Annonse
00:00 - 26. april 2019

En park er en skog som har tatt seg sammen

Zombielars peker på det kaotiske, stygge og udresserte som tyter frem i mennesket, skriver Monica Isakstuen.

Det fremmede på innsiden: Kroppens trang til å brøle, slå, knuse, løpe ut i skogen og være vill, være fullt og helt seg selv. Hva skjer hvis man holder det nede? Fra dramaserien Zombielars, sesong tre. Foto: Anna Myking / Tordenfilm / NRK
Annonse

Eller: Et menneske er et stykke natur som har glemt hvor det kommer fra. Eller: Denne teksten kan være et utbrudd som prøver å forstå. Men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Skal jeg skrive om min egen dype kjærlighet til det irrasjonelle og «stygge» i mennesket, den kjærligheten som gjør at jeg graver rundt i sjelens grumsete landskap i forfatterskapet mitt? Skal jeg skrive om hvor forbanna jeg blir av pedagogiske barne-tv-karakterer som Daniel Tiger, eller hvor utmattende det kjennes å møte spøkelset etter Margrethe Munthe i det norske skolevesenet? Skal jeg skrive om utviklingssamtaler hvor det blir påpekt at (den da seks år gamle) sønnen min er litt «ufokusert»? Skal jeg skrive om hvor fascinerende jeg synes det er å høre den danske skuespilleren Ghita Nørby skjelle ut en ung radiojournalist som forsøker å portrettere henne? Eller skal jeg rett og slett begynne med å skrive om Zombielars?

Like etter skoleferiestart i fjor sommer dro sønnen min og jeg av gårde på en liten ferie. Det skulle bli koselig. Bare vi to skulle gå turer i fjellet og spise matpakke og bli røde i kinnene, spille brettspill og lese bøker. Ikke se på skjerm. Ikke krangle. Jeg pakket bilen full med det som trengtes til noen dagers opphold på en liten hytte uten innlagt vann og wifi.

Det startet ikke så bra. På vei opp mot Sollihøgda ville plutselig ikke bilen mer, så der ble vi stående, i havarilomme nummer 4, i påvente av noen som kunne taue oss til verksted. Det var sol og 35 varmegrader, tiden gikk og bilene suste forbi. Da sønnen min for tiende gang påpekte at han var varm og tørst og kjedet seg, holdt jeg på å ta rennafart og slenge både ham og meg over autovernet. Men jeg gjorde selvfølgelig ikke det. Vi hadde jo ferie! Vi skulle kose oss! Og etter en liten innsats på leiebil-fronten og par hundre kilometer til, var vi fremme på hytta. Der skulle det bli fint. Der skulle det bli koselig.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Jeg mener at Eggen tar feil når han mer enn antyder at man ikke skal skrive om kannibalisme. Hvis man ikke gjør det, lar man den koloniale historien om «de ville» bli siste ord.»