sundby utgjør således som fenomen et kongelig flertall. Mens vinteren takker av, vil derfor en skinasjon benytte anledningen til å takke dere!
På vegne av vanvittig mange,
en begeistret landsmann,
Tore Løberg
Lektor