Kommentar

Hvem bærer egentlig barten i forholdet mitt, spør Nora Mehsen.

«De har tegnet bart på Nora på Kolsåsbanen», kunne jeg lese i et kommentarfelt på Facebook for et par dager siden. Den lille redegjørelsen kom i forbindelse med en Ruter-kampanje som dama mi og jeg er med på i disse dager, om mangfoldig kjærlighet i Oslo. I kampanjen er vi, og fem andre par, avbildet mens vi holder rundt partnerne våre, med teksten «Uansett hvor du finner kjærligheten, står vi klare til å ta deg dit» under. Og på Kolsåsbanen er det altså visstnok en plakat av meg med pistrete fjon tegnet på overleppen.

Selv om jeg ikke vet motivet til personen som hadde behov for å påføre meg litt ekstra hårvekst, har det likevel fått meg til å tenke over hvordan vi er vant til å se kjærlighet – og ikke minst skeiv kjærlighet – fremstilt når vi beveger oss gjennom hverdagen.

Hvilke representasjoner av kjærlighet er det som gis plass og hylles i kulturen vår, og hvilke er det som marginaliseres og ekskluderes? Og hva skjer når vi ser noe som rokker ved den gjengse oppfatningen av hvordan to mennesker som elsker hverandre ser ut?

Det er uten tvil noen etablerte skript i hvordan vi som samfunn både pleier å få kjærlighetsfortellinger servert av reklame- og mediebransjen, og hvordan vi konsumerer disse fortellingene. Heterofili, hvithet, cis-kjønnethet, monogami og tosomhet er blant de mest sentrale stikkordene. Slanke og veltrente kropper, der mannen er den maskuline og kvinnen den feminine, likeså. Samtidig som dama mi og jeg tikker av noen av disse boksene, som tilsier at vi på mange måter er i privilegerte posisjoner, er det også flere vi utfordrer.

Oslo politidistrikts årlige rapport om hatkriminalitet ble nettopp lansert, og selv om mørketallene er betydelige, er det ikke vanskelig å kjenne seg igjen i gjennomgangen av anmeldelsene. For når jeg og min bedre halvdel beveger oss rundt i byen, er det ikke alltid «størst av alt er kjærligheten»-vibber som treffer oss.

Faktisk har jeg aldri opplevd så mye hat i det offentlige rom som når jeg har gått hånd i hånd med partneren min, som har et like feminint kjønnsuttrykk som meg selv. Og denne doble femininiteten er et viktig poeng i vårt tilfelle, siden den bryter med en utbredt norm om at det må være én maskulin og én feminin part i en lesbisk relasjon.

For flere menn regnes femininiteten vår som en invitasjon – siden vi åpenbart må savne en penis i alt fraværet av maskulinitet (noen må jo tross alt bære barten) – eller som en ren provokasjon, der vi får grove skjellsord slengt til oss i avsky. Sexisme og homofobi i skjønn forening, altså.

Med dette som bakteppe, er det åpenbart at vi må jobbe for å øke representasjonen av ulike former for kjærlighet i samfunnet, inkludert på reklameplakater, tv-skjermer og filmlerret. Ruters nevnte kampanje er et godt eksempel på hvordan det kan se ut når aktører tar mangfold på alvor i kommunikasjonsarbeidet sitt. I tillegg har de hatt et avgjørende fokus på å moderere vekk hat i kommentarfelt i sosiale medier og å vaske vekk skjellsord som er blitt tagget på kampanjeplakater som er hengt opp rundt i byen.

For dette er viktig å huske på: De av oss som er underrepresenterte, bærer alltid med oss en sårbarhet når vi først blir representert; vi er mer utsatt for hat, hets og trakassering. Her har maktholdere og de privilegerte et særlig ansvar for å være solidariske og stå opp imot urett som rammer andre enn dem selv. Enten dette handler om bedrifter som bør vise handlekraft for å verne sine arbeidstagere mot diskriminering, politikere som skal utforme inkluderende politikk eller folk flest som er vitne til at noen blir skjelt ut på trikken, kun fordi de er den de er.

For mange av oss handler dette nemlig ikke om kule mangfoldskampanjer som popper opp i noen uker for så å forsvinne, men om livene vi lever. Hver eneste dag.

Og for å avslutte dette med en liten beskjed til personen som tegnet bart på meg på Kolsåsbanen: Tro meg, mine arabiske og østeuropeiske gener gjør meg i stand til å anlegge den helt sjæl.

Mer fra Kommentar