Annonse
14:05 - 24. april 2019

Er kjønn eit spekter eller ei innhegning, spør Kristin Fridtun

Er kjønn eit spekter eller ei innhegning, spør Kristin Fridtun.

Foto: Terje Norli / Norsk Teknisk Museum
Annonse

KJØNNSLIV

Kjønnsliv er en spalte om kultur og biologi, feminisme og anti-feminisme, kjærlighet og kjærlighetskamp. 

Spaltistene er Kristin Fridtun, Espen Ottosen, Nora Mehsen og Kyrre Wathne.

Tenk deg at du får i oppgåve å teikna kjønnssystemet. Korleis gjer du det? Teiknar du to boksar? Mange boksar? Kanskje du teiknar ei vassrett line der «mann» er det eine ytterpunktet og «kvinne» det andre? Eller kanskje du nøyer deg med å teikna ein stor krusedull?

Me menneske har ei framifrå evne til å førestilla oss at abstrakte saker er konkrete. Utan å tenkja noko særleg over det overfører me eigenskapar frå eitt omgrep til eit anna, utstyrer det formlause med ei fast form. Sjå til dømes på denne setninga, saksa frå boka Hvem sa hva? (2018) av Helene Uri: «Språket fungerer som en fryseboks der tidligere tiders syn på kjønn blir konservert og holder seg lenge etter best før-datoen.» (side 200)

Her vert det abstrakte fenomenet språk skildra ved hjelp av noko heilt konkret: ein fryseboks. Alle veit at språket ikkje er ein fryseboks, men me greier fint å førestilla oss at det er det, mellom anna fordi me har røynt at språket «heng etter» samfunnsutviklinga. Språket er ein fryseboks er ein god metafor som hjelper oss med å drøfta og forstå denne sida ved språket.

Slike førestillingskunster driv me med heile tida. Metaforar er rett og slett ein del av tenkjemåten vår, i alle fall om me skal tru amerikanarane George Lakoff og Mark Johnson. Dei har utvikla ein vidgjeten teori som kan samanfattast slik: Metaforar strukturerer tankane våre og formar forståinga vår av verda, noko som òg verkar inn på handlingane våre.

Ja, me plar til dømes tenkja at tankar er mat (jamfør «føredraget var berre oppgulp»), og at diskusjon er krig (jamfør «aktivistane tapar terreng», «dei brukar grovt skyts»). Det er òg lett å finna døme på at metaforane me tenkjer med, verkar inn på handlingane våre. Metaforen flyktningar er strøymande vatn (jamfør ordet flyktningstraum) kan skapa reell frykt og uro blant folk, for me veit at store vassmengder ikkje er til å spøkja med. Dei er livsfarlege og kan gjera stor skade. Når me oppfattar flyktningar som ei masse med strøymande vatn, verkar det rasjonelt å sleppa inn få flyktningar eller rett og slett stengja grensene.

Men kva med kjønn? Korleis påverkar metaforar forståinga vår av kjønn?

Vel, kjønn er eit svært komplekst omgrep som femner både handfaste og uhandgripelege saker. Kjønnshormon og kjønnsorgan er noko konkret, medan kjønnsroller, kjønnskategoriar og kjønnsnormer er vanskelegare å få grep om. Me plar tenkja at det er ei kopling mellom dei konkrete og abstrakte kjønnsgreiene, men folk oppfattar og vurderer denne koplinga ulikt. Nokre meiner at visse organ høyrer saman med ein viss kjønnskategori og ei viss kjønnsrolle, altså at nokre organ, kategoriar og roller «passar saman» — om lag som byggjeklossar.

Andre oppfattar organ, kategoriar og roller som frittståande saker me kan kombinera som me vil. Då er dei ulike aspekta ved kjønn framleis oppfatta som byggjeklossar (eller kva eg skal kalla det), men dei er «allround-byggjeklossar» som passar like godt til alt. Ut frå denne tankegangen kan me fint kombinera eggstokkar, smoking og pronomenet han – dei tinga «passar» like godt saman som eggstokkar, kjole og pronomenet ho.

Nokre oppfattar denne siste forståingsmåten som frigjerande, andre oppfattar han som oppløysande og destruktiv. I grunnen er det eit spørsmål om orden: Kor ryddig skal kjønnssystemet vårt vera? Og skal me bruka kjønnssystemet til å skapa orden i samfunnet?

I grunnen er det eit spørsmål om orden: Kor ryddig skal kjønnssystemet vårt vera? Og skal me bruka kjønnssystemet til å skapa orden i samfunnet?

Spørsmålet om orden tvingar seg fram når me drøfter sjølve kjønnskategoriane òg. Det er vanleg å oppfatta kategoriar som innhegningar eller andre romlege saker (som boksar, båsar og sekker), og kjønnskategoriane vert oppfatta på same vis. Dersom eg seier at eg synest det er litt trongt i kvinnebåsen, er sjansen stor for at folk skjønar kva eg meiner.

Føremonen med innhegningar er at dei held noko(n) samla og på plass. Med andre ord: Dei skapar orden. Ulempa er at dei som er i innhegninga, kan kjenna seg fanga.

Det finst minst fire løysingar på det problemet. Me kan utvida den eksisterande innhegninga; me kan setja opp ei ny innhegning og flytta dei som kjenner seg fanga, over dit; me kan opna nokre grinder så folk kan røra seg fritt mellom innhegningane; me kan riva ned innhegningane. Alternativ ein, to og tre kan kombinerast. Sjølv har eg vakla mykje mellom alternativ ein og to: Stundom har eg tenkt at eg vil ut frå kvinnekategorien og inn i ein uspesifisert og opnare kategori, andre gonger har eg tenkt at det greiaste er å laga rabalder i kvinnekategorien og såleis vida han ut innanfrå. Grunnlaget for resonnementet mitt har i alle tilfelle vore at kjønnskategoriane er ulike innhegningar eller rom, som i sin tur kan vera tronge eller romslege, opne eller stengde, trivelege eller utrivelege.

Men så har me ideen om at kjønn er eit spekter. Denne metaforen er tiltalande fordi han er fri for skarpe grenser. I eit spekter er det glidande overgangar mellom alt. Kroppar og kategoriar flyt over i kvarandre, og me sjølve kan glida att og fram på spekteret – me er altså ikkje «fanga» på same måte som i ei innhegning.

Problemet er at språket og tankegangen vår er sterkt prega av innhegning-metaforen. Me er vane med å tenkja på og prata om kjønnskategoriane som åtskilde og fysisk avgrensa område: Me er i ein kjønnskategori. Denne tanken sit djupt i oss, difor har me lett for å dra med oss innhegningane inn i spekteret. Eg vil tru at mange ser føre seg kjønnsspekteret som ei lang rekkje med innhegningar, der hovudinnhegningane ligg i kvar sin ende: mannsbåsen på den eine sida og kvinnebåsen på den andre.

Slik har i alle fall eg tenkt. Men har eg då tenkt på kjønn som eit spekter? Er ikkje spekteret mitt berre ein lett moderert variant av innhegningsmodellen? Kanskje det ikkje er nokon motsetnad mellom kjønn som spekter og kjønn som innhegning? Eller finst det andre måtar å framstilla kjønnsspekteret på? I så fall: Send meg ei teikning!

Kristin Fridtun har blant anna skrive bøkene Kjønn og ukjønn (2015) og Homoflokar (2018).

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Vi er mange som ikke er «gudløse», enten vi er sosialdemokrater eller ikke.