Annonse
15:11 - 29. april 2019

Brochmanns logos ryker, Netflix’ patos består

Jeg er ganske sikker på at jeg kunne driti ut Gaute Brochmanns sans for kulturell oppfattelse med god grunn, men jeg holder meg for god for det.

Algoritme-action: Ben Affleck i Triple Frontier (2019), en Netflix-film som «umulig kan være produsert av levende mennesker», ifølge Gaute Brochmann. Foto: Melinda Sue Gordon / Netflix
Annonse

Sist gang jeg sjekket var kultur nettopp kulturbetinget. I Gaute Brochmanns påskeinnlegg snakkes det om hvordan det mest utbredte medieformatet i disse dager er preget av det anakronistiske: at Netflix’ «originale» uttrykk er tynget av det noe utenomjordisk formelaktige, at det bærer tydelig preg av å ha kledd av seg alle plagg og pryder som kan tyde på at det bærer «sjel», som om det var skapt i forrige århundre på et lavere budsjett, med folk som ikke har peiling.

At mange av oss sluker medieformatet rått mens artikkelforfatteren sitter og rister på hodet, sier selvsagt både noe om ham og røkla. Hadde ikke folket likt dette, så hadde det ikke blitt laget. Brochmanns logos ryker, Netflix’ patos består, og mellommannen er jo faktisk sponsoren, med andre ord: seeren.

Jeg ønsker virkelig ikke å tre den postmoderne hatten over hodet og si at alt slikt er subjektivt (jeg har da smak, lol), men når man sier at mennesker som ser Netflix fordummer seg, og/eller er late, så bruser det litt i blodet mitt. Ikke fordi jeg ser på Netflix noe særlig selv, tvert imot brukes mediet som samme tidtrøyte som i Brochmanns tilfelle. Han kler derimot på seg en arrogant rolle som en som tror han vet bedre angående den store kulturelle sak som gagner oss alle.

Forskjellen mellom algoritmer og god gammeldags research, er i bunn og grunn veldig liten.

Spesielt provoserende finner jeg det at han også kaster under bussen ethvert menneske som dermed finansierer dette store, demokratiske prosjektet som Netflix utgjør. Og her er jeg ikke ironisk, ei har jeg heller misforstått konseptet som han har skissert opp på motsatt side av mitt argument.

Netflix er i bunn og grunn det nærmeste vi kommer et internasjonalt fenomen, som politisk og kulturelt sett kan sammenlignes med hva vi i Norge har klart å oppnå gjennom statsfinansierte NRK: Vi har frie kunstneriske rammer som kun styres av «algoritmer», det vil si ønskene (les: behovene) mottageren søker seg gjennom. Og forskjellen mellom algoritmer og god gammeldags research, er i bunn og grunn veldig liten.

Forskjellen mellom NRK og Netflix er at førstnevnte er obligatorisk for alle som eier tv i dette landet, og i nærmeste fremtid vil det gjelde gud og hvermann i dette land, når et eget skattetiltak iverksettes der tv-lisensen avvikles. 

Netflix kan du derimot bestemme litt over selv. Og du, Brochmann, har helt rett i at å bestemme hvorvidt man vil spytte penger i den potten eller ei, avgjør hvorvidt en slik kunstform vil fortsette å finansieres. Men ikke kall det dumt. Jeg er ganske sikker på at jeg kunne driti ut din sans for kulturell oppfattelse med god berettigelse, men jeg holder meg for god for det. Og hvis du skulle gjort din egen misjon rett, burde du heller sagt, «vær så god, bruk Netflix. Det er skitbra» på ordentlig barnehagepedagogisk nivå.

Ærlig talt finner jeg utbasuneringen snobbete.


Ivan Andreassen

Manusforfatter

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Historia om Heinrich Glogau kunne gått i gløymeboka.»