Annonse
11:21 - 03. april 2019

Avkledd liberalisme

Vi må utfordre liberalismens hegemoni for å bekjempe høyrepopulismen.

Unngå elitisme: Liberalisme får ofte en elitistisk slagside, skriver artikkelforfatterne. Skal vi bekjempe høyrepopulismen, må vi gjenskape en kollektiv, demokratisk samfunnsvisjon. Her taler i Donald Trump i Montana i forbindelse med høstens mellomvalg. Foto: William Campbell / Corbis / Getty Images
Annonse

Da vi begynte arbeidet med antologien Ingen mennesker er født frie (Dreyer 2017) så verden ganske annerledes ut enn da boken til slutt kom ut. Dette var før brexit og før Donald Trump inntok Det hvite hus. Liberalismens lyseblå himmel var skyfri, og vårt formål var å utfordre det vi mente var et nokså kvelende liberalistisk hegemoni i samfunnsdebatten. Men mens vi skrev, var verden i endring. Liberalismens hegemoni ble utfordret, ikke minst av autoritære strømninger fra ytre høyre. Skulle vi kaste prosjektet på båten og slutte rekkene bak liberalismen?

Nei, for vår analyse var og er tvert imot at det er liberalismens utilstrekkeligheter som har drevet frem høyrepopulismen. På det materielle plan knytter dette seg til økt økonomisk usikkerhet som følge av flere tiår med markedsliberalistisk politikk. Dette er også knyttet til en opplevelse av meningsløshet og tap av tilhørighet blant stadig flere, etter hvert som store og små fellesskap er gått i oppløsning (ikke minst politiske fellesskap som partier og fagforeninger). 

Til sist mente vi å se et sterkt demokratisk underskudd, blant annet som resultat av at liberalt orienterte eliter ikke ville godta en folkemening som brøt med deres. I motsetning til dem som ønsket å slå ring rundt liberalismen for å forsvare det bestående mot høyrepopulismen, forsto vi høyrepopulismen som en utilsiktet konsekvens av nettopp liberalismen.

Vi mistenker at venstreliberalistene rett og slett mangler kunnskaper om moderne nyliberalisme.

Det vi trodde skulle bli en ganske smal utgivelse, sto plutselig i sentrum av en nokså omfattende offentlig debatt. Liberalister av alle politiske sjatteringer sprang med ett opp som én mann for å forsvare de liberale tankestrømningene. Her var en bok som med et trylleslag kunne forene Civita og Agenda, frafalne Venstre-talenter og gamle SV-ere, selverklærte sosialdemokrater og påståtte konservative.

Vår oppfatning er at det brede spekteret av stemmer som ilte til for å svare på vår kritikk, viser hvordan liberalismen er blitt det sentrale ideologiske referansepunktet over nesten hele det politiske spekteret og dermed kan sies å være hegemonisk. Liberalismen blir av mange knyttet nærmest uløselig sammen med demokrati, frihet og rettsvern. Slik blir enhver utfordring av liberalismen også farlig fordi den anses som en utfordring av selve grunnsteinene i et godt samfunn.

Det virker tydelig at de vi kan kalle for høyre- og venstreliberalister har ulike forståelser av hva liberalisme er, og ikke minst av hvilke tenkere og ideer som hører inn under liberalisme-paraplyen. Aksel Braanen Sterri, som har tilknytning til Arbeiderpartiet, lanserte i Morgenbladet et skille mellom den liberalismen han forsvarer, og det han omtalte som både «libertarianisme» og «klassisk liberalisme». I løpet av debatten ble det foreslått at begreper som sosialliberalisme, liberal og politisk liberalist hører til på venstresiden, men nyliberalist/markedsliberalist, libertarianer/klassisk liberalist og økonomisk liberalist hører høyresiden til.

Vi forstår at det er store forskjeller på høyre- og venstreorienterte liberalister, men vi må spørre om disse hjemmesnekrede skillene virkelig er så vanntette og selvforklarende som de fremstilles som. I likhet med oss, er våre progressive kritikere sterkt kritiske til de høyreorienterte formene for liberalisme, men de mener at deres liberalisme er den beste formen for motstand mot dem. Det skal de få lov til å mene, men de bør reflektere over om det er tilfeldig at deres foretrukne ideologiske retning deler navn med det de ser på som sin hovedmotstander.

Det trengs mer, og ikke mindre liberalismekritikk i tiden som kommer.

Der venstreliberalistene som kritiserer boken vår febrilsk forsøker å distansere seg fra de mange høyreorienterte utslagene av liberalismen, virker dagens norske høyreliberalister nemlig såre fornøyde med å kunne ta sosialliberalismen til inntekt for sitt eget prosjekt. Gjentatte påstander om at høyreorienterte liberalister ønsker et «fritt marked», gjør også at vi mistenker at venstreliberalistene rett og slett mangler kunnskaper om moderne nyliberalisme. Faren for at høyreliberalistene klarer å smugle stadig mer høyrepolitikk inn i dette «liberale», som det forventes at selv venstresiden må bekjenne seg til, er overhengende.

Vår påstand er at selv om det finnes mange ulike former for liberalisme, har de også noen viktige aspekter til felles. Det er ikke noe galt i å ha individets frihet som målsetting, men selv i de mest venstreorienterte former for liberalisme blir ulike former for fellesskap aldri noe mer enn aggregerte individer. Dermed spiller markedet nesten alltid en sentral rolle for liberalister. De mest progressive liberalistene i dag, ønsker seg mer «rettferdige» eller «radikale» markeder, men markedet er i de fleste former for liberalisme utropt som fremste middel for å realisere målet om individuell frihet.

En av våre kritikere refererte en tidligere SV-leders påstand om at enhver sosialisme verdt å kjempe for må være forankret i liberalismen. Det utsagnet må imidlertid forstås ut ifra 1970-tallets kontekst og en viss autoritær venstrebevegelse. I dag mener vi tvert imot at den progressive bevegelsen trenger å distansere seg fra liberalismen. Det gjelder også de mer sosiale delene av den – som har edle mål, men oftest koker bort i elitisme, individualisme og teoretiske samfunnsvisjoner som umulig kan gjennomføres uten en kollektiv organisering som står dagens liberalisme fjernt.

Selv om autoritære krefter i dag utfordrer liberalismens hegemoni, mener vi det trengs mer, og ikke mindre liberalismekritikk i tiden som kommer. Ulike former for liberalisme får ofte en elitistisk slagside. Enten det er uttalt demokratimotstand, eller en litt mer subtil skepsis til flertallsstyre og «massevelde». Men skal vi bekjempe høyrepopulismen, må vi gjenskape en kollektiv, demokratisk samfunnsvisjon. Vi må bygge et samfunn hvor enkeltindivider har rettigheter og frihet, men også økonomisk trygghet, reell politisk påvirkningskraft og en følelse av tilhørighet. Liberalismens hegemoni står i veien for en slik utvikling.

Teksten er en forkortet utgave av en artikkel med samme navn i Nytt Norsk Tidsskrift 0½019.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Fremmaningen av Sejersteds ånd blir enda vanskeligere å forstå sett i lys av Lindgrens tidligere kritikk.»
«Det er lett å tenke seg eksempler på at en bok tråkker feil i et slikt landskap.»
«Slikt gir anledning til å prøve om også stråmenn kan vende det andre kinnet til.»
«Har vi egentlig råd til å la en stor del av elektoratet seile sin egen sjø?»