Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innset og Mímir Kristjánsson fortsetter korstoget mot liberalismen. Da de ga ut boken Ingen mennesker er født frie på Dreyer i slutten av 2017 kritiserte vi dem for å ikke ta høyde for at den liberale tradisjonen er bredere enn den uhemmede markedsliberalismen de kritiserer.
Nå forsøker de å klandre, ikke bare markedsliberalismen, men også hva vi kan kalle venstreliberalismen for høyrepopulismens fremvekst. Det skal skyldes at venstreliberalismen ikke i tilstrekkelig grad tar innover seg betydningen av fellesskap og behovet for kollektiv handling, med sitt fokus på frihet, rettigheter og troen på markeder.
Men dette baserer seg i stor grad på en feiloppfatning.
Venstreliberalismen handler i korte trekk om å organisere samfunnet på en måte som gir alle borgere muligheten til å leve gode og selvstyrte liv i fellesskap med andre. Det innebærer at mennesker må vernes mot overgrep fra andre, men også at vi alle må settes i stand til å kunne utøve friheten vår. Vi vil bli overrasket hvis våre kritikere vil kvitte seg med en eller begge disse pilarene.
En grunnleggende liberal innsikt er at vi må finne en måte å leve sammen på, som respekterer at folk tror på ulike guder og holder seg med ulike verdier og tanker om hva som er gode liv.
Svaret er en beslutningsprosedyre – det liberale demokratiet – som gir alle en mulighet til å påvirke, men som også har institusjoner som sørger for at makten spres og kontrolleres. Vi antar at våre kritikere heller ikke er uenige i at vi bør ha uavhengige domstoler og en demokratisk politikk, som styres av lover hvor også mindretallets interesser ivaretas.
Selv om venstreliberalismen er opptatt av at menneskers frihet, står ikke det i motsetning til å legge til rette for organisering og kollektiv handling. Snarere tvert imot.
Venstreliberalere ser på samfunnets økonomiske ressurser som felleseie, som bør fordeles rettferdig.
Å bryte opp monopoler, regulere selskapers adferd og styrke arbeidstagernes rettigheter, er en kontinuerlig kamp for å utjevne makt i arbeidslivet til det beste for både forbrukere og arbeidere. Det krever organisering og kollektiv handling, i politikken og arbeidslivet. Det er ikke mindre viktig i dag, nå som multinasjonale selskaper utnytter seg av manglende koordinering av skattepolitikken mellom land og teknologiselskaper manipulerer egne forbrukere for egen vinning.
Ei heller er det mangel på vektlegging av betydningen av fellesskapene i det venstreliberale prosjekt. Venstreliberalere ser på samfunnets økonomiske ressurser som felleseie, som bør fordeles rettferdig. Den kjente liberaleren John Rawls gikk så langt i å ta til orde for en fordeling av ressursene som er så lik som mulig uten at det gjør de dårligst stilte verre stilt. Det er ikke bare snakk om progressiv beskatning av inntekt. Det handler om å gi alle tilgang på de godene som trengs for å leve gode og verdige liv.
Der venstreliberalismen skiller seg fra andre ideologiske syn, er imidlertid i synet på hvor altomfattende rolle staten og disse fellesskapene skal spille i menneskers liv. Nettopp fordi fellesskap med andre mennesker er så viktig for oss – ja, de former oss til og med – er det vesentlig at vi bevarer enkeltmenneskets frihet. Vi må få lov til å slutte oss til de fellesskapene vi ønsker, trekke oss unna dem når de ikke lenger gjør oss godt, og i enkelte tilfeller må staten forhindre at overgrep finner sted i disse fellesskapene.
Innvandrerjenter og gutters kamp mot ekstrem sosial kontroll, tvangsekteskap og æresvold handler om nettopp dette. Kampen for den enkeltes rett til å være seg selv, til å gifte seg med hvem man vil, og til å bryte med religion og kulturelle koder, er like så vesentlig som friheten til å ta del i de mange fellesskapene.
Å beskytte oss mot overgrep og gi alle mennesker ressursene som skal til for å leve frie og gode liv, er et like aktuelt prosjekt nå som det alltid har vært. Det er når vi svikter i denne oppgaven at høyrepopulismen får grobunn.
Hilde Nagell
Tankesmien Agenda
Aksel Braanen Sterri
Stipendiat i filosofi, Universitetet i Oslo.