Annonse
08:52 - 30. april 2019

Liberalismens grenser

Liberalister burde ønske liberalismekritikken velkommen

En stemme i demokratiet: Innenriksminister in spe Matteo Salvini avgir sin stemme i det italienske valget i 2018. «Høyrepopulismen har en kulturell slagside», skriver Paal Fredrik S. Kvarberg. Foto: Pier Marco Tacca / Getty Images
Annonse

Hilde Nagell og Aksel Braanen Sterri skriver i Morgenbladet at høyrepopulismens fremvekst kan forklares som en reaksjon på økte økonomiske forskjeller. Derfor er venstreliberalismens omfordelingspolitikk den rette medisinen for å bøte på trenden.

Jeg tror begge påstandene er sanne, høyrepopulismens fremvekst skyldes ulikhet, og venstreliberalisme er løsningen. Men selv om påstandene er sanne og tankegangen riktig, forteller de bare halve historien. Nagell og Sterri har rett i at økonomiske forskjeller spiller en viktig rolle, men de unnlater å nevne at høyrepopulismen har en kulturell slagside.

Som Tyler Cowen påpeker, vokser både venstre- og høyrepopulisme i meningsmålingene på tvers av økonomisk vekst og ulikhet. Det er ikke enkelt å finne økonomiske fellestrekk blant landene der populismen er i fremmarsj. Selv tror jeg Cowen overdriver, økonomi spiller antageligvis en viktig rolle, men kultur er definitivt også en del av forklaringen.

Dette viser seg tydelig i de populistiske partiprogrammene. Hovedsaken er innvandring, ikke omfordeling. Folk som er både frie og bemidlet til å leve gode liv føler seg likevel fremmedgjort i sitt eget samfunn. Innvandring blir syndebukken fordi de egentlige årsakene til den følte fremmedgjøringen er for komplekse til å sette fingeren på, og for vanskelige å gjøre noe med.

Folk som er både frie og bemidlet til å leve gode liv føler seg likevel fremmedgjort i sitt eget samfunn.

Etter en velmenende fortolkning er det endelige målet som populister etterstreber et fellesskap der folk enes om hvordan man burde leve, og der man jobber i lag for å legge til rette for denne levemåten. I et slikt samfunn forstår man hverandre, og fordi man har et felles verdigrunnlag støtter man hverandres prosjekter. Det er derfor den nye populismen går hånd i hånd med konservative og nasjonalistiske partier som hevder moderlandets kulturelle forrang, og som ønsker å reversere globaliseringen.

De som forfekter slike idealer føler seg kneblet av det de oppfatter som en hegemon liberal offentlighet. Fordi de går imot den liberale kjerneverdien om toleranse blir de svertet som moralsk underlegne. Deres navn på fenomenet er politisk korrekthet. Et mer passende navn er kanskje «normer som kretser rundt det liberalistiske idealet om toleranse».

Som Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innset og Mímir Kristjánsson er inne på i Morgenbladet, kan det bli sett på som en utilstrekkelighet ved liberalismen at dens tankegods er delvis skyldig i populismens fremmarsj, og at den stenger døren for den kollektivistiske drømmen om et samkjørt fellesskap.

Det er ikke dermed sagt at populistene har rett i at vi kan bygge sterke solidariske samfunn om vi bare finner tilbake til nasjonalkulturen og de sanne tradisjonelle verdiene. Ikke engang om en slik nasjonalidentitet eksisterte ville det være ønskelig å la den være et grunnlag for politiske beslutninger.

Som John Rawls fastslår, må vi innse at moderne nasjonalstater kjennetegnes av verdipluralisme, derfor er det urimelig å forvente at folk med andre verdier enn flertallet skal la seg assimilere. Byfolk er ikke alltid enige med folk i distriktene, kristne har ofte forskjellige verdier enn feminister, og unge ser ting annerledes enn eldre. Hvis en nasjonalstat driftes med politikk som legger interessene til majoriteten over interessene til minoritetene vil dette fostre forbitrelse, polarisering, og svekke tilliten til politiske demokratiske prosesser.

Det er urimelig å forvente at folk med andre verdier enn flertallet skal la seg assimilere.

Selv om venstreliberalismen er det beste alternativet på den politiske menyen, burde Nagell og Sterri anerkjenne at også den har begrensninger. I den utstrekning individuelle rettigheter blir respektert må nødvendigvis handlingsrommet for sosiale fellesskapsløsninger innskrenkes. I hans siste bok, Rettferdighet som rimelighet: En reformulering, sier Rawls at sosial rettferdighet bare kan oppnås i et «liberaldemokratisk sosialistisk regime», eller i et «eiendomseiende demokrati». Poenget her er bare at Rawls selv ikke er komfortabel med å kalle synet sitt liberalistisk uten forbehold. Grunnen til dette er at det liberale og sosiale er motstridende poler rent konseptuelt sett, og hans syn vektlegger fellesskap i langt større grad enn liberalistiske syn vanligvis gjør.

Et politisk syn kombinerer flere ideer og vektlegger dem forskjellig. I den utstrekning venstreliberalismen vektlegger fellesskap og dermed skjermer seg fra den kollektivistiske kritikken går den også vekk fra vesentlige konseptuelle bestanddeler av liberalismen. Ovenfor har jeg forsøkt å vise hvordan ideen om toleranse er en slik bestanddel som ikke lar seg forene med visse kollektivistiske idealer. Hvis dette begrepslige poenget stemmer er Nagell, Sterri, Dybedahl, Hverven, Innset og Kristjánsson enige om mer enn de tror. De er alle venstrevridde liberaldemokrater.

Dette betyr ikke at vi burde legge diskusjonen død. Liberalismen er under press overalt i verden, for at den skal overleve burde liberalister forsøke å forbedre den. Det kan de bare gjøre hvis de er klar over dens svakheter, derfor burde de være takknemlig for nye innslag av liberalismekritikk.

Paal Fredrik S. Kvarberg
Mastergrad i filosofi, UiB

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Heideggers søken etter det ekte, er ikke nødvendigvis et utslag av totalitarisme
Civita har ikke utviklet noen «felles ideologisk plattform» rettet mot «unge sjeler og sinn»
Rekorden i antall uføre er et problem