I Morgenbladet 29. mars har Espen Goffeng noen betraktninger om det som kalles scenenekt, der han ser forbindelser til diskusjonen om avkolonisering innenfor de akademiske murene. Men her har han tydelig misforstått. Avkoloniseringskravene handler jo nettopp om å gi flere en scene, det vil si å løfte frem perspektiver og stemmer fra dem som altfor lenge er blitt nektet en plass på pensumlister, i undervisning og forskning. Det betyr selvsagt at noe må velges bort eller tones ned, hvordan skulle forandringer noen gang ellers finne sted?
Det er investert mye intellektuell kapital i å holde ved like eurosentriske paradigmer, og det er ikke så rart at utfordringene tas ille imot av mange av dem som har hatt scenen for seg selv. Goffeng ser ingen han ikke vil dele scene med, men mange norske akademiker har lenge hatt problemer med å dele scene med forskere og tenkere utenfor vår verdensdel.
Det dreier seg om mer enn sidetall på pensumlister. Innenfor historie- og samfunnsvitenskapene, som jeg har en viss kjennskap til, handler det også om å innse at modeller og begreper utformet i det globale nord kanskje ikke er så universelle likevel. Det truer ikke vitenskapen, men øker muligheten for et mangfold som styrker vitenskapens muligheter til å forstå dagens verden. Forutsetningen for å lykkes med komparative studier, som er en av våre sentrale metoder, må jo være kunnskap om flere analyseenheter enn én.
Goffeng tror at denne diskusjonen har kommet utenfra i de siste årene. At han ikke har fanget den opp, er ikke det samme som at den ikke har eksistert. Når det er så godt grunnlag for større mangfold i Norge i dag, er det fordi historikere, sosiologer og antropologer i flere tiår har løftet frem mer sammensatte perspektiver. Vi er mange som i lang tid også har hatt studenter som har stilt det velkjente spørsmålet «Can non-Europeans think?». Det har vært inspirerende.
Når debatten nå har fått større tyngde, skyldes det ikke bare akademiske piruetter eller diskusjoner innad i elfenbenstårnet. Det er fordi den europeiskdominerte verdensordenen, både økonomisk, politisk, ideologisk og intellektuelt, er i ferd med å rakne. Sånt foregår ikke uten rabalder, og noen forsøker innbitt å holde skansen, slik døende hester også sparker. I alle fall en stund.
Tore Linné Eriksen