Annonse
00:00 - 12. april 2019

«Hjertet? For noe tull. Jeg fulgte kjøttets higen.»

Et sidesprang kan revitalisere et forhold. Men parterapeuter anbefaler ikke utroskap mer enn vi anbefaler kreft, skriver Sissel Gran.

Annonse

«Det var liksom ikke meg», sa hun, «det var ikke meg som løy, som fortsatte å treffe den mannen, som satte familien på spill, som trosset all fornuft. Det var ikke engang kroppen min som ville dette, for den krenget unna det jeg var i ferd med å gjøre. Det var noe annet i meg, noe jeg ikke hadde kjent før, og dette noe i meg overtok. Jeg kunne ikke stoppe det, selv om jeg innimellom gråt av skrekk over mine egne handlinger. Jeg forstår det fortsatt ikke, så mange år etter. Hvordan kunne jeg?!»

Så mange fortellinger om dette, både fra menn og kvinners munn, både i livet og i litteraturen. Så mye bunnløs fortvilelse over egen svakhet. Så mye skam og selvforakt hos den som er utro. Så mye sorg og raseri hos den bedratte. Så mange havarerte ekteskap og familier.

Finnes det svar på den utros fortvilte spørsmål: hvordan kunne jeg? Selvsagt. Et parforhold og en kjæreste behøver ikke å løfte oss, men kan tvert imot kvele både livsgleden og følelsen av mening. I tosomhetens lenker kan vi føle oss neglisjert, ensomme og usynlige – eller bare tynget av en ulidelig følelse av kjedsomhet. Erotikken og lysten i oss kan kjennes død og begravet. Vi kan føle oss gamle og grå i trettiårsalderen. Så blinker det i et øye, en stemme snakker til oss, en kropp sneier oss, vi sier ja til en kaffe, et glass vin, et hemmelig møte. Plutselig føler vi oss vitale, saften stiger i oss som sevjen om våren. Samtidig skjelver noe i oss av frykt, for vi vet at vi har tatt skrittet ut i det farlige, at det er dommedag som nærmer seg.

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».
Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»